Klassekampen trykket lørdag 18. januar en artikkel av Syphilia Morgenstierne (Mari Toft) under tittelen «Den beste historien vinner» om den såkalte Vågå-saken, der ordfører Rune Øygard ble dømt til fengsel i to år og tre måneder for seksuell omgang med barn. Saken har vært prøvet i tre rettsinstanser og Høyesterett skjerpet dommen ved å dømme Øygard til fengsel i to år og tre måneder. Tofts poeng, og vår begrunnelse for å trykke saken, var å påpeke at i slike saker, der det i liten grad finnes ugjendrivelige tekniske bevis, så handler det i stor grad om de ulike vitnenes, ikke minst fornærmede og tiltaltes, troverdighet. Etter mitt syn må en likevel kunne dømme også der det ikke finnes tekniske bevis i form av en rykende pistol, men det er samtidig klart at det stiller strenge krav til domstolenes behandling. Enkelte har kritisert Klassekampen for å trykke saken, fordi det vitner om manglende «maktanalyse» og sviktende kvinnepolitisk dømmekraft. Det blir feil, ettersom man ikke automatisk kan slutte hvem som har rett i en rettssak ut fra folks samfunnsmessige stilling. Derfor er det både nødvendig og riktig å ha åpne spalter for drøfting av dommer, uavhengig av antallet rettsinstanser sakene har vært gjennom. Ikke minst i et opphetet klima er det viktig å gi kontrære stemmer ytringsmuligheter. Det er jo ikke vanskelig å forsvare ytringsfriheten og -mulighetene, når alle i ens miljø er enig i det som ytres. Det vanskelige er å gjøre det når meningene virkelig bryter med konsensus. Det betyr på ingen måte at Klassekampen nødvendigvis støtter synspunktene som bringes til torgs.