Sofie Martesdatter Granberg

#fff

#000

God, gammel folkemusikk er tilbake i rampelyset, i forynget drakt, smeltet inn i alt fra pop til punk og jazz. Oslo-bandet Pumpegris treffer tidsånden.

Bandmedlemmene kommer alle fra Norsk musikkhøgskole, med bakgrunn fra folkemusikk og jazz. At trommis Trygve Liahagen, felespiller Trygve Liahagen og bassist Mikkel Bjørneboe har røtter i jazzen, blir etter hvert veldig tydelig. Men la oss starte der albumet starter, i et enklere uttrykk.

 gir en rolig, poppete introduksjon. «Intro» minner faktisk litt om «Uansett» fra Cezinandos debutalbum, pop som er dypt forankret i asfalten og langt fra alt man kan kalle folkemusikk. Pumpegris bruker lydeffekter og synther, men også rolige strykere. Slik leder de etter hvert låta til et grønnere landskap, bort fra urban Oslo-pop.

Gjennom de fire første låtene beveger de seg gradvis lenger inn i folkemusikken. Det er som om bandet vil lose lytteren inn i et mer nisjepreget uttrykk, myke opp veien med viser og pop før felene får slippe seg løs.

 skjer for alvor på låt nummer fire, «Dritten i midten», hvor Pumpegris bruker todelt slåttetakt og hardingfele, og lar felespiller Anna Garmos gudbrandsdalsdialekt få mikrofonen. Samtidig drar de låta langt inn i punken, med tunge strenger og harde trommer.

På grunn av albumets gradvise oppbygning, treffer «Dritten i midten» som et slags klimaks. Og så er vi enda ikke halvveis. Lytteren får raskt tilbake hvilepulsen med en tolkning av Gjest Baardsens «Kjærlighetsvise», før jazzen får utløp på «Livet kan jokke suge».

Låta «Forfengelighet» blander bassbasert, slampoetisk rap med kveding og fele, og det er her vi hører de hardeste kontrastene mellom det tradisjonelle og det moderne. Kanskje litt for harde. For det gjeveste de beste låtene her viser, er gruppas evne til å bygge lag av mange uttrykk samtidig. De mikser sammen det som var før og det som er nå.

 spriker vidt i både sjanger og intensitet og konvensjon, er det tekstene som binder albumet sammen. Vokalist Vera Sonne er gruppas låtskriver, og tekstuniverset presenteres som én livsopplevelse. Også de to tekstene hun ikke har skrevet, nevnte «Dritten i midten» og «Kjærlighetsvise», veves inn i denne historien.

Sonne skriver om å være kvinne, skeiv, ung, blakk og forelska. Med både introspektive og samfunnskritiske skråblikk fanges dagens ungdomsliv, men serveres med like mye humor og glede som sinne og angst.

De mikser sammen det som var før og det som er nå

Folk & fusion

Bergensbandet Fucales har holdt det ekte siden begynnelsen i 2018, med en miks av alternativ kunstrock og jazz. De sammenlignes flittig med shoegaze-pionerene My Bloody Valentine og støyrocken til Sonic Youth, grupper de selv har uttalt var en hovedinspirasjon da de grunnla bandet. Men med en klassisk utdannet trompetist på laget, samt det unge og fremoverlente jazzmiljøet i Bergen å hente fra, har Fucales byttet ut mye av den rungende og monotone støyen med maksimalisme.

driver versene i åpningslåta «A Sign», jevnlig avbrutt av et intenst, gitardrevet mellomspill som refreng. På påfølgende «Draumsand» har trompeten den samme funksjonen som gitaren hadde få minutter før. Utover på plata blandes uttrykkene stadig mer, samtidig som nye referanser kommer til.

Nesten sju minutter lange «Hot Girl Summer» leker først med melodisk, upbeat punkrock. Så skifter låta over til et elektrostøyete ambient-parti, som etter hvert får selskap av en emosjonelt ladet trompet. Og så hopper vi tilbake til gitarene igjen. Denne uttrykksvariasjonen, noen ganger bundet sammen av tråder som er alt annet enn signalrøde, er like mye et krav om oppmerksomhet som det er et varemerke for bandet.

 formidler hver sin lille historie, med ulik grad av poetisk tilsløring. Noen tekster er konkrete, som kjærlighetshistorien «Heidi’s Favorite», mens «Svevestøv» er langt mer abstrakt. Men med lange vokaloppbrudd og så mye annet som skjer, glir tekstene ofte ubemerket forbi.

Som kanskje er like greit. Kombinasjonen av jazz og støyrock blir overveldende når uttrykkene legger seg konkurrerende oppå hverandre. Heldigvis har bandet kontroll på hvor grensen for det grenseløse bør gå.

 gir Simon Stenersen musikken mye særpreg. At gitarist Leon Torskangerpoll og bassist Mari Kjøsnes Singstad bytter på å synge, utvider også uttrykket. Hun synger rått og stramt som Pixies’ Kim Deal. Han er dypere, noen ganger myk som Elliott Smith, andre ganger pop-punkete nasal.

Fucales lever opp til bandnavnet, som er engelsk for «brun tang». Tang ser innviklet og rotete ut på land, men blir vakkert og mystisk om du dykker ned i dens eget økosystem. Bandet inviterer lytteren til å la seg omslutte på samme måte.

Variert varemerke

Endre Ugelstad Aas

Millioner av brukere har forlatt Elon Musk-eide X. Det er folks protest, ifølge medieforsker. 

– X er blitt radikalt mye verre, sier MDG-politiker Eivind Trædal til Klassekampen.

Dagen etter at det ble kjent at Donald Trump blir USAs neste president, forlot 115.000 brukere sosiale-medier-plattformen. Siden har millioner av brukere fulgt etter. De er bekymret for X-eier Elon Musks tette bånd til Trump og legger vekt på at plattformen er blitt et sted hvor høyekstremt innhold, hatprat og desinformasjon får florere.

The Guardian, Stephen King og den tyske fotballklubben St. Pauli er bare noen av eksemplene på aktører som har logget av X for godt den siste uka.

Trædal har vært aktiv på X i en årrekke og er en av Norges mest aktive politikere og samfunnsdebattanter på plattformen. Han er tydelig på at mye har forandret seg etter at Musk kjøpte det som da het Twitter i oktober 2022.

– Både i den forstand at det er teknisk dårligere å bruke, det er mye bots og mye dritt, og at høyreekstreme kontoer er blitt mye mer «boosta». Man snubler konstant over rasisme og kvinnehat, sier han.

Parallelt med at brukerne flykter fra X, har konkurrerende tjenester som uavhengige Bluesky og Meta-eide Threads opplevd en voldsom vekst. Etter at Threads ble lansert i juli 2023, har plattformen fått 275 millioner aktive månedlige brukere. 75 millioner av disse har strømmet til de siste månedene.

Bluesky fikk på sin side 700.000 nye brukere den første uka etter valget. Plattformen ble grunnlagt av tidligere ansatte i Twitter og har over 15 millioner brukere.

En av dem er komiker Hasse Hope. Han har i mange år vært aktiv på Twitter/X med en stor følgerskare. Men forrige torsdag meldte Hope overgang fra X til Bluesky.

Å forlate X er en måte å protestere og bruke forbrukermakten sin på.

Brukere rømmer fra X

Deltaker på Klassekampen-­Akademiet

Vi trenger din mening om siste kontakt med sykehuset. Her kan du svare på 12 spørsmål.» Fordi de hjelper meg å fjerne en såkalt asfalttatovering, må jeg jevnlig innom Oslo universitetssykehus. Meldingen tikker inn hver gang jeg forlater Riksen.

Ringen kino godtok nylig ikke at jeg ignorerte en slik henvendelse fra dem. «Du fikk for en tid siden denne invitasjonen uten at vi har hørt fra deg. Vi vil derfor minne deg om at du fortsatt har muligheten til å gi oss din tilbakemelding.»

lagt en pakke i postkassen min, plinger det fra både sms, e-post og app om at de har gjort jobben sin. Og så: «Med utgangspunkt i din siste opplevelse med Posten/Bring. Hvor sannsynlig er det at du vil anbefale oss til en venn eller kollega?»

Det er mer sannsynlig at Posten får høre at jeg selvsagt aldri i livet ville «anbefalt dem til en kollega» fordi de har da for svarte levert post i Norge i snart 400 år og jeg stemmer på de partiene som vil holde dem i live og det får være nok drahjelp fra meg, tenk!

En restaurant har fått som svar at jo da, maten var god og besøket var hyggelig helt til de begynte å plage meg i etterkant, men nå vil jeg aldri komme tilbake. Ok, jeg er en kjerring som ikke vet å holde munn, og det er klart jeg skammer meg.

Men jeg er også bare et stakkars lite menneske! Et sånt som drar til legen og til frisøren, går ut og spiser her og der og nok mye oftere enn jeg burde, som får brukte pensumbøker hjem i postkassa, som går på kino og tar toget og handler i butikker. At dette er ting jeg skal 

 i etterkant, synes jeg er et høyt krav å stille.

En eller annen smarting med mastergrad kan vel konkludere på vegne av oss alle at en pakke som havnet i riktig postkasse til rett tid er en godt utført jobb. Så slipper jeg å tenke noe mer over det.

allerede den hjernekapasiteten på å pønske ut en middag, finne nøklene og huske hvilken dag det er. Og kunne jeg velge ville jeg ha brukt den på å lære mer om hvordan systemene rundt meg fungerer, ikke vurdere dem på mikronivå. Men å skjerpe meg i møte med disse meldingene, det er noe jeg skal vurdere.

Egenerklært kjerring

Sonic Løland er prosjektet til Anders Løland. I teorien kanskje et soloprosjekt, men laget i samarbeid med et erfarent ensemble av andre musikere. Løland gir ut på plateselskapet Koke plate, og «Lightning Strikes the Bride» er medprodusert og mikset av Benedikt-frontmann Hans Olav Settem. Han bidrar tungt på mange av Koke plates utgivelser, som deler et drømmefolkete, Sufjan Stevens-klimprende uttrykk. Det gjør også denne plata, en videreføring fra Sonic Lølands nedstrippede Elliott Smith-klimpring på debutalbumet fra 2022, «And Then the Sun Came Up».

 Ola Øverbys jazzperkusjon og Beharie-bassist Martin Morland gir albumet løpende, lett taktføring og jevn fremgang. Videre er låtene krydret med en rekke instrumentalister og korister fra norsk jazz, jazzpop og folkpop. Plata er i det hele tatt et produkt av sine bidragsytere, og de som er godt innviet i omliggende band kan nok langt på vei forutse hvordan albumet vil låte uten å trykke play.

Det som da kanskje overrasker mest, er hvor lettbeint og poppete musikken tidvis blir. Tekstene, poetiske tverrsnitt av menneskeskjebner i stillstand, står ikke helt i stil, men krever heller aldri full oppmerksomhet.

 anes at å bli litt for enkel og litt for bred ikke er Lølands mål for musikken. Kanskje er det en av grunnene til at albumet minner såpass mye om indiepop far tidlig 2010-tall. Da vokste band seg store på musikk som traff bredt og samtidig hadde særpreg.

Men «Lightning Strikes the Bride» får ikke helt til balansen, og flyter mest av alt rundt mellom flere havner: mellom Koke plates allerede etablerte sound, ensemblets potensial for enda mer eksperimentering og en aldri så liten uvilje til å gå for fengende folkpopsanger som virkelig tar tak. Som oftest sklir musikken bedagelig forbi, men er for så vidt fin nok å nikke i takt med på en allerede solfylt dag.

Mellom flere havner

Kaya Wilkins, aka Okay Kaya, hadde ikke noe annet valg enn å ta sats da hun skulle lage sitt fjerde studioalbum. Hennes tredje, ufiltrerte «SAP» fra 2022, la lista høyt. Nye «Oh My God – That’s So Me» har ikke det samme eksperimentelle, svevende uttrykket, men er like eklektisk. I sjangeruttrykk spriker albumet såpass at det ferdige produktet i sum låter demoaktig og uraffinert. Men åh, så fint.

myk soul og R&B på «The Wannabe», mens «Check Your Face» er en sensuell, moderne synthpoplåt som glir over i et Patti Smith-aktig uttrykk. Balladen «Den samme jodlen» føles uparodisk middelhavsk, coverversjonen av folksanger Shirley Collins’ «Space Girl» er en sjøsjanti for verdensrommet og påfølgende «The Groke» er en lydfest av en 80-tallslåt i Martin Gores ånd.

Økonomene som i disse dager tar fatt på tjuesjette sesong av Luksusfellen vil likevel være fornøyde, for Wilkins låner ikke over evne. Men det er faktisk der hun låner mest at hun låter best. Noen av balladene som peker mer tilbake til de tidligere sangene hennes, er også platas minst interessante innslag. Albumet klarer ikke alltid å binde alt sammen, men Wilkins særegenheter som sanger, komponist, produsent og poet høres i hvert spor.

 intervjuet Okay Kaya før debutalbumet i 2018, snakket hun om standup som inspirasjonskilde. Hennes vante introspektive fordypning gir dette albumet selvironi, mens det absurde kommer fram i spennet mellom musikalsk lekenhet og gravalvorlig lyrikk.

For også naturødeleggelser, tungsinn, kvinnehelse, angst og harde forventninger får plass, i buktende tekster som ikke alltid er så intuitive. De har dog intet behov for å forklare seg, og lar lytteren tolke seg fram etter beste evne. Så fikk man bruk for den diktanalysen likevel.

har gjort Okay Kaya så spennende å følge, er følelsen av at hun ligger et steg foran. Musikken føles frisk og eksperimentell, før den etter hvert innhentes av tidsånden. Å uanstrengt samle impulser fra 60-, 70- og 80-tallet, slik dette albumet gjør, er fort det helt store i popfeltet om noen år, nå som trendsyklusene spinner så fort at vi snart har tatt igjen nåtida.

Mer enn okay

Når Vilde Bye skal gi ut debutalbumet sitt, er bestillingen gitt i fødselsattesten. Men plata «Closer» er i uttrykk langt mer koselig enn den er vill. Gjennom ti låter vever Tromsøværingen oss inn i et lunt teppe av americana, indiepop og visesang. Albumet er produsert av Torgeir Waldemar, som også har bidratt til Byes musikk med instrumentalmaksimalismen sin.

Lag for lag er låtene bygget opp av elektriske og akustiske gitarer, banjo, mandola, pumpeorgel, munnspill, pedal steel-gitar og mellotron. På toppen hviler stemmen til Vilde Bye.

, på rolige låter som «Because of You», er countrystemmen hennes lys, florlett og kilende, og minner om Aurora. Andre ganger, som på Holly Macve-coveren «Corner of My Mind», drar hun på og holder seg stødig i høye toneleier, selv når hun nesten skriker.

«Corner of My Mind» er en av tre coverlåter på albumet, samtlige framført i en egen stil. Også garasjerockbandet Reigning Sounds «Funny Thing» og Townes Van Zandts 1971-låt «Nothin’» glir sømløst inn. Selv om countryrøttene er godt plantet i instrumentparken, fletter 20-årige Bye også moderne pop inn flere av låtene.

 starter lett med noen klimprelinjer à la tidlig Dylan, men utvikler seg etter hvert med både koring og stadig mer bass i arrangementet. To tredels vei inn høres den ut som lydsporet til en naturskjønn Kvikk lunsj-reklame. Mens påfølgende «Adore/Ignore» umiddelbart sender tankene til Band of Horses, og leker seg med den samme kombinasjonen av folkrock og melankolsk viserock.

kvaliteter som visesanger, og skriver egne, enkle låttekster sentrert rundt den vonde kjærligheten. Det hender tekstene blir i overkant klisjéfylte og slapt formulerte, som verset Lately, I’ve not been like myself / And baby, I ‘m acting like a fool / Searching for something to believe in. Bye unngår likevel de verste fallgruvene, og det føles genuint også når det er forutsigbart.

Dessuten medvirker forutsigbarheten til at albumet høres trygt ut, som å bli godt pakket inn i noe mykt. Musikken prøver ikke å sprenge noen grenser, men utforsker heller hva man kan finslipe innenfor grensene. Alt i alt har Vilde Bye laget et rolig, balansert verk som kler henne, stemmen hennes og den forestående høsten.

Slår røtter

At jenter kan lage rockeband og spille minst like bra som gutta, vet heldigvis de fleste i 2024. Så når min indre katalogfører likevel stempler Veps som et «jenteband», er det fordi de fire 20-åringene fra Oslo lager musikk som er gjennomsyret av en kvinnelig essens – av 

, om du vil. Det er som om tonene deres er festet med de samme båndene og opplevelsene som knytter jenter sammen.

Andrealbumet «Dedicated To» er skrevet til og om artistenes kjente og kjære. Men i tillegg til dedikasjonen i platetittelen, er låtene også en musikalsk hyllest til 90- og 2000-tallets mest melankolske, plagede og landeplagende alternative popere og rockere.

har mye plass i Veps’ referansebilde. Ofte minner dette om PJ Harvey (i de låtene hun på sin side er mest inspirert av Patti Smith). Det nikkes til tidlig Florence and the Machine, Mazzy Star, Fiona Apple og Sonic Youth. Kombinasjonen høres både kjent og frisk ut.

«The Ceiling Painter» er en miks av Hole og Elliott Smith, laget med litt ekstra radiovennlighet i bakhodet. Men låta har også den svakeste vokalen på skiva, der den upolerte førstestemmen går over fra egen og kul til underutviklet.

Grunge-innpakningen gir et visst slingringsmonn for at ting som ikke sitter helt, kan høres ut som sjarmerende egenart. Men lagene av vreng og støy gjør det samtidig vanskeligere for en klar popfaktor å trenge gjennom.

– sammensydd av falmende rester av andre 30 år gamle kunstneriske egenarter – er det som først og fremst 

denne skiva. Noen låter står skinnende ut, særlig den smådesperate singelen «Say What» og det rivende reisebrevet «Greetings from Peru». Andre blir bare, vel, like. Som Picassos kubistiske ansikter og Monets vannliljer er de lett å kjenne igjen når de sammenlignes med andre kunstverk i samme sjangerlandskap – men ved siden av hverandre er de vanskeligere å skille.

Det gjentakende motivet her er ikke ansikter eller blomster, men sterke relasjoner, kjærlighet og vennskap. Med det urbane støypreget er dette nøyaktig slik det burde høres ut å være ung kvinne – eller voksen jente – i Oslo.

Sofie Martesdatter Granberg

Artikler

Debutantene i Pumpegris treffer den folkemusikalske tidsånden.

Fucales flekser jazzmuskler mellom shoegaze og støyrock.

Millioner av brukere har forlatt Elon Musk-eide X. Det er folks protest, ifølge medieforsker.

Egenerklært kjerring

Sonic Løland har noe på gang, men må spisse uttrykket sitt mer.

Okay Kayas nye har få røde tråder, men mange gode låter.

Debutant Vilde Bye finsliper innenfor grensene.

Nittitallsstikk

Debu­tan­tene i Pumpegris treffer den folke­mu­si­kalske tidsånden.

Fucales flekser jazz­musk­ler mellom shoegaze og støyrock.

Millioner av brukere har forlatt Elon Musk-eide X. Det er folks protest, ifølge medie­fors­ker.

Egen­er­klært kjerring

Sonic Løland har noe på gang, men må spisse uttrykket sitt mer.

Okay Kayas nye har få røde tråder, men mange gode låter.

Debutant Vilde Bye finsliper innenfor grensene.

Nitti­talls­stikk

Debutantene i Pumpegris treffer den folkemusikalske tidsånden.

Fucales flekser jazzmuskler mellom shoegaze og støyrock.

Millioner av brukere har forlatt Elon Musk-eide X. Det er folks protest, ifølge medieforsker.

Egenerklært kjerring

Nittitallsstikk