Denne sommeren har det, som noen vil ha fått med seg, pågått en diskusjonen om dekolonisering ved Kunsthøyskolen i Oslo. Flere brev og opprop har blitt sendt fra stipendiater og studenter til ledelsen, andre studentgrupper har skrevet motsvar, og en rekke mediekommentatorer har ytret seg om saken. At dagens studenter interesserer seg for, og berøres av, sentrale politiske strømninger i tiden, må være et sunnhetstegn. Men for deres mange kritikere koker dette samfunnsengasjementet ned til å dreie seg om en slags dogmatisk imitasjon av den amerikanske identitetspolitikken. Her behøves det en korreksjon.
Khio-oppropet inneholder ideer som for lengst er tatt opp i akademia og kulturen.
Hva er problemet?
