Hard metafor: Samanlikningar mellom menneske og dyr er ei vanleg form for umenneskeleggjering i språket.

Poeten og grisen

KommentarMette Moestrup9. januar 2016

«Poeten er som grisen, lett å stresse» – skriv ein av mine norske yndlingsdiktarar, Steinar Opstad, i si siste diktsamling «Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer». Å, som eg skratta første gong eg las det. Eg ønskjer meg ei T-skjorte med den påskrifta!

Vi er alle tjent med en erfaren kritikerstand. Men ikke en ensformig.

Ungdommens råskap

KommentarKarin Haugen9. januar 2016

Unge forfattere savner mer jevnaldrende kritikere, skrev Aftenposten denne uka. Amalie Kasin Lerstang og Gine Cornelia Pedersen var blant forfatterne som uttalte seg om at eldre litteraturkritikere ikke alltid forstår den yngre generasjonens ironi og språkbruk. Det har møtt motbør, blant annet fra Erle Marie Sørheim, som i Dagbladet stilte seg tvilende til om generasjonen er så nyskapende at den er uforståelig for dem som er eldre – og Eirik Vassenden, som påpekte at en kritiker må ha erfaring og ballast.

Kaos og orden

Carline Tromp9. januar 2016

Mektige saker: «Fantasibilde fra den norske sagatid» av Knud Baade, 1850. Illustrasjon: WikiCommons

Glør: Det norrøne materialet lever i beste velgående i litteraturen.

I A.S. Byatts roman «Ragnarok: Gudenes død» fra 2011 finner en tynn, liten jente en bok på loftet. Boka inneholder gamle fortellinger, som tilskrives «de nordiske folkeslag»: myter om guder og jotner, om det voldsomme strevet med å skape en verden, om gudenes sprell – og gnisningene som til slutt fører til verdens undergang. Barnet har vokst opp i krigstid, hun har lært å være redd og å be, men denne boka og de merkelig uavklarte, flertydige skikkelser åpner noe nytt i henne: «Bildet gav barnet en intens, uhyggelig glede [ ...] Steinjotnene ga henne lyst til å skrive».