En av sommerens mest interessante politiske debatter har handlet om utenriks- og sikkerhetspolitikken i en eventuell ny sentrum/venstre-regjering. Den startet med statssekretær Vidar Helgesen (H) i Utenriksdepartementet som i Dagbladet 25. juli skrev: «I Norge er det bred politisk enighet om at norsk innsats i Nato og norsk støtte til EU-innsats også er bidrag til et mer effektivt FN. For Ap må det være problematisk at unntakene er SV og Senterpartiet – to av tre partier i det sosialistiske regjeringsalternativet.» Det var et ganske tafatt Høyre-forsøk på å så splid mellom opposisjonspartiene, ikke minst fordi han ikke turde å ta opp mange av de virkelige stridsspørsmålene, for eksempel de norske militære bidragene til USAs terrorkrig i Afghanistan. Men Aps utenrikspolitiske leder Thorbjørn Jagland gikk likevel på limpinnen og hevdet med styrke at Ap allerede hadde avklart at partiet ikke ville kompromisse med Sp og SV. Han ville personlig stå som garantist for at de borgerlige partienes utenrikspolitiske linje skulle ligge fast. Jaglands noe originale bidrag var at det ville være «udemokratisk» å forhandle vekk noe som det allerede var flertall for i Stortinget. I Dagbladet skrev han: «SV og Senterpartiet vil aldri klare å omgjøre dette flertallet til et mindretall ved at Arbeiderpartiet skifter standpunkt i eventuelle regjeringsforhandlinger.»Til tross for Jaglands ydmykende knebøyninger i forhold til høyresida, fortsatte utenriksminister Jan Petersen sitt kjør om «sprekk» i det rødgrønne regjeringsalternativet. I Dagbladet 5. august kunne utenriksministeren fortelle at han fryktet at Norge ville bli isolert og miste innflytelse hvis Senterpartiet og SV kom i regjeringsposisjon. Jagland – for virkelig å bevise at han var stuerein – valgte samme dag å ydmyke seg ytterligere ved i stedet å rette skytset mot SV, ikke minst mot partiets nei til å støtte norsk deltakelse i de amerikansk-ledete operasjonene i Afghanistan.