#fff

 har vedtatt å anbefale at studentprestene mister sine arealer på campus Dragvoll. Som tidligere studentprest ved NTNU hilser jeg vedtaket velkommen. Vedtaket setter spørsmålstegn ved hvorfor en sekulær læreinstitusjon som NTNU skal gi Den norske kirkes ordinerte prester et åpenbart privilegium sammenlignet med andre religiøse aktører, nemlig tilgang på fine lokaler – to romslige kontorer og et kjøkken – på et svært arealpresset campus. Studenttinget ønsker at alle religioner skal få plass på campus.

Beslutningen har blitt møtt med protester. Vårt Land hadde 11. april en leder med overskriften «et skuffende vedtak». Alle studentprestene har gått sammen om et opprop hvor de blant annet skriver at «studentprestenes mandat er først og fremst å være til stede for alle studenter på campus», at «lærestedet legger til rette med kontor og drift», slik at studentprester kan drive et «livssynsåpent tilbud» (Vårt Land 13. april). Hvorfor denne motstanden? Hvorfor forstås ikke studenttingets vedtak som et etisk oppgjør med en åpenbart diskriminerende praksis i forhold til andre religiøse aktørers studentarbeid, men som en nedvurdering av studentprestenes arbeid? Derfor er det verd å problematisere motstanden mot studenttingets vedtak, fra ulike innfallsvinkler.

Det er godt mulig at studentprestarbeidet vil svekkes ved å flyttes ut av campus. Men hvorfor – rent prinsipielt sett – skal Den norske kirke ha andre materielle forutsetninger enn andre livssynsaktører? Et demokratisk flertall på Stortinget har avviklet statskirken.

Studentprestene peker på sin åpenhet, for alle, og at de aldri etterspør eller påtvinger noen verken tro eller religiøse problemstillinger. Det er det ingen grunn til å tvile på. Men det er problematisk hvis denne åpenheten brukes – bevisst eller ubevisst – som en strategi for å beholde privilegier som ikke blir andre religiøse aktører til del, som muslimske studentorganisasjoner eller Human-Etisk Forbund. Istedenfor kan man hevde at denne åpenheten er et resultat av et teologisk standpunkt, forankret i en tro på Gud som har skapt og er en del av den allmenne verden, ikke bare «det kristne». Den norske kirkes studentarbeids eksplisitte religiøse politikk kommer derfor til uttrykk nettopp i denne åpenheten mot verden.

Studentprestene ønsker å være en samtalepartner for alle. Det gjorde jeg også da jeg arbeidet som studentprest. Men det er grunn til å spørre selvkritisk om den muslimske studenten eller den internasjonale studenten fra en livssynspluralistisk kontekst opplever en luthersk norsk prest som representant for et samtaletilbud for alle? Flerreligiøse «chaplaincy-er», som studentprestene støtter i sitt opprop, forutsetter at man grunnleggende tenker gjennom forestillingen om at den lutherske presten kan betjene et «alle». Hvis studentprestene vil være et «livssynsåpent tilbud», kan disse stillingene ha som premiss at kun personer som er ordinert prester i Den norske kirke kan søke på dem? Er ikke dette den ultimate måte å gjøre den religiøst andre overflødig på? Langt mer troverdig enn 

 å ville være – og faktisk være – en samtalepartner for «alle» er at studentprestene i Oslo har tatt inn Rania Jalal Al-Nahi i studentpraksis som profesjonell samtalepartner. Å tilby samtale med en muslim innebærer nettopp en erkjennelse av den lutherske prestens begrensing og tilkortkommenhet, på tross av alle hens gode intensjoner. I praksis resulterer Al-Nahis nærvær og arbeid i nettopp det som er formål med NTNU-vedtaket: en overføring av privileger (les: eksempelvis tilgang tilstedeværelse og kontorfasiliteter på campus) til en som ikke er luthersk prest.

berømme studenttinget ved NTNU. Vedtaket er religionspolitisk avantgarde. Det peker mot en fremtid hvor Den norske kirke vil måtte arbeide frem nye selvbilder. Her vil berettigelse, tilgang til makt og fellesarenaer med stor grad av sannsynlighet se annerledes ut enn i dag. I denne reforhandlingen er det verd å ha med seg den feministiske huskeregelen om at makt sjelden er synlig for dem som har det, men veldig synlig for dem som 

 har det. Sånn er det nok med privilegier også.

Et tilbud for alle

kronikk i Klassekampen 22. april kan ikke stå ukommentert.

Som tidligere studentprest ved NTNU (2005–2019) kjenner jeg meg ikke igjen i bildet hun tegner av studentprestene, hverken lokalt eller nasjonalt.

Bakgrunnen for at det har oppstått en debatt rundt studentprestene ved NTNU, er at Studenttinget har fattet et vedtak om at de ikke lenger ønsker studentprester på campus. Dette begrunnes delvis ut fra et prinsipp om likebehandling, delvis ut fra arealbruk. Som erstatning for studentprestene ønsker de at det etableres en livssynsnøytral samtaletjeneste.

Med bakgrunn i NOU-en «Det livssynsåpne samfunn» fra 2013, framstår det i dag mer sakssvarende å snakke om «livssynsåpent» framfor «livssynsnøytralt», og mange vil hevde at det i et livssynsåpent samfunn fortsatt er legitimt for et universitet å legge til rette for en livssynsbasert samtaletjeneste på campus. (jf. blant annet studenthumanistene i Trondheim og Volda i Trønderdebatt 14. april).

sakens kjerne. Slik jeg leser Gyrid Gunnes, skaper hun et inntrykk av at studentprestene ønsker å opprettholde et hegemoni som gir privilegier med tanke på denne type tjenester. Maktkritikk er i mange tilfeller helt nødvendig, men kritikken som Gyrid Gunnes framfører i denne saken, er å sparke inn dører som har vært vidåpne i lang tid.

 som virkelig ønsker å fjerne ned Den norske kirkes privilegier og etablere en tjeneste hvor representanter for ulike tros- og livssyn kan arbeide sammen til beste for studentene, så er det studentprestene selv. I årevis har studentprestene ønsket seg kolleger fra andre tros- og livssyn. I mellomtiden har de forvaltet sin posisjon både ved å gjøre studentpresttjenesten så åpen som overhodet mulig, og gjennom å være en pådriver for at det åpnes opp for andre – alt sammen vel vitende om at livssynsåpen i ordets rette forstand kan en slik tjeneste aldri bli før kristne, muslimer og livssynshumanister faktisk arbeider sammen, på like premisser

Et tilbud til alle?

 ved NTNU har vedtatt at studentpresttjenesten ikke lenger bør ha rom ved universitetet. Begrunnelsen er at ikke alle religioner og livssyn har eller kan få samme tilstedeværelse.

Gyrid Gunnes gir i sin spalte i Klassekampen 22. april sin fulle støtte til vedtaket, og kaller det «avantgarde». Det er det liten grunn til.

Vedtaket smaker mer av religions-skepsis og gammeldags sekularisme forkledd som likebehandling, enn av framsynt og inkluderende livssynspraksis. Det ser man av konsekvensen: At et tilbud som i seg selv ikke kritiseres, men synes å fungere godt, bortfaller. Logikken synes å være: Om ikke alle får like deler, med én gang, bør ingen få. Med henvisning til det livssynsnøytrale, får vi det livssynstomme.

som trådde i kraft 1. januar i år begrunnes med at den skal legge til rette for et livssynsåpent samfunn. Betegnelsen ble først lansert i NOU 2013:1, der den anbefales som alternativ til både den strikte sekularismen og livssynsmonopolet. Denne livssynsåpne, «tredje posisjonen», i tilretteleggelsen av forholdet mellom livssyn og offentlighet har bred støtte i samfunnet. Det viste både høringsuttalelser og tverrpolitisk oppslutning i debatten fram mot den nye loven.

Det livssynsåpne samfunn bygger på to hovedforutsetninger: Det første er en åpen og inviterende holdning til tro og livssyn i samfunnet. Utfoldelsen av livssyn, enten de er religiøse eller sekulære, enten de tilhører majoritet eller minoritet, oppfattes som både en umistelig rettighet og en verdi for enkeltmenneske og samfunn. Det er derfor en naturlig offentlig oppgave å legge til rette, praktisk og prinsipielt, for slik utfoldelse. Det gjelder også i offentlige institusjoner – som for eksempel et universitet.

forutsetningen om likebehandling. Likebehandling innebærer rimelig likhet i sammenlignbare situasjoner, tross ulike utgangspunkt. Slik likhet i offentlig institusjoner bør ta utgangspunkt i tilretteleggelse overfor de faktiske behov. Ikke en prosentvis lik representasjon av alle tilstedeværende livssyn, uavhengig av størrelse.

Livssynstomt eller livssynsåpent universitet? 

min tekst urett når han fremstiller saken som debatt om det livssynsåpne samfunn. Slik kan han posisjonere seg selv som tilhenger av det livssynsåpne og plassere meg som sekularist. Dette er en feilaktig fremstilling. Jeg har ikke skrevet en tekst for eller mot det livssynsåpne samfunn. Jeg har skrevet en tekst som – fra et kirkelig standpunkt – anerkjenner at Studenttinget ikke forstår en ordinert luthersk prest som en nøytral samtalepartner.

Studenttinget har mottatt henvendelser fra livssynsaktører som ønsker areal på campus. I bakgrunnsdokumentet (sak 11/21) fremkommer det at når Studenttinget skal ta stilling til fordelingen av rom til andre religiøse aktører, åpner dette andre spørsmål som i seg selv ikke er relatert til fordeling av areal mellom religiøse aktører. Et av disse er at studentprestene i dag fyller en viktig rolle som et lavterskel samtaletilbud i dag på campus, en rolle studentprestene aktivt profilerer.

Problemet med denne profileringen – påpeker bakgrunnsdokumentet – er at den blander sammen studentprestene som en religiøs aktør og behovet for et lavterskel samtaletilbud på campus. Denne sammenblandingen løses i dag ved at studentprestene understreker sin åpenhet for alle.

 mellom Stålsett og meg ligger derfor ikke i spørsmålet om et livssynsåpent samfunn eller ikke, men hvorvidt omgivelsene – eksempelvis Studenttinget – er enig i at en religiøs aktør skal fylle et samtaletilbud som skal være mest mulig tilgjengelig for alle studenter. I bakgrunnsdokumentet ses nemlig studentprestenes åpenhet fra en annen synsvinkel enn studentprestenes/kirkens selvfremstilling: Selv om «studentprestene selv omtaler seg selv som et tilbud for alle trossamfunn så vel som ikke-troende, kan det framstå slik at enkelte velger å ikke benytte seg av tilbudet studentprestene stiller med fordi det er et religiøst betont tilbud».

 Stålsett og meg handler om i hvilken grad vi anerkjenner legitimiteten i påstanden om at prester faktisk er prester. Majoritetens fremste privilegium er å bli oppfattet som nøytral og selvfølgelig i kraft av sin gode vilje. Men selv ikke prester med all mulig god vilje og åpenhet er nøytrale. Studenttinget innvendingen mot at studentprestene er de beste forvalterne av samtaletjeneste som skal være mest mulig tilgjengelig for alle studenter, er derfor verd å lytte til. Ønske om det livssynsåpne samfunn – som Stålsett, studentprestene og jeg deler – skal ikke være et skalkeskjul for å la den lutherske majoritetskirken blir forstått som livssynsnøytral og tilgjengelig for «alle», mens minoritetene er «religiøse».

Slik jeg forstår det livssynsåpne samfunn, er kjernen at Den norske kirke skal være villig til å forstå seg selv som et kirkesamfunn som er likestilt med andre trossamfunn.

Feilaktig fremstilling, Stålsett

 er for viktig til å kjøres fast i foreldede livssynspolitiske blindspor. Årets helse- og trivsel-undersøkelse blant studenter er rystende. Over halvparten er ensomme, mer enn en dobling siden 2018.

I en slik situasjon må velferdstilbud trappes opp, ikke tas vekk. Ett viktig tilbud er å få noen å snakke med. Om alt mellom himmel og jord.

overraskende at Studenttinget i Trondheim fatter et vedtak som i praksis vil fjerne et slikt tilbud fra campus, studentprest-tjenesten. Problemet er ifølge sakspapirene er at det «kan framstå slik at enkelte velger å ikke benytte seg av tilbudet studentprestene stiller med fordi det er et religiøst betont tilbud» (Sak 11/21). Av den grunn, framholdes det, er det ønskelig å erstatte tilbudet med noe sekulært. Hva eller hvordan er ikke utredet.

Gyrid Gunnes applauderer vedtaket (22. april), og istemmer problembeskrivelsen (11. mai). Jeg er uenig i begge deler.

Studenttinget innrømmer at problemet ikke er dokumentert, samtidig som det eksisterende tilbudet bekreftes som noe «det er behov for», og som «mange er fornøyde med». Likevel vedtar en altså å kaste ut prestene, for å løse det som framstilles som et prinsipielt problem, at enkelte velger å ikke benytte seg av tilbudet fordi det er religiøst.

Men det prinsipielle svikter. Argumentasjonen tar blant annet for gitt at et sekulært alternativ vil være nøytralt. Det er det jo ikke. Sekularisme uttrykker én blant flere livsholdninger. Som sådan stiller det på linje med andre livssyn, som islam eller kristendom.

Studentvelferd og livssynsåpenhet

fastholde utgangspunktet for debatten mellom Stålsett og meg: Muslimske og humanetiske studenter har henvendt seg til Studenttinget ved NTNU og bedt om å få tilgang på areal på campus for å drive sine aktiviteter, slik Den norske kirke i dag har.

Studenttinget har respondert på denne henvendelsen. Noe annet ville være å forsømme den jobben Studenttinget er satt til å gjøre på vegne av alle studenter. På det nåværende tidspunktet har Studenttinget løst henvendelsen ved å vedta et at siden ikke alle kan få et areal tilsvarende det Den norske kirke i dag disponerer, så skal ingen få.

En bedre løsning, som jeg foreslår i mitt innlegg 11. mai og i mails form til leder av Studenttinget, er at alle livssynsaktører deler det arealet som finnes. En lignende modell finnes ved UIO, hvor studentprestene i Oslo har invitert en muslim inn som profesjonell samtalepartner. Denne praksisen trakk jeg frem i den opprinnelige teksten som et eksempel til etterfølgelse.

 umulig å forstå hvorfor ikke Stålsett slutter opp om en idé om at Den norske kirke må dele areal med andre aktører. Dette er likebehandling og livssynsåpenhet i praksis. Å gå inn for en slik modell viser også at studentdemokratiet faktisk fungerer, ved at minoriteter kan få del i goder som tidligere har vært forbeholdt majoriteten ved å bruke de formelle kanaler for påvirkning som finnes. Alternativet ville være å se bort fra muslimenes og humanetikere henvendelser og fortsette dagens ordning hvor kun Den norske kirkes ansatte har plass.

privilegere den Den norske kirke, noe som ikke kan forsvares verken etisk eller politisk. Skal «livssynsåpenhet» i praksis brukes som et argument for at majoriteten skal beholde sine privilegerte posisjoner, er det grunn til å spørre om dette begrepet trenger i større grad å møte maktkritiske og minoritetssensitiver perspektiver.

Som tidligere studentprest mener jeg at unge menneskers helse er et for viktig spørsmål til å forkles som en posisjon som forhindrer kritisk refleksjon rundt majoritetens maktposisjoner. Selvsagt skal man kunne diskutere de prinsipielle sidene ved hvordan et universitet håndterer likebehandling og livssynsåpenhet, uavhengig av hvilke pragmatiske løsninger NTNU velger for sitt psykososiale tilbudet til studenter.