ØRNENE: Eagles of Death Metal tilbake utenfor Bataclan. Foto: Tom Henning Bratlie
Jeg bodde nylig på et hotell i Paris. 20 meter fra hotellet lå en kafé innhyllet i blomster. Ut av tre uker gamle kulehull stakk tørre roser. Her gjorde fanatikere ende på 14 menneskeliv. Jeg var i Paris for å dekke klimaforhandlingene. Etter endt oppdrag hadde jeg fri og ble igjen et par dager. Det var tirsdag og en plan hadde gått i vasken så jeg bestemte meg for å dra til Bataclan Café. Her hadde Eagles of Death Metal (EODM) fått spille en times tid 13. november, før ondskapen gjorde stedet om til en slagmark. Fra scenen hadde bandmedlemmene hørt kraftige smell og trodde først det var lydanlegget som brøyt sammen. Lysglimtene fra våpenmunningene ute i mørket og skrik fra et livredd publikum fortalte noe annet. I alt ble 89 personer drept her, mange rett foran øynene deres, før de selv kom seg i sikkerhet.
Nå sto jeg her og kjente på stemningen, mest tilfeldig, fordi museet jeg hadde tenkt meg på var stengt. Utenfor konsertstedet og tvers over gata, langs gjerdet mot Bataclan-parken flommet det over av blomster, flagg, vimpler, brev, bilder. Selv på trafikkøya midt i Y-krysset var det fullt av hilsener og blomster. Som overalt i Oslo, dagene etter 22. juli i 2011.
På motsatt hjørne for Bataclan sto en gruppe fotografer og journalister. Kollegaen fra Reuters fortalte at EODM var rett rundt hjørnet. Dagen i forveien hadde U2 holdt konsert i byen. De hadde invitert EODM med seg på scenen, for som Bono hadde sagt, «Terroristene tok fra dem scenen for tre uker siden, derfor gir vi dem vår i kveld». Like etter minsket trafikken. Politiet hadde stengt for gjennomfartstrafikk. 4–5 grå minivaner kom kjørende, og EODM steg ut. Rolig, nærmest prøvende. Noen la ned blomster, noen tok bilder. De holdt rundt hverandre. Gikk fram og tilbake og gråt. Det var trist og fint. Vi på pressehjørnet hadde god utsikt, og sto på respektabel avstand.
– Fotograf! Det var mannen fra Reuters som hylte. Jeg skvatt. En annen ropte, så en til. Igjen og igjen hylte de på bandmedlemmene som sto der borte og gråt. Gribbene ville se ansiktene til ørnene.
Jeg var en av gribbene, og følte meg plutselig kvalm. Her sto EODM og minnet fans og venner som var blitt drept rett foran øynene deres, og det eneste vi tenkte på var å få se ansiktene deres, som om de nettopp hadde entret den røde løperen i Cannes. Det var et «vi» jeg ikke kunne være en del av, så jeg gikk over mot parken og ble stående sammen med en gruppe folk midt på trafikkøya. Her var det også noen som gråt. Noen tok bilder som ble lagt på nettet. «No smile at all. Be brave Paris», skrev en.
Et kvarters tid sto vi der. I regnet. EODM foran Bataclan. Pressen på motsatt hjørne. Og vi andre, her på trafikkøya, fans og tilfeldig forbipasserende. Pressen ropte. På øya snakket folk lavmælt, gråt eller vinket med omsorgsfulle smil mot bandet. Musikerne snudde seg mot oss, vinket tomme i blikket, satt seg i bilene og dro.
Noen dager etter angrepet skrev de på Facebook: Vive la musique, vive la liberté, vive la France, and vive EODM.
Imot salg: – Filmparken på Jar har en helt unik infrastruktur som ikke kan sammenliknes med noen andre filmstudioer i Norge, mener Nina Heidenreich, administrasjonssjef ved Filmparken på Jar (t.v.). Hun får støtte av produsent Nina B. Andersson i Tordenfilm AS.
I et stille boligområde på Jar i Bærum ligger landets største filmstudio. Her er norske filmklassikere som «To levende og en død», «Max Manus» og «Bør Børson» blitt spilt inn siden studioet ble etablert i 1935.
I fjor fikk regjeringen fullmakt fra Stortinget til å selge Filmparken, til kraftige protester fra filmbransjens interesseorganisasjoner.
Flere eiendomsutviklere har meldt sin interesse for å kjøpe den 27 mål store tomta. Det skjer samtidig som Filmparken melder om stor pågang fra produsenter som vi leie studioene til innspilling.
– Det er helt galskap å selge nå. Økonomisk går det bedre enn på lenge. Vi har veldig høy aktivitet, på tross av dødsdommen som har hengt over oss i flere år, sier administrasjonssjef Nina Heidenreich ved Filmparken på Jar.
Sa nei til «Snømannen»
Den nye kulturministeren Linda Hofstad Helleland (H) hadde i går ikke anledning til å besvare Klassekampens henvendelser.
Men flere kilder med kjennskap til salgsprosessen forteller at Kulturdepartementet har åpnet for en delt løsning. Kompromisset innebærer at bare deler av eiendommen selges til boligformål, mens Filmparken kan fortsette med nye eiere – riktignok på et mindre areal enn i dag.
Nina Heidenreich understreker at hun forholder seg lojalt til eiernes ønske om å selge, men at hun personlig mener det er en svært dårlig idé. Et av argumentene som blir brukt for å selge, er at det er relativt få norske spillefilmprodusenter som finner veien til Jar. I stedet leies lokalene ut til reklamebyråer og tv-produsenter. Men Heidenreich mener det er et misvisende bilde.
– Nå har vi begrenset kapasitet til å ta inn flere spillefilmer og tv-serier. Tidligere i høst måtte vi til og med si nei til de amerikanske produsentene av «Snømannen», som var på jakt etter lokaler i Oslo-området, sier Nina Heidenreich.
I disse dager er det innspillingen av den dystopiske tv-serien «Valkyrien» som setter sitt preg på Filmparken. Serien har et budsjett på over 63 millioner kroner, med premiere på NRK i 2017. Studio A er for anledningen bygget om til et underjordisk hospital, men hit slipper ikke Klassekampens fotograf inn.
De siste årene har mange norske filmprodusenter flagget ut til lavkostland for å kutte utgifter. Også produsentene bak «Valkyrien» vurderte en slik løsning, men slo det raskt fra seg.
– At det kan være billigere veier ikke opp for alle andre ulemper ved å filme i utlandet. Det viktigste er at her på Jar kan vi ivareta tv-seriens kunstneriske intensjoner på aller beste måte. Dessuten kan vi gi våre medarbeidere trygghet og gode arbeidsforhold i nærheten av sine egne hjem. Vi er også opptatt av å sikre kontinuitet og utvikling for fagfolk i norsk filmbransje, sier produsent, Nina B. Andersson i produsentselskapet Tordenfilm.
Vil legge inn bud
Tordenfilm er medlem av Virke Produsentforeningen, bransjeorganisasjonen for norske filmprodusenter. Sammen med de øvrige interesseorganisasjonene i norsk filmbransje, forsøker Virke Produsentforeningen å redde Filmparken fra å bli solgt til høystbydende på det lukrative eiendomsmarkedet i Bærum. En egen stiftelse er i ferd med å bli opprettet for å legge inn bud på Filmparken og stå for videre drift. Bak denne stiftelsen står Virke Produsentforeningen, Filmforbundet, Skuespillerforbundet, Regiforbundet og Dramatikerforbundet, Kulturdepartementet har ikke stilt seg avvisende, men har i første omgang bedt stiftelsen om å legge fram en verdivurdering.
Produsent Jørgen Storm Rosenberg leder arbeidsgruppa som jobber for å bevare et levedyktig produksjonsmiljø på Jar.
– En nedleggelse vil innebære en total slakt av en viktig bit av norsk filmhistorie, og vil være en katastrofe for den norske filmbransjen.
– Uten Filmparken på Jar vil vi rett og slett ikke lenger ha noe sted for å lage filmene og tv-seriene våre, sier Rosenberg.
Den prisbelønte produsenten har stått bak en rekke norske storfilmer som har blitt helt eller delvis produsert på Jar, som «Julenatt i Blåfjell», «UNO» og «Den brysomme mannen». Han mener det ikke finnes noen fullgode alternativer til Filmparken, hvor studioene blant annet er utstyrt med total lydisolering, lysheiser og annen nødvendig infrastruktur. Filmparken har også eget snekkerverksted og mekanisk verksted, samt landets største samling av kostymer. En rekke kjente norske filmregissører stiller også opp til forsvar for kostymeavdelingen i en kampanjefilm som skal ha pressevisning mandag.
– Staten har vært fullstendig passiv som største eier av Filmparken. Hvis vi får overta vil det bli en bransjedrevet filmpark som vil føre til engasjement i bransjen og at stedet får et nytt og verdig liv, lover Rosenberg.
Av Jonas Brække (tekst) og Siv Dolmen (foto)
Byråd mot nedleggelse
Det er staten ved Kulturdepartementet som er største eier i Filmparken på Jar, med 78 prosent av aksjene. Oslo kommune eier 12 prosent, mens resten av aksjene er fordelt mellom Bærum kommune og flere andre kommuner.
Kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) i Oslo varsler at hun vil kjempe for å bevare Filmparken på Jar:
– Vi er i ferd med å utarbeide en ny filmmelding for Oslo, som skal legges fram på nyåret. Blant annet ønsker vi å opprette et regionalt filmfond for Oslo. Det vil være uklokt å selge før alt dette er på plass.
Jan Egil Clausen er ansatt av departementet i en 20 prosent stilling som Filmparkens daglige leder. Han bekrefter at prosessen med å selge Filmparken er kommet i gang.
– Det er ingen hemmelighet at det er litt ulike konstellasjoner blant eierne, slik at man må forsøke å finne løsninger som også ivaretar de mindre aksjonærenes interesser, sier han.
Nylig avgått kulturminister Thorhild Widvey (H) la ikke skjul på at hun ville avvikle Norsk Filmpark og selge til høystbydende på eiendomsmarkedet. Kilder sier til Klassekampen at tomta kan være verdt over 100 millioner kroner. Men det forutsetter at Bærum kommune går med på å omregulere tomta, som i dag er regulert til filmindustri.
For filmbransjens aktører er det uansett ikke aktuelt å konkurrere med store boligentreprenører som Selvaagbygg i en åpen budrunde.
– Vi kan kjøpe til markedspris, men bare med den reguleringen som er i dag. Hvis noen ønsker boliger på tomta, er vi ute av bildet. I så fall vil det innebære et kulturdrap, advarer filmprodusent Jørgen Storm Rosenberg.
Avantgarde: Marthe Hommerstads biografi om statsmannen Christian Magnus Falsen gir lesaren eit vindauge til Noreg rundt 1800.
Eirik Holmøyvik
Grunnlovas far: Marthe Hommerstads Falsen-biografi kan bringe Falsen ut til folket – der han høyrer heime. Illustrasjon: «Eidsvoll 1814», Oscar Wergeland, 1885
Marthe Hommerstad
Christian Magnus Falsen – Stridsmannen
Biografi
Cappelen Damm 2015, 336 sider
Christian Magnus Falsen er ei kjempe i norsk historie. Dei fleste kjenner Falsen som Grunnlovas far – udødeleggjort i Oscar Wergelands ikoniske måleri frå 1885, som no heng bak Stortingets talarstol. Der ser vi Falsen ståande majestetisk framfor Riksforsamlinga i 1814. Det kanskje færre veit, er at den same Falsen berre ti år seinare vart forakta for å ha svikta ideala frå 1814. I dei politisk stormfulle åra etter 1814 gjekk Falsen inn for å styrke kongens makt og svekke Stortinget – ei dødssynd i det nye sjølvstendige Noreg under press frå den lunefulle unionskongen i Stockholm. Då Falsen døydde berre 47 år gamal i 1830, vart han ikkje minna som den visjonære statsmannen han var.
Livet til Falsen er eit fullkome drama under dei mest lagnadstunge åra i Noregs nyare historie. Dei samtidige kjeldene skildrar Falsen som ein imponerande, men kompleks person. Han var høg, mørk og vakker, evnerik og effektiv, men samstundes også eigenrådig, stri og rett ut brutal mot meiningsmotstandarar. Han sette store spor, Falsen, på godt og på vondt. Ein skulle tru at denne mannen var alle norske biografars våte draum, men Einar Østvedts biografi frå 1945 er den einaste inntil no. Det er knapt til å tru. Marthe Hommerstads ferske Falsen-biografi har potensial til å bringe Falsen ut til folket – der han høyrer heime.
Hommerstad har skrive ein god biografi om Falsen. Det gjer det lett å henge med i forteljinga, trass i at ho inneheld eit stort persongalleri og krinsar rundt ei stor mengd større og mindre hendingar frå det seine 1700-talet til det tidlege 1800-talet. Gjennomtenkt bruk av sitat frå dagbøker og andre samtidige dokument gir lesaren eit vindauge til i dåtidas tenkemåte og uttrykksformer. Korte litterære innslag i teksten, der Hommerstad skildrar livet på byrjinga av 1800-talet gjennom Falsens auge, krydrar ein elles tradisjonell kronologisk biografi. Boka dreier seg heller ikkje berre om Falsens politiske liv. Lesaren får også eit innblikk i livet til den norske embetsmannseliten og det skarpt sosialt lagdelte norske samfunnet rundt 1800.
Sjølv om boka er lettlesen, er ho ikkje lett. Dei som les notane – og kva samvitsfull lesar gjer ikkje det? – vil sjå at boka nyt godt av den omfattande forskinga til grunnlovsjubileet i 2014. Nokre stadar vil kanskje ivrige lesarar etterlyse fleire forklaringar, sidespor og samanhengar. Faghistorikaren Hommerstad slepper seg meir laus mot slutten av boka, der ho i ein epilog set forteljinga om Falsen inn i eit breiare perspektiv.
Eit gjennomgåande spørsmål i boka er kva som dreiv Falsen til dei vala han tok. Korleis kunne den mest ukuelege forkjemparen for norsk sjølvstende i 1814, bli unionskongen Carl Johans mest hardnakka forsvarar på 1820-talet? Kritiske røyster vil nok peike på ein viss opportunisme hos den ærekjære og notorisk pengelense Falsen. Hommerstad forklarar Falsens ferd gjennom dei dramatiske åra etter 1814 med ein usvikeleg embetsmannslojalitet til Grunnlova og til staten. Historikarane vil kanskje kverulere på dette punktet, men eg meiner denne forklaringa treffer mål. Eit slåande trekk ved Falsen er nettopp hans kompromisslause haldning overfor så vel Kongen, andre embetsmenn, bøndene og vener. Falsen var verkeleg ein stridsmann. Han var stridsmannen Noreg trong i 1814, slik vi trong Christian Michelsen i 1905.
Sett i ettertid er Falsens flekkete ettermæle ufortent. Dei synspunkta som gjorde Falsen så upopulær og utstøytt i 1820-åra, vart på midten av 1800-talet adoptert av heile den norske juridiske embetsmannseliten.
Falsen fekk det samla Stortinget mot seg då han i 1824 støtta kong Carl Johans grunnlovsforslag om å gi Kongen absolutt vetorett mot Stortingets lover. På dette tidspunktet var Stortinget under massivt press frå Sverige og den felles unionskongen. Falsens støtte til grunnlovsforslaga vart difor opplevd som eit svik.
I 1880-åra var den politiske situasjonen ein annan. Då Kongen og Stortinget barka saman i spørsmålet om Kongen hadde veto mot grunnlovsendringar, vart Falsens syn på vetoretten forfekta av regjeringa, Høgsterett og alle dei juridiske professorane på universitetet i Kristiania. No var det viktig for embetsmannseliten å demme opp for Stortingets ekspanderande makt.
Ikkje nok med det. Grunnen til at regjeringa og embetsmannseliten kjempa så hardt for grunnlovsveto i 1880-åra, var for å stoppe eit anna av Falsens gamle grunnlovsforslag: Å late statsrådane møte i Stortinget, noko Falsen hadde meint ville styrke regjeringa og betre samhandlinga mellom statsmaktene. No vart forslaget sett fram av Johan Sverdrup og Venstre, med siktemål å underlegge regjeringa Stortinget i eit parlamentarisk system. Vi kjenner alle historia: Sverdrup og Venstre vann fram. Grunnlovsendringa Falsen fyrst hadde føreslått bana vegen for parlamentarismen, som framleis er det politiske systemet i Noreg. Falsen var ein konstitusjonell avantgarde, og han betalte prisen for det med ettermælet.
Eit lite apropos til slutt. Livet til Falsen er som skapt for filmatisering som eit overdådig politisk kostymedrama – eg berre nemner det.
