Anmeldelse

Nitti­talls­stikk

Musikken til Veps er gjennomsyret av ‘girlhood’.

Sofie Martesdatter Granberg
SUMMER VIDERE: Oslojentene i Veps har egenart. Foto: Erik Fitzinger SUMMER VIDERE: Oslojentene i Veps har egenart. Foto: Erik Fitzinger

Veps

Dedicated To

Album

Miktam Records

At jenter kan lage rockeband og spille minst like bra som gutta, vet heldigvis de fleste i 2024. Så når min indre katalogfører likevel stempler Veps som et «jenteband», er det fordi de fire 20-åringene fra Oslo lager musikk som er gjennomsyret av en kvinnelig essens – av girlhood, om du vil. Det er som om tonene deres er festet med de samme båndene og opplevelsene som knytter jenter sammen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.