Det er lørdag kveld i West Hollywood og konsertstedet The Roxy er svett og fullpakket. Den australske sangeren Courtney Barnett – jeanskledd og lett lutrygget med en mørk lugg ned i øynene – har publikum i sin hule hånd når hun halvveis ut i settet begynner å spille indiehiten «Depreston».

Låta skildrer Barnetts husjakt ute i suburbia, og broen er omtrent så langt fra et typisk allsangøyeblikk som det går an å komme. Likevel stemmer hele salen i med Barnetts eiendomsmeglerlingo: If you’ve got a spare half a million you can knock it down and start rebuilding.

Publikum synger med som et lydig skolekor. Det er et pussig øyeblikk, og antakelig ord som aldri før har blitt ytret en sen lørdag kveld på et tettpakket konsertsted. Barnett ler på scenen, før hun og bandet glir over i et siste løssluppent refreng.

– Det er alltid morsomt hva folk synger med på, sier sangeren på telefon noen uker senere.

– Jeg elsker å kjenne den forbindelsen med publikum.

– Men det er jo et uvanlig tema. Er det en naiv sang om å kjøpe et oppussingsobjekt eller handler den om angsten for å bli voksen?

– Det er vel mer sarkastisk enn angstfylt, et slags stikk i siden, sier Barnett.

– Uansett virker det som om folk kan knytte seg til den ganske enkelt. Det er mye naivitet i tekstene mine, det innrømmer jeg gjerne. De er enkle på mange måter, men de har mye tyngde bak seg. Tyngde forkledd som enkelhet, kanskje.

Stedet å være

Courtney Barnett har bare gitt ut to ep-er og én lp, men på kort tid har hun steget til en stjernestatus som få indierockere får oppleve. Bandet har turnert sammenhengende de siste par årene, og går denne sommeren seiersrunden på de viktigste musikkfestivalene verden over.

– Er det noen kjendiser her, sier hun langsomt inn i mikrofonen på The Roxy, med tykk australsk aksent.

Det er det helt sikkert. Courtney Barnetts to konserter i Hollywood ble utsolgt over natta, og er det ett sted å være i L.A. denne kvelden, så er det på The Roxy. Folk-stjernen M. Ward, kjent fra She & Him, står og strekker hals bak i VIP-området, som for øvrig er tettpakket med bransjefolk. Gjestelistene er sprengfulle, og selv om det er en feststemt lørdagskveld, stilner praten mens Barnetts trio spiller en på samme tid løssluppen, presis og rocka versjon av debutalbumet av året, «Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit».

Orkestrerer som hun vil

Det er krevende å spille som trio, men Barnett forteller Musikkmagasinet at hun liker formatet.

– Det var skremmende i starten, sier Barnett.

– Det blir så stille på scenen, og alt høres mye bedre – vi må holde det helt enkelt. Det fikk meg til å strekke meg i en annen retning, og jeg liker det veldig godt nå.

– Når vi spiller sammen, har vi en sterk kjemi. Jeg har spilt som sekstett, kvintett, som trio og som soloartist. Det er noe av det vakre med å være soloartist – at jeg kan orkestrere det som jeg vil, understreker hun.

Barnetts tekster utspiller seg stort sett i sangerens hjemby Melbourne. Album-åpner «Elevator Operator» skildrer en dag i livet til en ung mann som kvier seg for å ta T-banen til jobb, og som kjenner på angsten over å kanskje en dag miste håret. «Avant Gardener», fra ep-en «A Sea of Split Peas», skildrer en allergisk reaksjon, eller kanskje et panikkanfall, under en runde hagearbeid. Selv om Barnett knapt har tilbrakt en uke sammenhengende i Melbourne det siste året, kommer det neppe til å prege sangtekstene hennes fremover.

– Sangene mine pleier stort sett å utspille seg på et spesifikt sted, selv om jeg skriver når jeg ute på turné, sier Barnett.

– Jeg har turnert store deler av 20-årene, så mange av disse låtene ble også skrevet ute på veien. Jeg synes ikke det er så interessant å skrive om å spille på festival eller noe sånt, da vil jeg heller skrive om gjørma på skoa mine.

Great Barrier Reef

Uansett inspirasjonskilde ligger Courtney Barnetts største styrke først og fremst i de finurlige tekstene. Låtene holder en lettbeint og rufsete tone, og uten nøyere gransking kan det tekstlige innholdet kjapt oppfattes på samme vis.

Blant skildringer av huskjøp, allergiske reaksjoner og frykten for å miste håret, finnes det likevel et dypere alvor, et slags ulmende ubehag og uttrykk for tomhet i den moderne verden. Det er døde dyr langs motorveien, giftstoffer i grønnsakene og oljesøl i havet. Tydeligst er dette i dystre «Kim’s Caravan», der Barnett leser i avisa om ødeleggelsen av Great Barrier Reef og ser død fisk skylle opp på stranda, som en slags sivilisasjonens roadkill.

– Det er en av favorittsangene mine på plata, sier Barnett.

– Det er en av de siste låtene jeg skrev, og den kom fra et veldig mørkt og hjelpeløst sted, på en veldig sannferdig måte. Det er jo det som pågår der jeg kommer fra, og overalt ellers. Jeg skriver alltid sanger ut fra hva jeg føler i øyeblikket, uten noen klar agenda. Disse sangene er ikke prekende eller noe sånt. Jeg bare sier det sånn jeg ser det.

Alle har et ansvar

Ut fra antall presseoppslag og avspillinger på diverse strømmetjenester, tyder mye på at «Kim’s Caravan» har kommet i skyggen for andre Barnett-sanger som «Depreston», «Avant Gardener» og «Pedestrian at Best».

– Det er liknende temaer i andre sanger også, men folk har en tendens til å henge seg opp i det som er mest opplagt, sier Barnett.

Og selv om tekstforfatteren lar alvoret skinne gjennom i «Kim’s Caravan», nærmest negerer hun seg selv i låtas refreng: Don’t ask me what I really mean / I am just a reflection / Of what you really wanna see / So take what you want from me.

– Alle tolker låtene som de vil uansett, sier Barnett.

– Og det er greit. Men alle burde være bekymret for disse tingene. Det er en diskusjon og en samtale, og forhåpentligvis kan det at jeg synger om det starte en dialog.

– Føler du ansvar for å ta for deg store temaer i vår tid?

– Ja. Og det tror jeg alle gjør. Alle har et ansvar.

Av Marte Solbakken, Los AngelesCourtney Barnett spiller på Øya onsdag.