Det er ikke sant at sangfuglene har forsvunnet fra området rundt Verdun, der alt en gang ble sprengt i filler og hele landsbyer jevnet med jorden. Svarttrosten er tilbake. Det samme er finkene, spurvene og meisene. Men det hadde kanskje vært mer passende hvis de holdt seg unna. For overalt hvor man går på denne enorme slagmarken, som siden 1923 har vært en trebeplantet nasjonalpark, føles det som om man setter foten på noe som ikke er helt slik det skal. Vegetasjonen på bakken har form av små hauger, hundretusenvis av dem, som i en slak kuleløype i et altfor stort, for lengst nedlagt alpinanlegg. Og hvis jeg ikke hadde visst at det meste av dette ble forårsaket av eksploderende artillerigranater, kunne jeg kanskje ha tenkt at jeg nå beveget meg inn i et landskap som av geologiske årsaker var særlig interessant. Men i grunnen er det å gå her bare uhyggelig.