Newyorkeren Marley Marl – nå narvikværing – var en av de sentrale arkitektene av åttitallets rapmusikk. Men han vil ikke leve i fortida.
Det er standsmessig når erke-newyorkeren Marlon «Marley Marl» Williams plukker meg og fotografen opp utenfor Scandic Hotel i Narvik. Han puller opp i en godt nedrimet Porsche.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har et ambivalent forhold til jul. Først av alt er måneden desember krevende for en utflytta østlending bosatt på Vestlandet. Sannsynligheten for snø og sol er minimal mens sannsynligheten for striregn, gråvær og stiv kuling er stor. Måneden er også krevende for oss som på et eller annet vis legger til rette for julekonserter, julebord og juleavslutninger. Desember er tolvtimers arbeidsdager hele måneden i strekk, fylt av gjester og publikum som er glade når de kommer, men fort kan tippe over til å bli en skikkelig julegrinch før de går. Videre har jeg et mildt sagt anstrengt forhold til kjøpegalskapen og syns at gavekjøret er slitsomt. Kloden vår trenger ikke at vi handler en skokk med ting ingen egentlig trenger, spesielt ikke i den tiden vi står i, der ulikhetene i samfunnet blir større og større. Når det er sagt syns jeg juletiden også er voldsomt fin, da den gir meg anledning til å lytte til musikk.
Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?
I fjor uttalte Steve Cropper (1941–2025) til magasinet Total Guitar at: «My playing has always sucked … I’m not a guitar player. I never took the time.» Cropper var nemlig ingen virtuos, ikke rask eller flashy eller teknisk briljant. Samtidig regnes han som en av de viktigste gitaristene i hele forrige århundre: En stilskaper som fant opp et nytt musikalsk språk for soul og den andre bølgen rock & roll (den med Beatles i front, du vet). Magasinet Mojo har kåret ham til tidenes nest beste gitarist, etter Jimi Hendrix. Det høres ganske vilt ut for en som «sucked», «never took the time» og nesten utelukkende spilte rytmegitar. Steve Cropper døde onsdag i forrige uke, 84 år gammel, og er langt mer kjent for lyden han laget enn navnet han bar. Men med usedvanlig funky timing var han avgjørende for så godt som alle singler som ble spilt inn på Memphis-plateselskapet Stax mellom 1963 og 1970. Her var han (rytme)gitarist i selskapets husband Booker T.