#fff

Dette sitatet, lånt fra en kampanje for varsling av potensiell terroraktivitet i USA, kunne en i vår lese på lapper hengt opp ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København.

Her var det riktignok ikke terror man skulle varsle om, men krenkende atferd. «Ingen sak er for liten», het det på plakatene.

I Weekendavisen i april fikk skolen massiv kritikk fra elever, undervisere og andre kunstnere. Flere hevdet kampanjen har resultert i en «fryktkultur», og at plakatene er symbol på en utvikling som kan ødelegge akademiet.

Også her hjemme har identitetspolitiske debatter fått bein å gå på i sommer. På forsommeren kritiserte en gruppe doktorgradsstipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) et av skolens kunstverk – et fotografi av Vanessa Beecroft – for å ha rasistiske og sexistiske konnotasjoner.

Noen dager seinere fikk ledelsen tilsendt et brev som var signert av mer enn 130 studenter.

Stormvær ved staffeliene

#000

Er identitetspolitikk i ferd med å erstatte undervisning og fagmiljø ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio)? Fem studenter hevdet det i et innlegg i Morgenbladet nylig. Utspillet kom i kjølvannet av at 130 av deres medstudenter og lærere signerte et opprop som krevde at skolen iverksetter tiltak for å gjøre Khio trygg og inkluderende for mennesker av alle farger og kjønn.

At rektor Måns Wrange svarte med å love å innføre internopplæring for ansatte og kurs for førsteårsstudenter i blant annet «normkritikk, etikk, kjønnsbevisst og dekolonisert pedagogikk», har fått flere til å rope varsko om en ideologisering av skolen.

Blant dem som er bekymret for utviklingen, er professor Stian Grøgaard. Han har undervist i kunstteori på Kunstakademiet, som nå er en del av Khio, i 30 år.

Grøgaard mener stadige pålegg i form av internkursing er et tegn på mistillit til de faglige ansatte. Han opplever også at rommet for meningsmangfold snevres inn.

«Jeg vil mene at det var lettere å være uenig tidligere, og klimaet var mer avslappet», skriver Grøgaard i en e-post til Klassekampen.

Slår alarm om skolemiljø

I lokalene til Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) har verken studenter eller ansatte vært samlet siden mars i år. I mellomtida har det brygget opp til en tilsynelatende polarisert konflikt i mediene om identitetspolitikkens plass ved skolen.

Over 130 studenter og ansatte har i et opprop krevd at skolen iverksetter tiltak for å gjøre skolen mer inkluderende, mens fem andre studenter har ropt varsko om at identitetspolitikken forringer det faglige nivået.

I gårsdagens Klassekampen hevdet professor Stian Grøgaard at Khio preges av et klima for moralsk retthaveri, der folk sensurerer seg selv og rommet for uenighet er blitt mindre.

Men ikke alle ansatte kjenner seg igjen i fortellingen om et innskrenket ytringsrom. Blant dem er professor Ane Hjort Guttu, som har undervist i samtidskunst ved Khio siden 2016.

– Det er en bevisstgjøring på gang. En slik bevisstgjøring kan av og til bli veldig absolutt, men jeg tror diskusjonene er nødvendige. Dette ville også vært en konstruktiv diskusjon om ikke medielogikken hadde polarisert den før vi rakk å ta tak i den, sier Guttu, som understreker at kommentarene hennes ikke skal leses som et tilsvar til Grøgaard.

Et ventet studentopprør

Black Lives Matter-aktivismen blåser en identitetspolitisk vind gjennom kulturfeltet. Det kommer krav om revidering av undervisning og pensum i kunsthistorie og -teori ved kunstakademiene, og en samtale er blitt startet om hvordan vi tenker om kunst i offentlige rom og museer.

I et brev signert tolv stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) kan vi lese følgende: «Protester og krav om å få slutt på institusjonell rasisme og politivold skjer over hele verden. Fjerning av kolonialistiske og rasistiske monumenter har spilt en viktig rolle i å bidra til dette». I et annet brev, denne gang signert kunststudenter, står blant annet: «Til tross for at KHiO gjerne liker å omtale seg selv som en inkluderende institusjon, ignorerer altså pensum hele kontinenter, folk og kulturer.»

Ja visst. I en verden hvor hvite mennesker og den vestlige hemisfære har satt standarden siden vi begynte å snakke om bildekunst for hundrevis av år siden, er en oppvask på overtid. Det er spesielt viktig for folk som meg – en hvit, heterofil, privilegert kulturmann som pusher 50, som verken er diskriminert eller undertrykt – å lytte til dem som tidligere ikke har hatt en (tydelig nok) stemme i kulturfeltet.

Likevel bekymrer det meg at løsningen, i enkelte tilfeller, er å fjerne kunsten som støter, eller å redusere betydningen av den til ideologi. At fjerning er en god løsning noen ganger, er det ingen tvil om, for ingen er tjent med minnesmerker over sørstatsgeneraler som kjempet for å opprettholde slaveriet, for eksempel. I andre tilfeller er verket som støter, mer sammensatt. Det er verdt å huske på at det ikke bare er minoriteter som har ønsket å fjerne «upassende» kunstverk. Også Taliban og nazistene ryddet unna uttrykk som ikke passet inn i deres verdensbilde. Spørsmålet vi må stille oss, er om vi egentlig lærer vi noe av historien om vi tar vekk det vi misliker?

 fotoverk «vb. 48 721» (2001), som henger i et vrimleområde på KHiO, er et godt utgangspunkt for samtalen. Verket er rasistisk, mener noen, blant annet stipendiatene som signerte ovennevnte brev. Hvorfor nevnes ikke, men jeg antar det har å gjøre med hva Beecroft selv sier: idiotiske ting som vitner om manglende innsikt i både kunst og fargedes og fattiges livsforhold. «Jeg ville at folk skulle se fattige ut», sa hun da hun skulle portrettere flyktninger fra Rwanda. «Fattigdom og eleganse var stikkordene. […] Virkelig fattigdom, det du støter på når du drar til Afrika, Mexico, de landene hvor folk bærer sine klær med verdighet og ser elegante ut og ser ut som de har intelligens» (The Cut, 9. august 2016).

Med sine synspunkter inngår Beecroft i en lang rekke av hvite som eksotiserer mennesker med en annen hudfarge enn dem selv. Mot en slik bakgrunn kan «vb. 48 721» betraktes som et verk av en vestlig suksesskvinne som bruker andres fargede kropper som rekvisitt i sitt navlebeskuende identitetsprosjekt. Hennes persona og meninger gjør det rett og slett veldig forståelig at noen vil føle ubehag ved dette verket.

Identitetspolitikkens blindsone

i Klassekampen 8. august om den økende identitetspolitikken som preger teoriundervisningen ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), fremgår det at flere studenter nå reagerer på teoretiseringen av kunstutdanningen og det politiserte innholdet i pensum. De «krever å få en kunstutdanning tilbake for (sine) studielån». De mener at rektor, ansatte og en mindre gruppe studenter ved Khio setter kunstutdanningen i fare ved å kreve mer obligatorisk «kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queerteori, antikapitalisme og postkoloniale teorier».

Jeg støtter de kritiske kunststudentene fullt ut. Det er legitimt og forståelig at studenter i en kunstutdanning ønsker fokus på kunstfagene, estetisk teori og kunsthistorie fremfor teorier som ligger utenfor fagfeltet. Ikke fordi de nevnte teoriene ikke er viktige sett i et samfunnsperspektiv, men fordi det neppe kan være kunsthøgskolenes oppgave å gi utdanning i politisk teori og ideologi.

presenterte jeg et paper om et lignende problem knyttet til design, basert på en pilotundersøkelse av studieplanene til ti designutdanninger på bachelornivå.

Undersøkelsen var basert på den økende utvanningen av designstudiene ved enkelte institusjoner, der man pøste på med mange andre fag, slik at andelen design og designrelaterte fag varierte fra 171 av 180 studiepoeng, til så lite som 15–22,5 studiepoeng av 180.

Bakgrunnen for å gjennomføre undersøkelsen, var kritiske signaler fra studenter ved ulike designstudier som følte seg lurt da studiene de hadde begynt på, viste seg å være alt annet enn designstudier. Det førte til at mange studenter sluttet.

Dersom også kunstutdanningene utvannes med teorier som ligger utenfor det kunstfaglige, er det forståelig at kunststudentene ønsker mer faglig fokus. Antagelig er det vitenskapeliggjøringen av kunsthøgskolene som har skapt et behov for å pøse på med teorier, fremfor å styrke kunstfagene.

Kunst og kvasivitenskap

«Da metoo blusset opp, fikk mange øynene opp for de skeive maktforholdene i feltet vårt. Maktforholdene handler ikke bare om kjønn. Derfor er vi nødt til å snakke om rasisme, sexisme, klassehat – det er mange typer undertrykkelser – og makthierarkier er sammenvevd.»

Det skriver Anna Ihle, tidligere student ved Konstfack i Stockholm. Hun er en av sju kunstnere som satte navnet sitt under et innlegg i Morgenbladet 11. august.

I innlegget uttrykte de støtte til et opprop signert av 130 studenter og undervisere ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio).

Studentoppropet stilte krav om bevisstgjøring og aktive tiltak fra ledelsen for å motvirke strukturell rasisme ved skolen.

Som følge av oppropet lovet rektor Måns Wrange en handlingsplan mot rasisme. Det utløste igjen et skred av kritikk – både fra noen av skolens elever og eksterne debattanter, som blant annet hevder at tiltakene vil innsnevre ytringsrommet ved skolen.

Gir svar på tiltale

politimordet på George Floyd i Minneapolis har spredd seg til hele verden. Kampen for like muligheter for alle, uavhengig av hudfarge, religion og etnisk bakgrunn, har fått fornyet kraft. Ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) har det ført til brev og opprop til skolens ledelse med krav om endringer. Det startet med et brev fra 12 doktorgradsstipendiater, som opplevde ubehag ved et kunstverk av Vanessa Beecroft. Deretter kom et større opprop, signert 136 studenter, med flere krav, blant annet om å få «dekolonisering», «interseksjonell feminisme», «kulturell misappropriasjon» og «queer teori» inn på pensum. Rektor Måns Wrange har langt på vei sagt seg enig med studentene. Fem studenter stilte seg seinere kritisk til oppropet. 11. august hevdet sju tidligere studenter, og noen fra Konstfack i Stockholm, at Khio ikke var et trygt sted for minoritetsstudenter.

Det er bare å glede seg over det sterke engasjementet mot dehumaniserende rasisme. Samtidig er det ikke sikkert at alle kravene som er reist, er like fornuftige.

Oppropet fra de 136 studentene tok utgangspunkt i at skoleledelsen «ikke hadde ‘adressert’ de rasistiske drapene, politivolden eller demonstrasjonene og kravene om rettferdighet og systemendring» i kjølvannet av mordet på George Floyd. Spørsmål er likevel om ledelsen ved Khio og andre høyskoler skal reagere på denne typen aktuelle hendelser, for eksempel med en offisiell protest eller avholde allmannamøter der man uttrykker medfølelse eller på andre måter tar politisk stilling.

skal rektorene i tilfelle «adressere»? Er det forbeholdt politibrutalitet og rasisme i USA, eller skal det også gjelde situasjonen i Ukraina, militærkuppet i Mali, krisa i Hongkong eller De gule vestenes opprør i Frankrike? Også her er det studenter som er engasjert og berørt. En kinesisk student kan være opprørt over Beijings opptreden i Hongkong, eller kanskje fortvilt over det hun oppfatter som Donald Trump og Vestens demonisering av Kina og kinesere, som kan ramme henne her i Norge. Ville en manglende rektoruttalelse om Hongkong vært uttrykk for «den alvorlige mangelen på forståelse og støtte som ofte møter studentene på skolen», som det heter i oppropet? Jeg stiller meg tvilende til om vi ønsker oss en slik løpende politisering av landets høgskoler.

Et foreløpig toppunkt i debatten kom med brevet fra de sju tidligere studentene, der det ble hevdet at «Khio og andre institusjoner ikke (er) trygge steder å studere kunstneriske fag» for fargede studenter.

 med et visst kjennskap til skolen og dens undervisere kjenner seg igjen i. Ansatte ved Khio er dypt engasjert i at alle studenter, uavhengig av hudfarge og etnisk bakgrunn, skal finne seg til rette på skolen. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at en professor gjennom et langt skoleår kan ha sagt noe som er blitt oppfattet som støtende. Slikt skjer overalt i samfunnet og på alle arbeidsplasser. Det er likevel et langt skritt derfra til å hevde – på generelt grunnlag – at Khio ikke er trygt sted å være for fargede studenter.

Farlig på kunstskole

 kunstutdanningen bør omfatte – kritisk teori vs. kunstfag – har foregått hovedsakelig i avisene. Det har oppstått en underlig situasjon der et ordskifte først oppsto i en e-postveksling ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), deretter i avisene, samtidig som skolen har stått tom grunnet koronapandemien.

Som leser kan man sitte igjen med et inntrykk av at det «brenner» ved Khio, rundt en diskusjon som det er lett å oppfatte sjablongmessig at egentlig kommer fra Nord-Amerika, jamfør kritikken mot det som kalles «identitetspolitikk» på campuser i USA, knyttet til det utvidete etiske rettsvernet for marginale grupper.

være betimelig å spørre: hva handler diskusjonen om her i Norge? Det er det for tidlig å si noe om. Eller kanskje nettopp ikke. Linjene som stipendiater, studenter og lærere har dratt opp i debatten er noe vi bør ser frem til etter hvert som universiteter og høgskoler åpner igjen, med smittevernsreglene som potensiell innovasjonsarena. Ved Khio vil sommerens diskusjoner utvilsomt bli et bakteppe for drøfting av kunstarbeid, både med hensyn til prosess og resultat. Ved noen av skolens avdelinger, for eksempel design, har vi arbeidet med temaet i to år.

Studentene og stipendiatene som har engasjert seg i ordskiftet er dyktige folk, og det blir svært spennende å følge hvordan ideene som har utviklet seg i sommerens hete, vil komme til uttrykk i kunstarbeid og refleksjon.

kanskje dvele ved hvordan man «arver» debatter; eller hvordan de sprer seg på måter som kan minne om en pandemi. Om vi har arvet en debatt fra Nord-Amerika, er det ikke mindre sannsynlig at Khio har arvet en debatt fra Kunstakademiet, og at vi nasjonalt arver en debatt om kunstutdanningen fra Khio.

Det har noe å gjøre med hvordan referanser – globale, lokale, nasjonale – tas for gitt og videreføres, med kontaktsmitte som metafor: «Først raste debatten i USA, nå kommer den hit!» Det som starter med en taktfull offentlig kultur, der det påligger den enkelte å holde seg orientert, ender opp i en taktfast innordning rundt ideer og posisjoner.

Den smittsomme debatten

Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) er blitt åsted for sommerens store kulturdebatt.

Det startet med at tolv stipendiater i et brev til rektor kritiserte et kunstverk ved skolen for å ha rasistiske konnotasjoner. Deretter ble det lansert et opprop fra en gruppe studenter med en rekke krav for å motvirke strukturell rasisme.

Dette har fyrt opp en mediedebatt om hvorvidt identitetspolitikk er i ferd med å trumfe den faglige undervisningen ved skolen.

Rektor Måns Wrange har foreløpig deltatt i den offentlige diskusjonen gjennom e-postsvar, men stiller nå i et lengre intervju med Klassekampen.

For to uker siden skrev sju tidligere kunststudenter i Morgenbladet at Khio ikke er et trygt sted å studere for mange bipoc-studenter (black, indigenous and people of colour).

Skal gjøre skolen trygg

«Velkommen til en kultur uten noen postkoloniale og antirasistiske perspektiver/ Og en hvit smilende professor som bruker n-ordet for å provosere».

Disse ordene sto skrevet på trappene utenfor Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) ved skolestart i 2018. To år seinere er teksten blitt brennaktuell.

Nå går debatten om hvorvidt skolen er preget av strukturell rasisme – og hva som i så fall må gjøres med det.

I et opprop fra juli listet mer enn 100 studenter ved Khio opp en rekke tiltak som de mener skolen bør innføre, deriblant antirasistisk opplæring for ansatte.

Forfatter og dramatiker Demian Vitanza, som har undervist ved Khio som gjestelærer, mener at utgangspunktet bør være å undersøke de faktiske forholdene ved skolen.

– Jeg tror mange har vært altfor raske med å konkludere. Oppropet kom med en del påstander som var veldig bombastiske, og så har svarene på det vært enda dårligere, sier Vitanza.

Har ingen tro på tvang

 har det, som noen vil ha fått med seg, pågått en diskusjonen om dekolonisering ved Kunsthøyskolen i Oslo. Flere brev og opprop har blitt sendt fra stipendiater og studenter til ledelsen, andre studentgrupper har skrevet motsvar, og en rekke mediekommentatorer har ytret seg om saken. At dagens studenter interesserer seg for, og berøres av, sentrale politiske strømninger i tiden, må være et sunnhetstegn. Men for deres mange kritikere koker dette samfunnsengasjementet ned til å dreie seg om en slags dogmatisk imitasjon av den amerikanske identitetspolitikken. Her behøves det en korreksjon.

Oppropet fra tidlig i juli, signert av 136 studenter og visstnok også noen ansatte, framsetter åtte krav som de ber Khio ta stilling til. Flere av disse er av praktisk art, så som bedre veiledning for internasjonale studenter fra ikke-vestlige land, tilbud om mentorprogram og tilgjengelighet for kunstnere med funksjonsnedsettelser. Av spesifikt faglige krav nevner oppropet en liten bukett med emner som kulturell misappropriasjon, skeiv teori, interseksjonell feminisme, og kritikk av eurosentrisme.

 Black Lives Matter-bevegelsen synes å ha fungert som katalysator for initiativet, dreier selve innholdet i oppropet seg om ideer som for lengst har festet seg både i akademia og i kulturlivet for øvrig. Det er derfor oppsiktsvekkende at så mange finner disse fordringene kontroversielle; kanskje forteller de til dels aggressive tilbakemeldingene mer om hvor bakpå det intellektuelle klimaet er her i landet enn om studentenes krav.

Kjernen i studentenes brev gjelder ønsket om en utvidelse av kunstens erfaringsrom, en prosess som nødvendigvis medfører en problematisering av det hvite blikket som en universell og uangripelig normbærer for estetisk kvalitet. Men dette er tanker som ble tenkt allerede på 1960-tallet, om ikke enda tidligere. Vi finner det for eksempel som et gjennomgående perspektiv i John Bergers klassiske fjernsynsserie og bok «Ways of Seeing» fra 1972, hvor han blant annet påpeker at all kunst impliserer politiske posisjoner.

Omtrent på samme tid skriver den amerikanske professoren og litteraturkritikeren Addison Gayle om «the Black Aesthetic» (1971), en samlebetegnelse for et variert sett med kunstneriske praksiser som fungerer nettopp som utvidelser av kulturens erfaringsfelt.

 som faller inn under dekoloniseringspremisset i studentens opprop, utgjør bestanddeler av postkoloniale studier, en tverrfaglig semi-disiplin som etablerte seg i akademia fra 1980-tallet og framover.

Hva er problemet?

Er den akademiske friheten under press? Spørsmålet har vært heftig debattert de siste årene – blant annet med utgangspunkt i fenomener som «no platforming», på norsk kalt scenenekt, og «safe spaces».

I år er spørsmålet også blitt aktualisert her hjemme. Spesielt etter den mye omtalte tyskervitssaken ved Universitetet i Bergen (UIB) og debatten rundt Kunsthøgskolen i Oslo (Khio).

Alison Scott-Baumann er professor ved Universitetet i London og har forsket på ytringsklimaet ved universitetene i Storbritannia.

– Når studenter blir beskyldt for å ødelegge demokratiet og den akademiske ytringsfriheten, er det utrolig vanskelig å få debatten inn på rett spor, sier Scott-Baumann på telefon fra London.

I den ferske artikkelsamlingen «Freedom of Expression in Universities and University Colleges» undersøker et knippe norske og utenlandske forskere hvordan det står til med den akademiske friheten.

Tar studentene i forsvar

Et opprop mot strukturell rasisme har ført til opphetet debatt ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio). Nylig skrev Morgenbladet at skolen utsatte et planlagt seminar etter at arrangøren fikk «aggressive og truende meldinger» fordi Khio-student Magnus Vanebo skulle delta.

Vanebo hadde markert seg som motstander av oppropet, og skriver i avisa at han i ettertid har opplevd hets, ryktespredning og sensurforsøk.

Midt i striden står Instagram-kontoen Sannhetsministeriet. Siden i sommer er det blitt lagt ut satiriske innlegg på den anonyme kontoen, som retter hard kritikk mot ideene bak oppropet – og rektor Måns Wrange.

Nå står Vebjørn Pedersen fram som mannen bak.

– Jeg startet kontoen for å satirisere hele denne debatten. Det er et veldig trangt rom for å ytre seg på Khio, sier Pedersen, som er andreårsstudent i grafikk og tegning ved avdeling kunst og håndverk.

Han er også blant de fire studentene som sammen med Vanebo kritiserte oppropet i en kronikk i Morgenbladet og hevdet at det pågår en indoktrinering ved skolen.

Refser skolens antirasisme

Tirsdag kveld varslet Måns Wrange at han trekker seg som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio). Det skjer etter månedsvis med opphetet debatt om mangfold ved skolen. I sommer varslet Wrange en rekke tiltak for å gjøre skolen mer inkluderende i sitt svar på et opprop mot strukturell rasisme som var undertegnet av mer enn 130 studenter og ansatte ved skolen.

Wrange oppgir familiære forhold som hovedårsak for sin avgang, men skriver i et brev til ansatte og studenter at det også handler om hans rolle i debatten om mangfold og antidiskriminering.

«Jeg innser nå at jeg har blitt så forbundet med kritikken at det kan oppfattes som at jeg som rektor har tatt stilling for en gruppe studenter mot en annen på Khio», skriver han i brevet.

Liv Bugge, førsteamanuensis ved Kunstakademiet på Khio, synes Wranges avgang er trist.

– Måns ble valgt som rektor for å arbeide med mangfold og strukturelle endringer. At han ikke får gått i gang med eller fullført dette arbeidet, opplever jeg som et demokratisk nederlag, som vil går ut over studentene, sier hun.

Fortviler over rektor-exit

«Kraften og omfanget av Black Lives Matter-bevegelsen føles denne gangen som et vendepunkt, og en bølge som hverken kan eller vil bli ignorert, pasifisert eller tiet i hjel».

Slik åpner oppropet fra 130 studenter og ansatte ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), som i juli ble sendt ut til alle ved skolen. Her ba de Khio innføre en rekke tiltak for å bli mer inkluderende overfor minoriteter.

Dette oppgjøret med strukturell rasisme har nå havnet fullstendig i skyggen av en debatt om ytringsfrihet ved skolen, mener Melanie Kitti og Sunniva Havstein. De er henholdsvis tidligere og nåværende student ved Khio.

I forrige uke trakk Måns Wrange seg som rektor ved Khio etter massiv kritikk for manglende ytringsfrihet ved skolen.

– De fleste som har uttalt seg i mediene, har latterliggjort og prøvd å benekte problemene som studentene gir uttrykk for å ha opplevd. Poenget med oppropet er å sikre at alle føler seg trygge på skolen, sier kunstner Melanie Kitti, som gikk ut fra Khio i fjor.