I dag presenteres Europautredningen om hvordan Norge endres av EØS og EU. Utredningen vil vise at det skjer en omfattende overføring av makt og myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå, til tross for at folket i to folkeavstemninger har sagt nei til norsk medlemskap i Den europeiske union. Norge omformes i EUs bilde, ikke bare som et resultat av EØS-avtalen, mens også følge av norske myndigheters overordnete strategi om bli med på mest mulig av det EU foretar seg. Toneangivende kretser i regjering og embetsverk er åpenbart av den oppfatning at det farligste for Norge er å stikke seg ut, gå sin egen vei. Derfor ivrer Norge for å delta i hva det skal være, alt fra EUs permanente militære innsatsstyrke (Nordic Battle Group), til militære oppdrag i utlandet under EU-flagg og -kommando (KNM Fridtjof Nansen i Adenbukta) og EUs sanksjoner mot tredje land (Iran, Libya, Syria osv.). Hadde det vært politisk mulig å bli med i euroen hadde kanskje Norge ivret for de også. I lys av at det norske folk to ganger har sagt nei til EU-medlemskap, og opinionsmålinger bekrefter dette til gagns, er arbeidet for å innkapsle Norge mest mulig i EU-strukturene i beste fall tvilsomt, i verste fall en omgåelse av de to folkeavstemningene. Dermed oppstår også et taust, ikke snakkbart rom i norsk politikk, fordi den overordnete strategien i så liten grad er i overensstemmelse med den jevne nordmanns oppfatninger og ønsker. Skulle vi driste oss til å tolke «folkemeningen» i EU-saken, er den at folk ønsker seg størst mulig grad av norsk selvstendighet, samtidig som EØS-avtalen aksepteres, fordi man regner med at den sikrer gode betingelser for norsk næringsliv.