Det er få norske byer framskrittet har harvet verre over enn stakkars lille Sandvika, en gang kjent for sitt unike, vakre lys (spør Claude Monet!). I dag har det bokstavelig talt havnet i skyggen, klemt inn mellom det verste av tre verdener; trafikkmaskinen E18, sosialdemokratisk brutalistiske og den utilslørt gigantomane åttitallsvulgærkapitalismen som fikk sitt forvokste tempel i Storsenteret. Selv på en solfylt vinterdag, nede ved elven hvor Monet hang, i «gamle Sandvika», føler man seg virkelig fysisk kvalt av slike omgivelser. Hva kan gro på slik grunn?