Livet

Hver uke intervjuer vi vanlige folk med litt uvanlige liv.

Reis hvis du må, bli hvis du kan
Mia Johnsen er tredje generasjon på bensinstasjonen i Burfjord. Hun vil at ungdommen skal bli, men forstår godt dem som flytter.
Tårer for Libanon
I landsbyen sør i Libanon, der Issam Mroueh kommer fra, bugner oliventrærne nå. Men ingen tør å plukke dem av frykt for israelske angrep.
Bibliotekar uten blomkålører
Anette Kure er ikke bibliotekar eller brytepresident for å være hyggelig. Hun gjør det fordi det er viktig.
Nå er det vanlige folks kunst
Hanna Fauske tar Spaghetti à la Capri inn i både kunsten og hverdagen.
En stille protest
Jannik Abel er mest redd i møte med mennesker. Likevel tar hun til gatene hver uke for å fotografere tusenvis av folk.
Dans med det uforutsette
Å spille og å leve handler om det samme for Jan Wiese: improvisasjon.
Helt sikkert på Løvebakken
Antall demonstrasjoner foran Stortinget har mer enn doblet seg. Leder for sikkerhetsseksjonen Pål Munck mener alternativet ville vært mye verre.
En hund etter konkurranser
For Stine Strander er hunder det beste verden har å by på. Men et hundeliv kommer med mye hardt arbeid – i hvert fall hvis man vil på pallen.
Plommer og Palestina
Ei teikning av Anne Frank snudde opp-ned på livet til Roy Håvard Løseth.
Grønland på sitt grønneste
Juthamat Chamsoongnern vil gjøre plantebransjen grønnere og mer kortreist. Selv har hun reist langt før hun slo røtter på Oslo øst.
Kampgløden
På gymmen til Eirik Digre finnes det ikke noe demokrati. Det mener han folk i dag har godt av.
Formidleren fra soppens rike
Klaus Høiland er mykologen som har viet livet til formidling. Fascinasjonen for naturen begynte med en bunke glansbilder.
For trærne og etterslekta
Mimi Bing Øverlie (92) aksjonerer mot hoggingen av løvskogen ved Rikshospitalet. Hun har allerede blitt arrestert tre ganger.
Stemmen fra kjelleren
Da Morten Minothi Kristiansen bygde Den elektriske tannlegestolen, ante han ikke at det ville gi døvblinde mulighet til å komponere musikk.
Friår?
Nyleg hadde Klassekampen ei lita notis om at 60 prosent vel å ta seg eit friår etter endt vidaregåande utdanning. Arbeid, militæret og reising er dei vanlegaste grunnane. Men personleg tykkjer eg at omgrepet «friår» i beste fall er misvisande.
Taushet er gull
Marit Kromberg ble kveker før hun visste hva en kveker var.
Med telelinse og termodress
Jason Roberts kunne vært en suksessrik børsmekler ved en av verdens varmeste strender. Men han ville heller dokumentere isbjørn og pingviner.
Napoleonskvinnene
Elsa Kvamme har vært mest opptatt av å fortelle farens historie. Men en bit napoleonskake ga henne smaken på å lage film om mora.
Gull i grønne skoger
Første gang Jørgen Ravneberg spiste persille, trodde han at han skulle dø. Nå er det selvsanka vekster på alt han serverer.
Den nysgjerrige stemmen
Bestefaren til Martha Våge lærte henne å deklamere dikt høyt og tydelig – nydelig og prydelig. Siden ble stemmen et av hennes viktigste verktøy.
I figurenes favn
En skje med grøt fra en sjukepleier ble regissør og scenograf Tormod Lindgrens største spirituelle opplevelse. Det vil synes på scenen.
En bauta for blås
Bjørn Ask har reparert instrumenter i 49 år og vært gift i 46. Nå tar han grep for å vippe blandingsforholdet i riktig favør.
Vendepunktet i Betlehem
For 24 år siden reiste prest Marit Skjeggestad til Israel. Da hun reiste hjem igjen, var det fra Palestina.
Vitebegjærets vokter
Kunstner og forfatter Lars Ole Klavestad har noen triks for å få til alt han skal: gjøre som han selv vil, sove veldig lite og tulle med alt.
Én mann for sitt orkester
I 15 år har Sebastian «Mr. Orkester» Uul vært på reise, både på kontinentene og i musikken. Han håper de neste 15 blir like uforutsigbare.
Aller sist i den sorte gruve
Haakon Løvli har drømmejobben innerst i kullgruva på Svalbard. Neste år tar drømmen slutt.
Til hyttetunenes land
Når dølahesten biter på Teslaene, er noe feil i Hytte-Norge. Det vil forfatter Marit Beate Kasin pirke i.
Der kjemien stemte
Stein Manø har vært kjemiforsker et halvt yrkesliv. Men for ham kan ingenting måle seg med å være bussjåfør på deltid.
Krafta i sangen
Jon-Roar Bjørkvold trodde alt i musikken var dur og moll. Det var helt til han hørte barnesang.
På solid grunn
Benedicte Maurseth frigjorde seg frå forventningane om kva ein folkemusikar skulle vere og fann seg sjølv som del av ein gammal tradisjon.