En interessant artikkel i Morgenbladet sist fredag omtaler partileder Andy Burnhams tale til Labours landsmøte. I den lover han raske tiltak for å bedre økonomien for folk flest, samt større reformer for å hindre uheldige konsekvenser av markedsstyring. Målet er bedre og billigere boliger og transport, i tillegg til opprusting av offentlig velferd. Burnham tok over Labour i sommer og har allerede klart det forgjengeren ikke evnet: snu den politiske vinden vekk fra Trump-vennen Nigel Farage og hans Reform UK, som i over et år har vært Storbritannias største parti. Nå har det snudd. Morgenbladet skriver at landsmøtetalen «illustrerer hvor villig en sosialdemokratisk politiker i dag kan være til å bryte med økonomisk skikk og bruk».
Én som ikke er villig til å endre politisk kurs i møte med økt oppslutning til ytre høyre, er Tysklands kansler Fredrich Merz. I et intervju med Financial Times før helga avviser han at han vil gå av som følge av at ytterliggående Alternativ for Tyskland (AFD) suser fram i delstat etter delstat. I stedet er hans plan å ufortrødent drive gjennom en upopulær reformpakke, som blant annet vil heve pensjonsalderen. Samtidig raser det kristendemokratiske partiet hans, mens AFD har stabilisert seg som største parti på nasjonale målinger.
De to politikerne representerer ulike svar på dagens politiske utfordringer. Og det er det Morgenbladets artikkel handler om. Den tar for seg økonomen Isabella Webers nye bok «Anti-Fascist Economics: In Defence of Affordability, Dignity, and Democracy», som utkommer denne måneden. Weber er opphavskvinne til begrepet griskflasjon, om profittdrevet inflasjon. Den nye bokas anliggende er nettopp å få politikere til «å bryte med økonomisk skikk og bruk». Hun vil ha ned prisene på nødvendighetsgoder som mat, energi, bolig, transport og omsorg, og hun mener politikken om nødvendig må ta i bruk priskontroll og subsidier for å få det til. Blant annet mener Weber at det er riktig å kutte i drivstoffpriser, som også driver andre priser opp. Så får politikerne heller subsidiere fornybar energi. Grønn omstilling gjennom avgiftsøkninger er oppskrift på å få folk til å hate klimapolitikk, mener hun.
«Jeg stusser over hangen til å pakke slik politikk inn som antifascisme»
Bakteppet for forslagene hennes ligger i bokas tittel, antifascistisk økonomi: Et voksende ytre høyre gjør nytenkning nødvendig. Men helt nye er tankene ikke. Ideene har hun delvis hentet fra mellomkrigstida, hvor økonomen John Maynard Keynes oppfordret til å bedre folks kår for å kontre fascistenes framgang. I Norge kjenner vi igjen tankene fra 1930-åras Arbeiderparti og Martin Tranmæl, som lanserte et kriseprogram for å få folk i arbeid nettopp for å stagge «fascistiske apekatter» og borgerlige partier som så mot slike ideer. Talen hans til landsmøtet i 1933 kom nettopp ut på Manifest forlag.
Det er alltid interessant å dykke ned i historien for å se hva som ble gjort og ikke i særegne politiske situasjoner. Det kan åpne en større horisont av mulige handlingsalternativer enn det daglig politisk arbeid overskuer. Likevel stusser jeg over hangen til å pakke radikal og omfordelende økonomisk politikk inn som antifascisme. For det første mener jeg at slik politikk er riktig uavhengig av om ytre høyre rasler med sablene. Og for det andre gjør det innbyggerne til brikker i et politisk spill, hvor de blir tilgodesett først når politiske fiender rykker fram.
Problemene mange europeere nå opplever, startet ikke med ytre høyres vekst. De er et resultat av en politikk som prioriterer selskaper foran mennesker, sulteforer offentlige velferd og lar usikkerhet og luselønn konkurrere ut gode, trygge arbeidsplasser. Samtidig har det sosiale sikkerhetsnettet blitt bygd ned av reformer som den kansler Merz ivrer for. Dette protesterer folk mot, og med god grunn. Mellomkrigstida peker på nyttige politiske alternativer til slik politikk. Kanskje gjør de som tar opp stafettpinnen likevel lurt i å ikke bare snakke om antifascisme, men i stedet legge det politiske ansvaret der det hører hjemme – hos markedsorienterte liberalere med skyhøy toleranse for økonomisk ulikhet.
