Linn Olsson

#fff

Som så mange av mine tidlige fotballopplevelser, var de ikke egentlig mine, men historier opplevd og gjenfortalt av storebrodern, sportsidioten. Mitt første møte med albansk fotball er nettopp en sånn historie. Han var nylig hjemkommet fra ferietur med mormor og morfar til byen Saranda i Albania, et land som fortsatt var sterkt preget av fattigdom knappe ti år etter at kommuniststyret var avvikla. Alvorstynget fortalte han om en gjeng fotballspillende barn de hadde sett i utkanten av byen. «Så du så fine fotballstøvler de hadde», hadde mormor sagt til sitt åtte år gamle barnebarn; et spørsmål som ikke var et spørsmål. «Mhm», svarte brodern nølende. Han hadde lagt merke til at ingen av barna hadde på seg sko. Sånt setter spor i et ellers naivt barnesinn.

fra tidlig 2000-tall), hadde det vært de samme gutta, bare 20 år eldre, som i kveld knyttet lissene og bykset ut på en flombelyst Düsseldorf Arena. Men dette er slettes ingen spillefilm, selv om kampene ­definitivt har sine 

-øyeblikk. For ståa er nemlig den at flere av kveldens spillere ikke engang var født på den tida (det er her jeg begynner å føle meg svimlende gammal), og enda flere vokste opp utenfor ­Albanias grenser. Kommunistregimet, ledet av Enver Hoxha, førte til at mange albanere skapte nye liv i andre europeiske land, og ­diasporaen er derfor vidstrakt. Særlig mange bosatte seg i Italia, Hellas og Sveits, og spillere født og oppvokst i disse landene er godt representert i årets EM-tropp.

At disse spillerne har pakket snippesken og kommet «tilbake» til Albania for å representere landet, er ingen tilfeldighet. Supporterklubben Tifozat Kuq e Zi har spilt en aktiv rolle i å hanke inn spillertalenter med albansk bakgrunn. Kaptein Berat Djimsiti, som til daglig gjør det særdeles godt i Serie A-klubben Atalanta, vokste opp i Zürich i Sveits, og ble i 2016 tilbudt plass på det albanske landslaget. Like før EM samme år, Albanias første noensinne, ble han droppet fra spillerstaben, og dette er dermed hans første store mesterskap.

 med et brak. Nedim Bajrami satt ballen i nettet etter 23 sekunder, og skapte med det EM-historie. Etter å ha havna i den såkalte 

, bestående av Spania, Italia og Kroatia, tilsa oddsen at Albania ville være de første til å ryke. Men det utenkelige har jammen skjedd (typisk underdog!) og Kroatia ligger i skrivende stund nederst på gruppetabellen. Om Albania karrer seg videre til sluttspillet er det intet annet enn smått utrolig.

Forhåpentligvis kan albanernes ­oppturer som landslag de siste åra bidra til å styrke fotballkulturen i landet. Dagens ­fotballspillende barn, barføtt eller ei, vokser opp med å se at å spille for Albania kan føre en langt, til og med hele veien til EM. Og om ikke det gir håp for framtidige ­fotballprestasjoner og -generasjoner, så vet ikke jeg. Spillefilm eller ei, dette er en ­fotballhistorie jeg gleder meg til å se utspille seg.

Underdog i Düsseldorf

#000

Linn Olsson om da hun gikk glipp av årets høydepunkt.

Årets kulturelle høydepunkt inntraff da jeg gikk glipp av det jeg 

skulle bli årets kulturelle høydepunkt. Jeg var sykemeldt og sengeliggende og kunne dermed se langt etter å delta på 70-årsfeiringen av Lars Saabye Christensen på Deichman Bjørvika i Oslo. Hans seineste utgivelse, «Vrakeren», hadde jeg heldigvis kjøpt inn uka i forveien, så jeg hadde bok, jeg hadde sofa, og jeg hadde øyne som kunne lese. Ikke dårlig bare det.

Det måtte et voldsomt arrangement av puter og pledd til, det hele så ut som en middelmådig vindusutstilling hos Kid Interiør, alt for at bokas vekt (vi snakker 690 sider pluss perm og smussomslag) ikke skulle lande på de ferske operasjonssårene på magan. Jeg var jo nesten utbrent etter all denne styringa før lesinga i det hele tatt kunne begynne.

 der, og mens eventet som feira en favorittforfatter pågikk uten meg, følte jeg meg midt oppi det hele likevel. Midt i den nyeste boka, midt i et forfatterskap – selv om det sikkert egentlig var slutten av det. Og for en gave det var i seg selv; å føle seg midt i der det skjer, på samme måte som da jeg var 17 og leste Lars Saabye Christensen, og kanskje også kjente på alle følelsene, for første gang.

For her kommer virkelig alle følelsene, og alle etasjene, på en og samme gang. Han henter referanser fra egen katalog og skriver igjen om livene som leves på tørkeloftet, i kjelleren og i alle etasjene imellom, på samme måte som det er humor og det er vemod, og alle følelsene imellom.

Å lese «Vrakeren» er som å se en slags revy der en skokk av karakterer fra tidligere utgivelser har fått en gjesterolle. Noen har fått store roller der de får breie seg ut over sidene, visse gjør cameo-opptredener og dukker opp som seg sjøl, mens andre, det være seg karakterer eller hendelser, figurerer mer i bakgrunnen, som en scenografi man knapt legger merke til. Det hele kjennes gammelt og trygt og nytt og forfriskende på samme tid, og neimen er det ikke nettopp dette jeg ønsker meg når jeg leser Lars Saabye Christensen.

 i september i boka, og det var fredag i september hos meg. Jeg ville lese alt i et grådig jafs, samtidig som jeg ville at den skulle vare i all evighet, strekke den ut som en seig tyggis over hele høsten og la den være mitt soundtrack de neste månedene.

Men plutselig, nesten helt uten at jeg hadde lagt merke til det, var både «Vrakeren» og sykemeldinga overstått.

Jeg ville lese alt i et grådig jafs, samtidig som jeg ville at den skulle vare i all evighet

En vraker i nøden

barndoms grønne dal skulle jeg tidligere i sommer ta meg en dukkert der jeg så ofte har bada i oppveksten. Vel framme med badehåndkleet under arma viste det seg enklere sagt enn gjort. Der var det nemlig satt opp et gjerde høyere enn til himmelen, et skilt med påskrifta «PRIVAT» var hengt opp, og der det tidligere lå en flott naturstrand, var det nå fylt på med sand.

Ser man nærmere, er min barndoms grønne dal ganske så blå. Der har Høyre styrt nesten like lenge som det har vært tang i havet, og de har stadig tatt til orde for mer fleksibilitet rundt utbygging i strandsona.

 badeplassen ligger i Indre Oslofjord, men den kunne ha vært nesten hvor som helst langs norskekysten. For dessverre er ikke min opplevelse, min hjemkommune eller Høyres syn på strandsonepolitikk, unik. I fjor ble hele ni av ti søknader om bygging i strandsona langs norskekysten godkjent, og i mer enn halvparten av sakene ga kommunene utbyggerne dispensasjon fra lover og regler.

Seinest i april sa den rødgrønne regjeringas kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til Klassekampen at han vil gi kommunene mer frihet til å overstyre statlige reguleringer rundt utbygging.

sentralbyrå er det i Oslo kun 1,8 kvadratmeter strandsone tilgjengelig per innbygger, mot til sammenlikning 87 kvadratmeter per innbygger i Vestfold og Telemark. 71 prosent av strandsona i Indre Oslofjord er utilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold. 

Typisk nok er det dårligst tilgang på kommunale friområder der folk bor tettest – og dermed trenger dem mest. Og vil man kjøpe seg ut av problemet, har det ikke overraskende en svimlende prislapp.

I Bærum i Viken, fylket med nest færrest kvadratmeter strandsone per innbygger etter Oslo, kostet en hytte i hundremetersbeltet – der det altså egentlig er forbudt å bygge – 9,9 millioner kroner i gjennomsnitt i perioden 2015–2018.

 at dette er villet politikk. Det er også oppskrifta på å øke forskjellene i samfunnet. Når vanlige folk endelig har fått litt sårt tiltrengt fri fra jobben, men ikke lenger har råd til å ta med seg ungeflokken på ferie grunnet rentestigning og inflasjon og det som verre er, topper det hele seg med at nærstranda nå har blitt monsterboliger for de rikeste.

Kanskje er det meninga at de skal trøste seg med tanken på en annen type allemannsrett – alle rike menns rett til å bygge ut private brygger og villaer, som politikerne tilsynelatende er mest opptatt av?

«Det er dårligst tilgang på friområder der folk bor tettest»

Allemannsretretten

 i den tyske byen Grohnde kan puste letta ut for at byens atomkraftverk endelig ble stengt på nyttårsaften, har debatten om kjernekraft igjen blussa opp i Norge. I Klassekampen 6. januar sier Steffen Oliver Sæle, sivilingeniør og medlem i organisasjonen Klimavenner for kjernekraft, at avfallet fra kjernekraft ikke er et stort problem, for «avfallet er radioaktivt, men det innebærer altså at det blir mindre farlig etter hvert som tida går. Etter hundre år er det mindre farlig enn bly».

 år er det mindre farlig enn noe som er såpass farlig at det ifølge Store Norske Leksikon «kan medføre skade på blodcellene, hjerne og de perifere nerver», og i mellomtida må vi leve med en tikkende bombe gravd ned under sandalene våre og håpe det ikke renner ut i grunnvannet mens vi venter på at det skal bli mindre farlig enn dødsfarlig.

I tillegg er det interessant hvordan kjernekrafta legges fram som det beste energialternativet fordi det er så innmari 

, når klimavennlighet ikke ser ut til å ligge lengst framme i pannebrasken når de bestemmer at forurensing fra militær produksjon og virksomhet ikke er inkludert i Norges klimaregnskap.

 klimavennlighet når vi lar klesimportøre årlig dumpe 40.000 tonn tøy årlig i Atacama-ørkenen. Så lenge de syntetiske klærne våre blir kasta i Chile og ikke i Norge, kan vi ha god samvittighet; alle veit at så lenge mikroplast forurenser internasjonalt farvann i stedet for vårt eget, er det som klimavennlig å regne.

Vi kan forurense i utlandet til krampa tar oss, men så fort vi krysser grensa ved Svinesund i de koboltbaserte Polestar-kjerrene våre lasta med bacon fra gris fôra opp på regnskogssoya så det dekker for bakspeilet, er det viktig å tenke på KLIMA. Det betyr visst å tenke på å grave ned uran i bakken mens man slår seg fornøyd på brystet og krysser fingra for at ingen får seinskader av det før vi som graver det ned, har gått ut av tida og slipper å se konsekvensene.

 bidrar de menneskeskapte klimaendringene til forandringer i vindretninga så dampen fra atomkraftverkene havner i internasjonalt luftrom. Om hundre år er allting glemt, og det radioaktive er såpass ufarlig at det ikke er sikkert at du dør av det engang.

«Vi kan forurense i utlandet til krampa tar oss»

Kjerneprat

 bare litt, veit at jeg er en ganske pessimistisk type som velvillig setter seg på bakbeina og blir der en stund. Derfor åpna jeg 2021 med å proklamere at det ikke var noen vits i å legge noen artige planer, nei, detta nye året kom til å bli minst like vissent som det gamle.

Etter hvert som tida gikk, og nedstenginga var (i all hovedsak) skyld i at jeg ikke hadde møtt noen andre enn kassapersonellet på Rema på ukevis, merka jeg at det var tid for å ta grep.

himmelske porter åpna akkurat tidsnok til høstens loppemarkedssesong. Resultatet av nasjonens kollektive pandemiske ryddemani skulle nå selges unna for en billig slant, og det var nesten så jeg pådro meg akutt støvallergi da jeg satte en fot framfor den andre og entret den ellers svette gymsalen på Bolteløkka skole i Oslo.

Nypåført støvallergi til tross – jeg byksa mot banankassene med en voldsom iver jeg ikke har sett hos meg sjøl siden før Dere Vet Hva, og nærmest sikla som en rabieshund mens jeg bladde gjennom møllspiste bøker.

Dessverre ble det ikke den store fangsten denne gangen. Kassene besto enten av bøker jeg allerede hadde, eller hengslete og innrøyka kopier av bøker jeg gjerne skulle hatt.

var klar for å erklære slaget tapt og vende den nyallergiske snuta hjemover, fikk jeg øye på en hendig liten bok med mjuk perm og bilde av blåtrikken som lå og vaka på toppen av en kasse.

Jeg fiska den opp og bestemte meg raskt for at Leif Gjerlands «Gatelangs i Oslo» var akkurat det jeg trengte: noe som ga meg mål og mening på turene rundt i nabolaget. Skolekorpset forlangte 20 kroner, og jeg var ikke vond å be.

Den ene rusleturen i boka gikk rett forbi leiligheten min, man skulle nesten tru Gjerland kjente til min hang til latskap. I mangel på unnskyldninger knøyt jeg på meg skoa og satte i gang med ruslinga.

kommer sjelden aleine, som dem sier, så Gjerlands bok tvang meg til å ta andre veier enn dem jeg pleide å ta. Og med det ble jeg plutselig kjent med alskens gatestubber og nabolag jeg kanskje ellers ikke ville tatt meg tid til å oppdage.

«Ei vandring kommer sjelden aleine, som dem sier»

Ode til loppisen

Thomas Espevik

Tom Henning Bratlie

– Jeg ble helt satt ut av avslaget. Jeg trodde at biblioteket var til nettopp for slike arrangement, sier Aina Marita Haram Hauge, som er leder for Rødt Ulstein.

For en uke siden sendte hun en e-post til Ulstein bibliotek. Den lokale Rødt-lederen ønsket å forhøre seg om muligheten for å låne eller leie biblioteket i forbindelse med et besøk av stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson. I retur fikk hun et nei.

«På det noverande tidspunktet takkar Ulstein bibliotek nei til opne politiske møte i regi av einskilde lag eller organisasjonar», skrev biblioteksjef Jørn Hjørungnes som svar på forespørselen. Han viste til folkebibliotekloven, hvor det står at bibliotekene skal være «en uavhengig møteplass».

– Jeg reagerer sterkt på at vi får nei til å arrangere et åpent møte med en stortingspolitiker, sier Hauge.

Hun påpeker at stortingsrepresentanter allerede besøker politikere og næringslivsledere i andre byer.

– Men når vi legger til rette for at Kristjánsson skal kunne ha en dialog med folket, så får vi altså et nei, sier hun.

Da Klassekampen ringer til biblioteksjef Hjørungnes for å be ham utdype avslaget, refererer han igjen til at folkebiblioteket skal være en uavhengig arena. Han mener det alltid må være flere stemmer bak mikrofonen på bibliotekarrangement.

Biblioteket i Ulstein har tidligere huset et arrangement der tidligere varaordfører i Oslo Kamzy Gunaratnam snakket om hatefulle ytringer.

«Jeg vil gjerne ha en breiere støtte for politiske arrangementer før jeg åpner for det»

Uønsket på biblioteket

Selma Stormyren Larsen

I «gamle dager», da utestedet Metropol like ved Youngstorget i Oslo var fast tilholdssted for mange i det skeive miljøet, kunne man ofte finne Karen-Christine Friele, bedre kjent som Kim, ved et av bordene, alltid med det samme i glasset: akevitt.

– Jeg kommer til å huske latteren hennes – og akevitten hennes, sier Kjell Erik Øie, tidligere leder i Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) og en sentral talsperson for homofiles rettigheter.

Metropol er for lengst nedlagt, og Øie har løftet glasset med Friele for siste gang – i går morges kom nyheten om at Norges viktigste forkjemper for skeives rettigheter er død, 86 år gammel.

– Hun var en gammel dame, og sånn sett var det ikke så overraskende. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor sterkt jeg reagerte, sier Øie.

Han har kjent Friele hele sitt voksne liv.

– Mest på godt, og litt på vondt, sier Øie.

Øie sikter til én av de store konfliktene som preget Kim Frieles liv. Fra hun ble organisert i DNF-48 i 1962, har hun stått i spissen for flere av de største kampene for skeives rettigheter i Norge:

Mot straffelovens paragraf som forbød likekjønna seksualitet fram til 1972.

«Hun levde livet sitt med å danse og slåss»

Danse og slåss

 fortelling om å reise utenlands under koronapandemien, selv om det kunne ha vært det, ei heller er det en fortelling om flyskam, selv om jeg har det. Dette er en fortelling om kapitalismen.

Det hele starta da Bent Høie i beste sendetid endelig kunne brette sammen tommestokken og hive den over skuldra i ekte Skavlan-stil, og regjeringa erklærte grensene for (nesten) åpne. Jeg er av typen som ser alvoret i å kose seg mens man kan, og med det dro jeg sporenstreks på helgetur til London.

Det kunne ha vært forkledd som en visitt til gamle studiekamerater, men sannheten er at jeg bare veldig gjerne ville en tur til London helt for meg sjøl.

var blant annet å besøke Highgate Cemetery, gravlunden som huser etterlevningene til Karl Marx, og som ellers er en naturskjønn perle nord i hovedstaden. Her kommer man opp i høyden, og er man heldig, slipper man også massene av turister som kryr nede i sentrum.

På undergrunnen retning Archway tenkte jeg berettigede tanker om verdien av gravlunder, parker og biblioteker i dagens hyper-kapitalistiske samfunn, der det knapt finnes steder å oppholde seg utenfor hjemmet som ikke krever at man fisker opp pengeboka fra ytterjakkas grunne lommer.

framme ved endestasjonen (en slags gravlund-vits), og jeg måtte deretter puste og pese meg opp en motbakke som var bratt selv i norsk skala. Jeg var svett i panna og gåen i ryggen og mo i rana, og det var nesten så jeg ønska at det var mitt eget hvilested jeg var på vei mot.

Siste etappe fram til gravlunden var gjennom en park og over ei bru og gjennom ei grind og fanden og hans oldemor, bokstavelig talt, tror du ikke hu satt der i egen person i skranken ved porten inn til kirkegården; med surt tonefall og død i blikket kunne Mrs. Snurpeleppe fortelle at det kosta meg fem pund å få sette øya i grava til en av historiens største antikapitalister.

en saltomortale seks fot under. Kapitalistene viser atter en gang at de ikke eier skam når det gjelder hva de tar seg betalt for.