Det er viktig å fastholde utgangspunktet for debatten mellom Stålsett og meg: Muslimske og humanetiske studenter har henvendt seg til Studenttinget ved NTNU og bedt om å få tilgang på areal på campus for å drive sine aktiviteter, slik Den norske kirke i dag har.
Studenttinget har respondert på denne henvendelsen. Noe annet ville være å forsømme den jobben Studenttinget er satt til å gjøre på vegne av alle studenter. På det nåværende tidspunktet har Studenttinget løst henvendelsen ved å vedta et at siden ikke alle kan få et areal tilsvarende det Den norske kirke i dag disponerer, så skal ingen få.
En bedre løsning, som jeg foreslår i mitt innlegg 11. mai og i mails form til leder av Studenttinget, er at alle livssynsaktører deler det arealet som finnes. En lignende modell finnes ved UIO, hvor studentprestene i Oslo har invitert en muslim inn som profesjonell samtalepartner. Denne praksisen trakk jeg frem i den opprinnelige teksten som et eksempel til etterfølgelse.
For meg er det umulig å forstå hvorfor ikke Stålsett slutter opp om en idé om at Den norske kirke må dele areal med andre aktører. Dette er likebehandling og livssynsåpenhet i praksis. Å gå inn for en slik modell viser også at studentdemokratiet faktisk fungerer, ved at minoriteter kan få del i goder som tidligere har vært forbeholdt majoriteten ved å bruke de formelle kanaler for påvirkning som finnes. Alternativet ville være å se bort fra muslimenes og humanetikere henvendelser og fortsette dagens ordning hvor kun Den norske kirkes ansatte har plass.
Dette ville være privilegere den Den norske kirke, noe som ikke kan forsvares verken etisk eller politisk. Skal «livssynsåpenhet» i praksis brukes som et argument for at majoriteten skal beholde sine privilegerte posisjoner, er det grunn til å spørre om dette begrepet trenger i større grad å møte maktkritiske og minoritetssensitiver perspektiver.
Som tidligere studentprest mener jeg at unge menneskers helse er et for viktig spørsmål til å forkles som en posisjon som forhindrer kritisk refleksjon rundt majoritetens maktposisjoner. Selvsagt skal man kunne diskutere de prinsipielle sidene ved hvordan et universitet håndterer likebehandling og livssynsåpenhet, uavhengig av hvilke pragmatiske løsninger NTNU velger for sitt psykososiale tilbudet til studenter.
I tillegg er det grunn til å spørre om en modell hvor flere aktører får mulighet til å drive sitt arbeid på campus i praksis vil føre til et større og mer variert tilbud. Dette er et entydig gode for studenters helse.
Jeg har deltatt i denne debatten fordi jeg ønsker å være en kirkelig stemme som imøtekommer livssynsåpenhet og maktkritisk blikk på Den norske kirkens majoritetsposisjoner. Det er et alvorlig og urovekkende tankekors at en slik posisjon har vært en ensom stemme, og at den stemples som «sekularisme».