Det må jo være noe ved denne skallen når folk gripes av en sånn iver etter å uttale seg. Døden vekker usikkerhet og angst mens diamanter vekker begjær. Det er en heftig kombinasjon som aktiverer våre moralske instinkter. Her tvinges vi inn i tanker som berører det vi måtte kunne grave frem i oss av religiøsitet og forestillinger om døden. For hva har diamanter med døden å gjøre? Eller hva har de med evig liv å gjøre hvis man skulle se døden som porten til det evige?