#fff

 har Klassekampen reist gjennom USA fra Oregon i vest, via Texas i sør, og til Pennsylvania i det nordøstlige rustbeltet. Her er noen hovedinntrykk og tanker fra landet i 2020 og fra valgkampen.

 USA rammes hardt av pandemien og dens økonomiske ringvirkninger. Sosial nød vokser i et system som under både republikanere og demokrater i tiår har favorisert de rikeste og produsert ekstrem ulikhet. Utviklingen har skutt fart under Donald Trump. I store deler av folket finnes misnøye med Trumps krisehåndtering. Titalls millioner lever nå i økt usikkerhet, og ny krisehjelp lar foreløpig vente på seg.

En slik virkelighet overskygges av en eskalerende kulturkrig mellom det liberale og det konservative USA. Høyresida preges i økende grad av voldsretorikk og grupper med våpen, der mange ser seg som forsvarere av Trump og politiet. Mye omtalt polarisering fyres opp av sosiale mediegiganters algoritme-skapte ekkokamre, og av medier som tjener penger på en fryktdrevet og polariserende dekning. Ikke minst konservative Fox, men også liberale medier som MSNCB.

 Samtidig vokser sinnet i den svarte befolkningen mot nye politidrap og annen systemisk rasisme. Ikke minst har svarte blitt særlig hardt rammet av koronaviruset, også økonomisk. Black Lives Matter har i valgsirkuset likevel mistet deler av sin kraft og oppslutning fra i sommer.

 Valget er i stor grad en folkeavstemning om Trump. Saker som helse, klima og utenrikspolitikk får minimalt med plass. Trump har fortsatt entusiastisk støtte blant mange egne tilhengere. Mange ser ham ennå som deres kulturkriger mot det politisk korrekte og liberale USA. Kampanjen virker likevel mer ufokusert enn i 2016, da Trump mer kombinerte rasisme og politikerforakt med økonomisk populisme. Forsøket på å ramme Biden gjennom sønnen Hunter Biden, virker heller ikke å fungere.

 Demokratene framstiller Biden som en forenende kraft. De virker ellers å være fornøyde med å ligge ganske lavt. Få kandidater har sluppet unna med så liten kritisk dekning. Det må trolig ses i sammenheng med Trumps åpne demokratiforakt og liberale mediers ønske om å felle ham.

USA 2020, i ti punkter

#000

Bidens tause tilhengere

Don Furko tok på seg ledervervet for United Steelworkers avdeling 1557 i Clairton fordi han syntes forgjengerne satt for mye på rumpa. At de to siste årene skulle bli såpass krevende, hadde han imidlertid ikke sett for seg.

Siden 2018 har han taklet en stor brann inne på anlegget, rasende Donald Trump-tilhengere og nå stadig nye smittetilfeller, som i verste fall kan stenge hele koksverket. Dagen før Klassekampen møter ham, fikk enda et medlem påvist koronaviruset. Nå må flere i karantene.

– Jeg synes det er et stort ansvar å ha to barn. I tillegg har jeg et ansvar for alle mine 1173 medlemmer der nede. Det er klart man kjenner på det, sier Furko og nikker mot murpipene som sender hvit røyk og damp fra kullovner opp mot en grå Pennsylvania-himmel.

Furko peker ut hvilke piper som er knyttet til de største ovnene. Hit kommer kull fra gruver lenger øst i delstaten, enten med tog eller via elva Monongahela, som renner stille forbi oss. Inne på anlegget varmes kullet opp til så høye temperaturer at bare industriråvaren koks gjenstår. Den brukes til å produsere stålet som mye av USAs industri er bygget på.

Clairton er en liten by sør for Pennsylvanias industrisenter, stålhovedstaden Pittsburgh. Til områder som dette i USAs rustbelte – lenge en bastion for fagforeninger og Demokrater – har journalister fra hele verden kommet de siste årene for å forstå hvorfor så mange fra den hvite arbeiderklassen stemte på Trump i 2016.

BIDENS TAUSE TILHENGERE

Drømmer om Donald-dynasti

«Velg frihet, ikke sosialisme», står det på en elektrisk reklameplakat utafor konferansesenteret i den gamle jernbanebyen Altoona i Pennsylvania, midt i USAs såkalte rustbelte. I 1942 sto byens togskinnenettverk på toppen av lista over mål i for nazistenes feilslåtte sabotasjeoperasjon Pastorius.

Inne i byggets hovedsal sitter et par hundre mennesker tett i tett foran en scene. Ved inngangsdøra deler en middelaldrende dame ut munnbind og håndsprit. Men prosentandelen uten munnbind her er raskt over femti. Mens de venter på presidentens eldste sønn, Donald Trump jr., prøver en gruppe lengst framme å dra i gang heiarop-klassikere som «USA, USA», «Trump, Trump, Trump», og «Fire nye år». Men det blir med et halvhjertet forsøk, og en lydmann får heller satt på Tom Pettys «Free fallin’» over anlegget.

Det hostes og harkes. En gråhåret mann med bøttehatt med påskriften «Make liberals cry again» flytter Trump-munnbindet for å spytte i et lite plastglass han har i lomma. John Mills Leonard (64) forteller at «de fleste av oss gruvearbeidere tygger tobakk». I dag jobber han som vaktmester og erkjenner at kullets tid snart er over – «solkraft er framtida» – men han er «for alltid en kullmann» og Trump er hans mann.

I 2020 har Altoona og resten av den avgjørende vippestaten Pennsylvania blitt pepret med valgkampmateriale og medlemmer av Trump-familien. I 2016 vant Trump her med bare 44.000 stemmer. I forsøket på å gjenskape suksessen har eldstesønnen blitt et av farens viktigste valgkamp-våpen. Samtidig går ryktene om juniors egne ambisjoner. Nylig tok han et bilde foran et banner der det sto «Don Jr. 2024», og på nettet kan man skaffe seg T-skjorter, kopper og klistremerker med samme spådom.

Oppe ved scenen får en dame med langt blondt hår og Trump-caps «high fives» fra publikum etter å ha sunget «Trump train» og «Always Back The Blue», en støtteerklæring til politiet. Et par kortklipte og tykkfalne betjenter i det ene hjørnet smiler. Ved rommets bakre vegg har en hvit mann i kamuflasjejakke nettopp forklart en svart sikkerhetsvakt at politiflagget «Thin Blue Line» «egentlig ikke er rasistisk», det «er en misforståelse» sier han, og mener flagget til motbevegelsen Blue Lives Matter bare er «en støtteerklæring til politiet».

DRØMMER OM DONALD-DYNASTI

Den andre epidemien

Sigarettgloen og Raven Drakes rosa lue lyser opp en bekmørk morgen utenfor leiligheten hennes i Portland i Oregon. Hver dag står hun opp klokka halv seks. Punktligheten og døgnmønsteret har 37-åringen med seg fra tre turer som sanitetssoldat i Irak. Derfra har hun også evnen til å ta kjappe medisinske valg – og bilder av døde venner på netthinna.

Drake stumper røyken, plasserer munnbindet tilbake over fjeset og slipper oss inn i sitt 15 kvadratmeter store hjem. Der har romkameraten Chris kommet seg opp fra madrassen på gulvet. Han sitter i en stol og gnir søvn ut av øynene. Egentlig skulle han ikke stå opp før klokka åtte, forteller han.

Raven Drake og Chris ble kjent på gata. De bodde sammen i et telt langs motorveien I-5. Det var før pandemien snudde opp ned på alt.

– Ærlig talt så har ikke noe menneske i denne verden imponert meg like mye som Raven. Noensinne, sier Chris.

– Ååå, nå får du lov til å bo her litt lenger, sier Drake og ler.

-– Hver kveld truer jeg Chris med å kaste ham tilbake på gata. Han vet jeg ikke kommer til å gjøre det, det er mer som et ritual, som å si godt natt. Jeg sier mye stygt til ham, men livet der ute er litt som å være i krig. Og jeg må vite at du tåler en spøk om du skal bli med meg i kamp, sier Drake.

DEN ANDRE EPIDEMIEN

Houston, vi har et problem

Cochinita & Co gikk så det suste salsa mellom veggene på det ferske mathuskonseptet Politan Row i Houston. Victoria Elizondo (29) hadde kommet til USA ulovlig som femåring. Nå vant restauranten hennes priser for byens beste tacos, og omsetningen tillot den unge matentreprenøren å ansette seks personer som trengte arbeid.

Det var før mars 2020. Ett år etter at hun åpnet, står hun i dag alene i den store mathallen. Hun har hatt åpent i to timer, men ikke hatt en eneste gjest. Om to uker er den siste av hennes legendariske Cochinita Pibil-tacos servert her inne. Allerede har fire av de åtte andre restauranteierne i mathallen takket for seg.

– Det har vært ille. 90 prosent av omsetningen vår har forsvunnet på grunn av pandemien, sier hun.

Også flere av byens veletablerte restauranter har måtte stenge dørene. Selv er Elizondo overbevist om at hennes nye plan om en food-truck sammen med hennes gastronomiske fortreffelighet vil sikre framtida. Slik kan hun holde liv i drømmen om å servere autentisk meksikansk mat, ikke texmex, til texanerne.

Hun er langt mer bekymret for alle dem har mistet sine jobber på gulvet i et økende antall stengte restauranter her i Houston.

HOUSTON, VI HAR ET PROBLEM

Rekordvalg i ville virusland

Patsy Lesley (77) står først i den stadig lengre køen utafor et stemmelokale i Houston. Hun har vært livredd, bokstavelig talt, for at det å stemme skulle bli en kaotisk og virusfarlig affære. Hun sier hun er en av mange eldre som stemmer tidlig ved dette valget fordi de vil unngå store smitteklynger på selve valgdagen neste tirsdag.

Egentlig ville hun helst slippe å trappe opp i det hele tatt. Hun viser oss poststemmen hun har fått tilsendt. Etter at president Donald Trump har sådd tvil om hvorvidt slike poststemmer kommer til å bli talt opp, eller om han i det hele tatt kommer til å godta et valgnederlag, så bestemte Lesley seg for at det ikke var noen vei utenom.

– Jeg er forberedt på at Trump kommer til å lyve, stjele og jukse for å fikse valget til egen fordel, så her er jeg. Men ja, jeg er redd for covid-19 og har mistet en av mine beste venner til viruset, sier hun bak munnbindet.

En av de valgansvarlige sier hun egentlig ikke har lov til å la oss intervjue velgere så nærme valglokalet. Men det går «sikkert bra om dere bare snakker litt sammen», sier hun og blunker med det ene øyet.

Selv sier hun, slik også offisielle tall bekrefter, at over 33 prosent av Houstons tre millioner stemmeberettigede velgere allerede har stemt. Dermed er rekorden fra 2016 forbigått, på samme måte som rekorder for forhåndsstemmer nå slås i en rekke delstater før presidentvalget i USA 3. november.

REKORDVALG I VILLE VIRUSLAND

I Portland sentrum står nevrolog, universitetslektor og Black Lives Matter-aktivist Anita Randolph (32) foran et maleri av George Floyd. Det var her helsearbeideren, som var ansatt ved et av byens sykehus, i flere måneder organiserte et lag av frivillige gatemedisinere som tok seg av skadde demonstranter. Tidlig i protestene ble leiligheten hennes omgjort til et lager for medisinsk materiell. På natta ble hun sittende og desinfisere utstyr for å unngå smitte blant aktivistene.

 en gruppe som i flere år har jobbet mot politivold og rasisme i Portland. Hun er en av de sentrale Black Lives Matter-aktivistene her. Det har kostet blod, svette og tårer. Ikke minst netter uten søvn.

Randolph sier hun er en av de traumatiserte etter månedsvis med en «krigslignende tilstand».

Så hva er vunnet? Hva har Black Lives Matter-bevegelsen oppnådd fire måneder etter at Floyd ble drept i Minneapolis?

– Jeg er glad for at folk her i Portland endelig spør seg: Behandler vi virkelig ikke-hvite mennesker dårlig? Er det utrygt for dem her? Samtidig: Jeg ser mange Black Lives Matter-skilt. Men lite handling. Nå er noe av kulheten borte, og vi har ennå ikke vunnet politiske endringer som fører til bedring i svarte menneskers daglige liv, sier Randolph.

Mange skilt, lite handling

Skogsarbeideren Lauren Clark (77) hadde bodd i huset sitt i 76 år. Han og den 81 år gamle kona lå i senga da flammene kom over åskammen.

– Vi ville ikke dra, men sheriffen tvang oss til å evakuere. Så vi kjørte fem kilometer gjennom flammene. Det var farlig, og kona ville snu, men det var ikke et alternativ, sier Clark og børster litt sagflis av de grove hendene.

Han tar seg en liten pause fra opprydningsarbeidet i ruinene skogbrannen etterlot seg i byen hans. Jekker seg en kald øl han finner i en fryseboks bak i lasterommet på bilen sin.

Vi er i Detroit. Ikke den gamle industristorheten i Michigan, men en liten turist- og tømmerby i Oregon på USAs vestkyst. En utbrent brannbil bærer bud om den tapte kampen mot flammene. 256 av byens bygninger brant ned. Under 20 står igjen.

– Huset mitt sto der, sier Clark og peker på en askehaug.

Sinnet vokser i asken

Mens de venter på at politiet skal angripe, twerker en svart jentegjeng til «Wet Ass Pussy» midt i gata foran det gjenspikrede bygget til Portland-politiets fagforening.

Noen få hundre aktivister, stort sett unge mennesker kledd i svart med munnbind eller masker foran ansiktet, har stengt av gata i begge retninger.

De har vært her mange ganger før de siste fire månedene. Men vet aldri fra hvor politiet slår til neste gang. I mellomtida tar aksjonen mest form som en halvhjertet gatefest, nå med NWAs «Fuck The Police» som lydspor fra en stor medbrakt høyttaler.

– La oss unngå unødvendige arrestasjoner i kveld. Ha øynene med dere, sier en ung hjelmkledd mann gjennom en megafon.

Det har blitt et slags ritual: Aktivistene, både hvite og svarte, samler seg utenfor en offentlig bygning, et politihus, tinghuset eller en bygning tilhørende den forhatte deporteringsstyrken ICE. Så dukker politiet opp, dynker aktivistene i tåregass eller peprer dem med gummikuler – og arresterer dem de kan.

Kulturkrigens episenter

Fire år etter sjokket

Hver eneste dag bekymrer Don Furko, leder for United Steel Workers avdeling 1557, seg for de 1175 fagforeningsmedlemmene han organiserer ved US Steel-fabrikken i Clairton i Pennsylvania.

Fire år med Donald Trump har ikke levert den store materielle oppturen presidenten lovet USAs såkalte rustbelte. Det siste halvåret har også Furkos medlemmer blitt hardt rammet av koronakrisa.

Fabrikken går bare på halv kapasitet. Viktige overtidstimer har forsvunnet, og mange ektefeller hjemme har mistet jobben helt. Den siste tida har nyheten om Trumps egen koronasykdom, viruset som har tatt livet av over 210.000 amerikanere, preget arbeidsplassen.

Fagforeningsleder Furko forteller Klassekampen at noen tar viruset på stort alvor av egne helsehensyn, mens andre ser det hele som overdrevet eller «en svindel».

Snart skal lunsj-diskusjonene munne ut i stemmer ved presidentvalget 3. november. I 2016 var velgere som Furkos medlemmer avgjørende i å vippe Pennsylvania i Trumps favør. Det kan de bli igjen i november.

Så hvordan ligger det an i rustbeltet i 2020? Hva tenker fagforeningsfolk på et sted som Clairton om Trump, Joe Biden og koronakrisa?