Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Intervju

Lystspill

Skepsis: Vår lovnad om musikkfokus til tross, Beglomeg liker ikke bandintervjuer.

EN ONSDAGKVELD i OSLO: Musikkmagasinet fikk være med Beglomeg på øving før Øyafestivalen. Til denne jobben har de hjelp av Schola Cantorum-korister.

– Det er litt «End of the Century»-stemning der nede. Ramones-skiva, altså, der hvor Phil Spector dro inn strykere og full pakke. Ganske trangt. Sånn føles det, hilser den sedvanlig oppspilte og uvanlig nok lettere nervøse frontbassisten Raymond oss med i døra, før han geleider oss ned i kjellerlokalet hvor Beglomeg finpusser settet sitt til Øyafestivalen.

Det allerede ekspansive syvmannsorkesteret er for anledningen utvidet med seks klassiske korister fra Schola Cantorum (kjent, i denne sammenhengen, for sitt samarbeid med Dimmu Borgir).

Men trangt? Tja, egentlig er det relativt romslig, folksomt er vel heller ordet. Et ganske standard norsk øvingslokale: provisorisk lydisolasjon og en plakat for HR Giger-museet i Gruyères henger på veggen. På bordet foran den lille toseteren jeg blir stuet ned i, ligger følgende: Hipsterkristenmagasinet Strek (gjenglemt av Hilma Nikolaisen, som deler lokalet med Beglomeg og et annet Kongsvingerband). En halvspist döner fra Istanbul Kebab i Trondheimsveien. En reklamepenn for natursovemiddelet Valerina Natt. Fire bokser Tuborg (tomme). En flaske Farris (full).

Et band eller bare en idé?

Til tross for Beglomegs lettere anarkiske rykte er korpartiene skrevet ut på noteark og greier (arr: trompetist Ingrid). De fyldige crescendoene gir ytterligere vinger til det frihetlige, hovedsakelig instrumentale budskap (av og til formulert i manifester, for eksempel om den egendefinerte sjangeren €€urohåp, for dette er den type band som i den grad de snakker offentlig, helst snakker i form av manifester).

Det forsterker denne miksen av Ten-sing på sitt mest ekstatisk livsbejaende, psykedelia på sitt mest fluoriserende, og et svært insisterende rytmisk driv, som vi kjenner fra diverse klubbkonsertscener byen rundt, for øvrig forbausende godt overført til rillene på det fortjent opphaussede debutalbumet «€urokrj€m» tidligere i sommer.

– OK, når vi kommer inn med det der coladiscopartiet kan dere bare puste ut, til saxsoloen er over. Og så er det bare å måke på helt ut med C-partiet etter trommebrekket, forklarer/demonstrerer Einar bak trommene.

Her føles det påliggende å påpeke at lite, om noe, av drivet i Beglomegs musikk går tapt i å se den fremført i hverdagsklær i en kjeller i en boligblokk. Og ikke i outrerte kostymer i en rockekjeller. Den tåler nok festivalscenen også, har jeg det for meg.

Kjedelige bandintervjuer

Etter øving tar jeg, Raymond, Einar og synthmagiker Luis spaserturen ned til Trondheimsveien, til nabolagspubben-fra-helvete Ocean. Som bandet ikke bare insisterer på som åsted, men også insisterer på at må skrives inn i intervjuet.

Det er i det hele tatt en del betingelser og skepsis involvert for å gjennomføre min visjon om et intervju med Beglomeg «unmasked», ansikt til ansikt og ikke via manifester på e-post.

Min tanke er å poengtere at Beglomeg er et BAND også, ikke bare en happening og/eller en idé, forklarer jeg på gruppechat på forhånd. Luis liker ikke forslaget om å sveipe innom band de har spilt i før, fordi det kuleste er «å være en gjeng ingen aner hvem er.» Einar er redd for at Musikkmagasinet vil «ta møydommen» til Beglomeg, avsløre at de bare er «helt vanlige familiefedre med bekymringer som alle andre.» Hmm, men vi kan vel allikevel prøve å snakke litt om musikk?

Etter at den tyrkiske bartenderen hilser Raymond med kallenavnet/utropet «Katt-a-stråf!», setter vi oss ned til akkompagnement av en uvanlig eklektisk jukeboks (fra Wham! via Daddy Yankee til Loretta Lynn på ti minutter).

– Låt bra på øving! Jeg synes dere har blitt mye mer dynamisk i spillet deres.

– DJ Strangefruit sa den første tolveren vår var den mest desperate musikken han noensinne hadde hørt. Elementene var bra, hver for seg liksom. Men det var fullt kjør på ALT, hele veien. Sånn er det vel ikke lenger, mener Raymond.

– Skal sies at det ofte blir mer dynamisk på øving enn live. Men tror kanskje du har rett i at det låter mer dynamisk nå generelt, sier Luis.

– Den der skepsisen til å gjøre et streit intervju?

– Det er ikke for å være vrang altså, men det er ganske kjedelig å lese bandintervjuer. Det er bare et ønske om å gjøre noe mer, sier Einar.

– Blir dét en slags oppsummering av Beglomeg som band? «Et ønske om å gjøre noe mer?»

Luis overtar:

– Du, nå er vi på vei inn dit vi ikke skal. Vi kan ikke snakke om det her. (Legger gradvis an parodisk norsk bandintervjustemme:) Det viktigste er å underholde oss selv. Og når vi er sammen har vi det moro.

– «Vi er syv heeelt forskjellige mennesker, som kommer sammen og blir en smeltedigel! Om bare én liker det, er vi fornøyd, det er mottoet», følger Raymond opp med.

Foredrag om manifest

Og dér imploderte i grunnen vårt forsøk på å komme «bak masken» på Beglomeg, og vi er raskt over i metaforer som «norsk fusions svar på Wig Wam» i forsøk på å definere prosjektet deres. Hmm. Kanskje like greit med manifester og sånt likevel?

Fredag klokka 14, dagen før Øyakonserten, kommer bandet til Biblioteket på Øya for å holde et foredrag om €urohåp, dette nøkkelbegrepet de fra før har laget ikke bare et manifest, men også (en glimrende) mixtape om.

Om du blir noe klokere av det, er ikke godt å si. Men man har da alltids mulighet til å se forbi alt det der og bare forholde seg til musikken deres. Det tåler den, kanskje til og med fortjener den.

Av Martin Bjørnersen (tekst) og Anniken C. Mohr (foto)Beglomeg spiller på Øya lørdag.