Elin Mykland

Sigve Bremer Mejdal

#fff

#000

På en regntung høstdag tar vi en prat med Klassekampens sjefredaktør Mari Skurdal og journalist Knut Gjerseth Olsen. Sistnevnte er leder for avisas nye gravegruppe – som skal fokusere på dyptpløyende og mer langsiktig journalistikk.

– Vi har lenge hatt lyst til å få til litt mer tidkrevende, større journalistiske prosjekter, sier Skurdal om hvorfor gravegruppa er opprettet.

– Fram til nå har vi prioritert andre satsinger, men nå fikk vi muligheten og følte at det var tida for å satse på graving.

– Vi er en del av avisa og har de samme interesseområdene, sier Olsen.

– Men nå skal vi få mer ut av de sakene vi allerede berører og de temaene vi holder på med.

Olsen har lang fartstid i Klassekampen og har blant annet vært gravejournalist i Stavanger Aftenblad

Med på laget i gravegruppa har han to journalister. Trioen jobber nå på fulltid med saker som den øvrige nyhetsredaksjonen ikke har tid til å komme til bunns i. Hittil har de skrevet saker om velferdsprofitt i private barnehager og direktørlønninger i helsesektoren.

«Målet er å grave enda dypere i saker avisa allerede jobber med»

Fram med spaden

«Hvor mange minusgrader kan egentlig et menneske overleve?» Det var 

 jeg googlet i dag tidlig da jeg så gradestokken. Jo da, jeg vet vi fint kan leve i minus 15. På Svalbard er det sikkert til og med å betrakte som et vårtegn. Likevel føltes det litt ut som om planeten ville hevne seg da jeg gikk til jobb i dag tidlig.

«Friskt og deilig» var ordene en kollega av meg brukte. Sannsynligvis er vedkommende en «glasset er halvfullt»-person. Jeg beundrer de som klarer å være evig optimistiske på denne tida av året. Hva er hemmeligheten bak å like kulda?

Selv er jeg en av dem som i flere år har ventet på at de riktige kjendisene skal gjøre det sosialt akseptabelt å bruke vinterdyna som kåpe. Døgnet rundt. Sleng gjerne intravenøs kaffe og rødvin på den lista også, så har du oppskriften på hvordan vi kan gjøre vinteren «great again». Jeg tror faktisk vi hadde blitt et lykkeligere folkeslag av det.

Likevel så er det helt sikkert sunt for oss å ha sprikende årstider. Å oppleve kulde gjør nok at man setter mer pris på varme. Og hvem vet? Hvis den globale oppvarmingen tar knekken på Golfstrømmen, vil vi nok oppleve mye større problemer enn 15 kuldegrader. Mulig blir vi nødt til å senke forventningene til at man skal være takknemlig så lenge man klarer å puste.

Riktig svar på spørsmålet mitt til Google er 60 minusgrader. Først da vil cellene begynne å dø og en helt naken person vil omkomme nesten umiddelbart. Det kaldeste, bebodde stedet på kloden er Landsbyen Ojmjakon i Sibir. Her varer vinteren i ni måneder, med en snittemperatur på 51 minusgrader. Jeg lurer på hva de ville sagt om de hørte en Oslo-jente sukke over kulda.

Brrrr

Fredag sendte NRK «Satiriks på ekte», slik at alle endelig(?) kunne få svar på hva slags opplegg komiker Yosef Hadaoui faktisk prøvde seg på i den infamøse Dagsnytt 18-scenen. Men var innslaget egentlig så hysterisk morsomt at det var verdt å kuppe en seriøs debatt? Tja.

Pressen blir ofte beskyldt for å ha lite humor når de selv blir tullet med, men her blir det motbevist flere ganger, blant annet i innslaget om da look-aliken til Dag Inge Ulstein lurte VG-journalisten trill rundt. VG omfavnet selv stuntet. Klippet hvor Satiriks løper etter en reporter i flokk, er også ganske festlig.

Jeg tror derfor ikke problemet er å lure journalister på den måten. Mulig de også fortjener å bli lugget litt. Problemet oppstår vel heller når man utgir seg for å være en representant for noen som andre forventer å ta seriøst i en saklig setting.

Når Hadaoui møter opp i denne debatten, stiller han opp som representant for dem som reagerte på at humorprisene kun gikk til hvite. Hans sabotering av debatten viser at minoritetene ikke egentlig bryr seg om dette, tydeligvis. I klippet fra Klassekampens egen elitedebatt fikk publikum inntrykk av at kvinnen bak NRK-mikrofonen var en seriøs journalist. Når spørsmålet som så blir stilt er «prøver eliten å skjule at vaksiner fører til ateisme?», skjønner man at noe er på ferde. Slike scenarioer vil kanskje gjøre oss mer usikre neste gang vi ser NRK-logoen. Er det seriøse-NRK eller tulle-NRK som kommer? Må man bare se an spørsmålene som kommer og ta det derfra?

Slike kupp av debattarenaer kan gjøre det vanskeligere for publikum og motdebattanter å forholde seg til den offentlige samtalen. Hvem har egentlig seriøse utspill, og hvem er satiriske?

Humor

finurlig språk, kommenterte spansklæreren min. Hvordan kan du forklare at setningen «er det det det er?» kan gi mening? At samme ord har tre ulike betydninger når det står rett etter hverandre på denne måten?

Hun har et poeng. Jeg har ikke egentlig noe godt svar på hvorfor. Tenker at «det er bare sånn det er» ikke holder vann. Ikke har jeg Sylfest Lomheim sitt nummer lagret heller.

Her har jeg sittet og dratt meg i håret i frustrasjon over at de på spansk bøyer alle ord i presens ulikt etter hvem som utfører noe, i tillegg til at bøyingen kommer an på hva slags verb vi har med å gjøre. Jeg frykter jeg aldri rekker å komme til fortidsbetegnelsene, og for alltid må slå meg til ro med at alle spanske aktiviteter jeg bedriver vil være for evig presensbundne. I hvert fall når jeg skal snakke om det. Så viser det altså seg at mitt eget morsmål kan fremstå mer absurd enn alle mulige spanske finurligheter.

Jeg lurer litt på om alle språk legger ut noen sånne feller, for å avskrekke alle som dumdristig prøver å lære seg det. Hvor kommer det fra? Engelsk har funnet sin egen vri ved å la «through tough thorough thought, though» både gi mening og uttales ulikt. Det fremstår som relativt absurd at vi lar et språk som gir rom for sånne eksempler vinne frem som det offisielle verdensspråket. Kanskje det sier litt om hvor ille det er med de språkene jeg ikke kan, som fransk og tysk. Jeg har enda ikke turt å finne den spanske versjonen, i frykt for å miste all motivasjon til å fortsette undervisningen.

Mulig slike finurlige språklige tvister burde være en del av statsborgerskapstester verden over, i stedet for kun å gjette på lover og regler. Det er lett å google seg til året grunnloven ble opprettet, men det er først hvis man forstår det bisarre som gjemmer seg bak slike setninger at man kan man kalle seg ordentlig assimilert.

Er det det det er?

Anniken C. Mohr

Annethvert år verver Klassekampen nye medlemmer til avisas venneforening Klassekampens Venner. I år har det strømmet nye venner til foreningen.

– Det har gått over all forventning. Til nå har 830 abonnenter meldt seg inn som faste bidragsytere, og 170 har gitt engangsbeløp. Vi er nå halvveis i kampanjen, som ser ut til å slå alle målsettinger og rekorder, sier Klassekampens styreleder Sveinung Mjelde.

Før årets kampanje hadde Klassekampens Venner 3500 medlemmer som gir et månedlig bidrag. Ved utgangen av kampanjen vil over 10 prosent av abonnentene være med i Klassekampens venneforening.

– Hvor mye penger utgjør det for Klassekampen?

– I 2017 ga KK-venner bidrag på 4,8 millioner kroner. I tillegg kommer inntektene fra julemessa med en halv million kroner, til sammen 5,3 millioner kroner. Med den vellykkete kampanjen i år vil dette beløpet øke betydelig neste år, sier Mjelde.

– Vi deler hvert år ut flere stipend på Klassekampens sommerfest, og vi gir en årlig støtte til Klassekampen-akademiet (skolering av unge samfunnsdebattanter, red. anm.). Ellers går pengene til Klassekampen, som kan gjøre ting som ellers ikke ville vært mulig: ansette folk, sende journalister på lenge reportasjereiser, sette i gang prosjekter.

Mjelde forteller at den store støtten fra Klassekampens Venner har stor betydning for driften av avisa.

Når nye høyder

Mange vestlendinger mente nok at det var på høy tid at Klassekampen satte snuta vestover. Avisa ble i hvert fall tatt imot med stor jubel fra lokale Bergens-profiler, og åpningen ble markert med brask og bram, med innstikk og annonser i alle lokalavisene.

Fra før har Klassekampen lokalkontorer i Trondheim og Tromsø, i tillegg til hovedkontoret i Oslo.

Et eget vestlandskontor bidrar til Klassekampens ambisjoner om å være en avis med øyne og ører i hele landet. Det ville vært umulig å få til den samme, gode journalistikken bare fra Oslo sentrum.

Journalist i Klassekampen Anne Kari Hinna er selv innfødt vestlending og flyttet fra avisas kontor i Oslo til byen mellom de sju fjell.

Hun er i dag halvparten av tospannet av Klassekampens bergensjournalister.

– Hvorfor ville du til Bergen, Anne Kari?

– Jeg liker Oslo godt, men nå ville jeg hjem til Vestlandet og ha familie, fjorder og fjell rundt meg.

– Hva er forskjellen på jobbhverdagen din i Bergen i forhold til da du var i Oslo?»

Elin Mykland

Artikler

Klassekampens nye gravegruppe skal spa opp samfunnets grums.

Brrrr

Humor

Er det det det er?

Klassekampen har fått rekordmange nye venner.

Journalist Anne Kari Hinna flyttet fra Oslo til byen mellom de sju fjell.

Klasse­kam­pens nye grave­grup­pe skal spa opp samfunnets grums.

Brrrr

Humor

Er det det det er?

Klasse­kam­pen har fått rekord­mange nye venner.

Journalist Anne Kari Hinna flyttet fra Oslo til byen mellom de sju fjell.

Klassekampens nye gravegruppe skal spa opp samfunnets grums.

Klassekampen har fått rekordmange nye venner.