I ei samtalebok der ein av samtalepartnarane er psykoterapeut, er det lett å plassere den andre på divanen og lese samtalen som ei form for terapi. I nokre passasjar i «The Good Story» – ei bok der den sørafrikanske nobelprisvinnaren J.M. Coetzee og den britiske psykologen Arabelle Kurtz snakkar om sanning, fiksjon og psykoterapi – flørtar eg med ei slik lesing. Med sedvanleg sakleg autoritet durar Coetzee fram i tankespor som skil sterkt mellom ei stor, full og heil sanning og ei praktisk, pragmatisk – kanskje poetisk – sanning, før Kurtz hentar han inn att og orienterer om realitetane i den terapeutiske situasjonen: Dette er ikkje ein argumentasjonskonkurranse for å vinne vitskapleg eller filosofisk sanning, men ei emosjonell, relasjonell og mental behandling. Arrestert på denne måten, spelar Coetzee gladleg rolla som amatør, og gir den faglege autoriteten til Kurtz: «Behind what you say there so obviously lies a weight of clinical experience […]. I have no experience behind me, from either side of the clinical dialogue; the case I put […] sounds to me abstract to the point of airy-fairyness. But I shall press on anyway, as best I can».