Det er på tide å gjøre opp status. En uke, eller rettere sagt, og i rettferdighetens navn, fem dager. Og siden vi snakker om Vestlandet, selvsagt ikke like mange morgener med blikkstille fjord og sol som bryter gjennom morgendisen – men noen ble det, da. Og fem fisketurer, med følgende resultat (dette er sjølpining: nådeløs og tilsynelatende unødvendig sjøljustis, men bare tilsynelatende): Tre stykk fisk. En lyr, en sei, en torsk. Ingen av dem særlig over kiloet. Hva skal man si til sånt? Det er, selvsagt, som alltid, mange unnskyldninger å anføre (fjære, for mye sol, for lite sol, for mye bølger, lånt båt, lite kjennskap til grunner og dyp), men til sjuende og sist, når man sitter der i båten, våt i bukseræva etter en regnskur og kjenner frustrasjonen bygge seg opp etter å ha satt i bunnen nok en gang, handler dette om valg av sluk. Tatt i betraktning fangstens beskjedne omfang, er selvsagt et forsøk på generalisering som en fornærmelse å regne mot alle samfunnsvitere. Men det er jo nettopp omfanget som er problemet. Her er derfor statistikken igjen, nå brutt ned på fiskeredskap: Lyren og seien kom på blank sildesluk med rødt i, torsken (som var størst) kom på blank sildesluk med blått i. Båtens eier sverger sjøl til blank sildesluk med svart i («eg har fått nesten alt på den sluken, derfor e eg tro mot'an»). Så hva er riktig? Finnes det noen vitenskap, kan noen av denne spaltes lesere komme meg til unnsetning? Hva er best i overskyet vær? Hva er best på grunner? (Hva er meningen med livet?) Eller er jeg for alltid dømt til å vandre i tilfeldighetenes ugjestmilde skygge, koker egentlig bare alt ned til følgende aksiom: «Noen ganger bitar'an, noen gangar bitar'an ikkje»?
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kaster kortene
Utenrikspoltitikk lå an til å bli en av venstresidas fanesaker i valgkampen. Men nå er Jagland i ferd med å kaste kortene før spillet har begynt.
En av sommerens mest interessante politiske debatter har handlet om utenriks- og sikkerhetspolitikken i en eventuell ny sentrum/venstre-regjering. Den startet med statssekretær Vidar Helgesen (H) i Utenriksdepartementet som i Dagbladet 25. juli skrev: «I Norge er det bred politisk enighet om at norsk innsats i Nato og norsk støtte til EU-innsats også er bidrag til et mer effektivt FN. For Ap må det være problematisk at unntakene er SV og Senterpartiet – to av tre partier i det sosialistiske regjeringsalternativet.» Det var et ganske tafatt Høyre-forsøk på å så splid mellom opposisjonspartiene, ikke minst fordi han ikke turde å ta opp mange av de virkelige stridsspørsmålene, for eksempel de norske militære bidragene til USAs terrorkrig i Afghanistan. Men Aps utenrikspolitiske leder Thorbjørn Jagland gikk likevel på limpinnen og hevdet med styrke at Ap allerede hadde avklart at partiet ikke ville kompromisse med Sp og SV. Han ville personlig stå som garantist for at de borgerlige partienes utenrikspolitiske linje skulle ligge fast. Jaglands noe originale bidrag var at det ville være «udemokratisk» å forhandle vekk noe som det allerede var flertall for i Stortinget. I Dagbladet skrev han: «SV og Senterpartiet vil aldri klare å omgjøre dette flertallet til et mindretall ved at Arbeiderpartiet skifter standpunkt i eventuelle regjeringsforhandlinger.»Til tross for Jaglands ydmykende knebøyninger i forhold til høyresida, fortsatte utenriksminister Jan Petersen sitt kjør om «sprekk» i det rødgrønne regjeringsalternativet. I Dagbladet 5. august kunne utenriksministeren fortelle at han fryktet at Norge ville bli isolert og miste innflytelse hvis Senterpartiet og SV kom i regjeringsposisjon. Jagland – for virkelig å bevise at han var stuerein – valgte samme dag å ydmyke seg ytterligere ved i stedet å rette skytset mot SV, ikke minst mot partiets nei til å støtte norsk deltakelse i de amerikansk-ledete operasjonene i Afghanistan.