Bo Brekkes bok «Det revolusjonære fyrverkeri» (Aschehoug) om ml-bevegelsens lederskikkelse gjennom mange tiår, den nå avdøde Tron Øgrim, har ført til en viss debatt. Mange anmeldere har kritisert Brekkes påstand om at Øgrim «trolig var den person som påvirket den radikale etterkrigsgenerasjonen mest». Her har nok biografen glemt at ml-bevegelsen tross alt bare var en liten del av det venstreradikale oppsvinget på 1960- og 1970-tallet, og mange vil vel i like stor grad nevne folk som Finn Gustavsen og Jens Bjørneboe som viktige inspirasjonskilder. Men Øgrim var uten tvil den mest sentrale forutsetningen for ml-bevegelsen, ikke minst da SUF brøt med moderpartiet Sosialistisk Folkeparti i 1969 og startet oppbyggingen av det som skulle bli AKP (m-l). Da Øgrim døde i 2007 skrev jeg at han med sin rølpete, anarkistiske framtoning, som noen ganger kunne oppfattes som brutal uhøflighet, ga ml-bevegelsen en form for artistisk, populærkulturell opprørsenergi, som gjorde den attraktiv for mange ungdommer på 1960- og 70-tallet, flasket opp som de var på Bob Dylan og amerikansk hippiekultur. Likevel er det ikke til å legge skjul på at Øgrim selv hadde et stort ansvar for den uforsonlige debattstilen som kom til å prege bevegelsen. Det kan også ha sammenheng med noe tidligere Klassekampen-redaktør Sigurd Allern sier i biografien, at Øgrim ikke egnet seg for de breie forsamlingene «der ute», men fungerte «best i mer eksklusive fora, der det var en viss stemning og han kjente sitt publikum».