Tyrkias forklaring på nedskytningen av det russiske jagerflyet er så full av skyer, med hensyn til tids- og stedsangivelser, at det reduserer russernes Su-24 til et papirfly. Tyrkia brøyt dessuten Natos egne instrukser for avskjæring av fremmede fly. Det burde Ankara vært kjent med etter å ha krenket syrisk og irakisk luftrom med jevne mellomrom i flere tiår, uten kraftfulle reaksjoner fra Nato.

Uansett er den pågående «dogfighten» mellom Tyrkia og Russland om hendelsesforløpet underordnet. Det avgjørende er: Russland har aldri hatt intensjoner om å angripe Tyrkia, og Su-24-jageren utgjorde ingen trussel mot Tyrkia på noe tidspunkt.

Derfor er det nødvendig ikke å se opp i lufta, men feste blikket på hva som skjer på bakken. Det ligger i uttalelsen til «sultan» Recep Tayyip Erdogan: «Vi har ikke til hensikt å eskalere denne hendelsen, vi bare forsvarer vår egen sikkerhet og våre brødres rettigheter i Syria», sa presidenten under en tilstelning for næringslivet i Istanbul tirsdag, ifølge Reuters.

«Våre brødre» er i dette tilfellet Syrias turkmenske kongress, en avdeling av Den frie syriske hæren (FSA) som er under press fra offensiven til Assad-regimet og Hizbollah. I går skjerpet Tyrkias statsminister Ahmet Davutoglu advarslene om at kampen mot Den islamske staten (IS) ikke kan brukes som påskudd for å angripe turkmenske opprørere.

Det er en fortelling USA og Nato gjerne tyr til. I møtet med Frankrikes krigerske president François Hollande spant USAs president Barack Obama vilt videre på påstanden om at Russland ikke bomber IS som angivelig Assad-regimet har bygd opp, men i stedet «moderate» opprørsfraksjoner.

Ingen bør være i tvil om at Russlands egeninteresser og støtte til Assad-regimet er årsak til det plutselige innrykket i Syria med russiske jagerfly i september, i tillegg til storpolitiske vurderinger som berører andre konflikter. Men selv USAs egen etterretning har pulverisert USAs og Natos narrativ: I flere av områdene som Assad-regimet angriper, er FSA og moderate opprørere, i den grad de fins, underlagt al-Qa’ida-gruppen Jabhat an-Nusras kommando. Og Nusrafronten står sterkt i områdene Russland bomber, selv om de åpenbart har falt under USAs og Natos radar.

20. november fattet FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 2249 som går inn for å utslette basene til IS og Nusrafronten og hindre innreise av utenlandske jihadis, terrorister, til Syria og Irak og å hindre væpning og finansiering av dem. Det er nettopp det USA og dets allierte i «koalisjonen av villige» har gjort. Resolusjonen er derfor en politisk seier for Moskva, men fortsatt bare et stykke papir.

Det krever at Nato får Nato-landet Tyrkia til å følge FN-vedtaket i stedet for refleksuttalelser fra Natos generalsekretær Jens Stoltenberg, gjengitt av NTB, om at «vi står sammen med Tyrkia, og vi vil følge utviklingen nær Natos grenser». Etter IS-bomben i den kurdiske byen Suruç 20. juli, påberopte Nato seg artikkel 4 i sitt forsvar av Tyrkia.

For å få dratt Ankara inn i krigen mot IS, lukket Nato munnen for Ankaras angrep på det kurdisk-syriske PYD og dets militser YPF/YPG (Folkets forsvarsenheter) som slåss med nebb og klør mot IS.

Nato protesterer heller ikke mot at Erdogan har startet en ny krig mot Kurdistans arbeiderparti (PKK) for å ramme det kurdiskdominerte opposisjonspartiet HDP og sikre Erdogans parti flertall i omvalget i begynnelsen av november.

Siste del av planen lyktes, dog uten to tredels flertall. Første del lyktes ikke. HDP holdt seg over sperregrensa på 10 prosent.

Nå fyller Erdogan regjeringen til Davotuglu med lojale støttespillere på de økonomiske postene: Svigersønnen Berat Albayrak blir energiminister, Mustafa Elitas økonomiminister, Naçi Agbal som finansminister. Ankara forfølger ikke bare politiske interesser i Syria og Midtøsten, men tunge energiøkonomiske interesser.

USA og Nato vet godt at oljeinntektene til IS fra felt i Irak og Syria tilflyter ledende kretser i Ankara.

I vaskeseddelen til FN-resolusjon 2249 blir det referert til «de forferdelige terrorangrepene» i Sousse i Tunisia, Ankara, Sinai, Beirut og Paris, ikke det skammelige utvalget av kondolanser som Vesten sender ut.

Nous sommes tous Français, sa Obama til Hollande (vi er franskmenn). Han har aldri sagt: My vse rossiyane (vi er alle russere) etter sprengningen av det russiske charterflyet i Sinai.

Igjen er det nødvendig å rette oppmerksomheten på bakken i Syria. Obama vet at USAs og det alliertes rulleblad overfor IS, Jabhat an-Nusra og salafistiske og wahhabittiske jihadistorganisasjoner er blodstenkte.

Det er ikke Assad som har forsynt IS og andre terrorlistede organisasjoner, men Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar. Og Nato fortsetter å beskytte Tyrkia, selv om reaksjonene nå er merkbart mer lunkne enn i juli, alvoret tatt i betraktning.

Årsaken er at Russland nå utfordrer USA og Vesten i Midtøsten, bare med hensyn til hvordan man skal takle IS-terroren og i et videre perspektiv: det regionale spillet ved sammenbruddet av Sykes-Picot-opptegningen av Midtøsten i 1916 og sammenbruddet for Pax Americana.

Det kaster lange skygger over Syria-samtalene i Wien som avfødte optimistiske ekspertkommentarer, fordi tirsdagens hendelse viser at det er alliansene til gruppene på bakken, og Vestens fortsatte mål om regimeskifte i Damaskus – og i Teheran – som legger føringene.

Peter M. Johansen