Forleden regnet jeg ut hva man tjener som frilans litteraturkritiker i Norge. La oss si at man anmelder en sakprosabok på 400 sider, og er av den grundige typen. La oss si at man bruker tre arbeidsdager på å lese boka, to på å skrive anmeldelsen og rette opp i det redaktøren måtte ha av pirk. En gjengs honorarsats ligger på 6000 kroner. Timelønna man sitter igjen med – før skatt! – er 160 kroner. Det er på nivå med lønna til en tenåring som jobber på bensinstasjon.
Av dette burde det være klart at ingen er litteraturkritiker fordi det er en gunstig levevei. I dag er nesten ingen kritiker på heltid heller. Anmeldelser er noe man gjør kvelder og helger, fordi man liker å skrive og fordi man brenner for litteraturen og for at det skal finnes en intellektuell offentlighet i dette landet. Er man samvittighetsfull, føler man også et ansvar overfor forfatteren. Ikke for å rose det middelmådige, men for å bruke nok tid på verket til at man kan gi en reell vurdering. Man vet hva det koster å skrive en bok: all tida tilbrakt i arkiver, ved tastaturet. Og kritikeren svarer med noe av den samme ånden, også ved en slakt; man blir sittende og pusse sine poenger mens familien er på tur i skogen. I tilfeller hvor en kritiker har jukset, som Bergens Tidende-kritikeren som ble tatt for plagiat i 2017, har det vært kroken på døra for karrieren.
Av dette burde det også være opplagt at tillitsforholdet går begge veier – det er ikke bare kritikeren som skylder forfatteren ærlig arbeid, forfatteren skylder kritikeren det samme. Det var det jeg tenkte da jeg leste litteraturprofessor Gisle Selnes’ anmeldelse av filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsens «Trump og filosofene», trykket i Klassekampen samme dag som det ble kjent at boka ga nesten 80 prosent utslag hos KI-detektoren Pangram. Hvorfor i alle dager skal en oppegående person bruke tida si på å anmelde noe som er mer eller mindre kokt i hop av kunstig intelligens? Hvorfor bruke krefter på å analysere eller krangle med et språk og tankestoff som ikke er bygget stein på stein av et annet menneske?
Det er kjedelig å bruke tid på en slapp bok, men å bruke tid på juks, er direkte provoserende. Det sier seg selv at om tendensen Svendsen representerer, brer om seg, vil det også bety en avvikling av kritikergjerningen slik vi kjenner den.
Strategiske karriereforfattere
Men denne klagesangen faller nok på steingrunn. Det aner meg nemlig at de av forfatterne som tyr til KI-generert språk og innhold – høyst sannsynlig er de flere, så vi kan la Svendsen hvile – finner kritikergjerningen irrelevant. Misforstå meg rett: Rosende anmeldelser vil de sikkert gjerne ha, men anmeldelsene kan godt være KI-genererte, de også. Den intellektuelle utvekslingen mellom to levende mennesker, er på sin side uinteressant. Forfatteren som trer fram i den nye tida, er nemlig ikke egentlig intellektuell, men en strategisk karrierist.
Bøkene er ikke et resultat av langvarig tankearbeid og kamp med en uregjerlig tekstmasse som til slutt finner sin form. Ei heller er de motivert av en sterk følelse av nødvendighet, av at dette materialet er unikt. Nei, bøkene som spys ut fortere enn du kan si innkjøpsordningen for sakprosa er strategiske produkter, laget for at forfatteren kan smykke CV-en og reise rundt og holde KI-genererte foredrag og «være noen» i offentligheten. Det er, for ordens skyld, ikke en ny tendens – de siste årene har det blitt pumpet ut menneskeskrevne bøker det går tretten på dusinet av i alle sjangre. Men med KI når utviklingen et nytt, grelt nivå.
Det er lett å slutte seg til litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen, som på Facebook spør hvem som egentlig er ment å lese alle KI-bøkene som potensielt vil skylle over oss. Det er også noe feilslått ved ideen om at det å utgi flest mulig bøker i løpet av en karriere som akademiker og forfatter, er et gode, påpeker han. Man får lyst til å legge til: Trengs det flere bøker om amerikansk politikk i Norge?
«Forfatteren i den nye tida er karrierist.»
Forsvar for det pretensiøse
Spørsmålet er om ikke denne forfengeligheten – å smykke CV-en med en lang liste generiske bøker – har tatt over for en annen forfengelighet som også kunne være usjarmerende, men som var bedre for det litterære og intellektuelle feltet.
For det fantes jo en tid da det å være skikkelig smart og god til å skrive, var et ideal og noe man anså som et mål i seg selv. Kort sagt: Man la sin stolthet og selvfølelse i det å med egne evner og møysommelig samlet kunnskap ha produsert et arbeid som var virkelig bra. Det er det superegoet som har drevet folk til å bruke mange år på en roman, et filosofisk verk eller en historiebok, og det er den prestasjonsangsten som har fått folk til å skjelve foran det tomme dokumentet, lukke Word for godt og bli lærer i stedet.
Det er også de ambisiøse bøkene det er gøyest å anmelde. Selv har jeg i hvert fall større respekt for folk som gønner på, sikter mot stjernene og mislykkes spektakulært, enn de som sender fra seg noe romtemperert og samlebåndspreget. Heldigvis finnes det skrivende med hårete mål i Norge fremdeles. KI-forfatterne er deres motstykke, og representerer det late og uinspirerte som ingen vil finne på å plukke opp om 100 år.
Tanken på folk som svetter over tastaturet fikk meg til å huske «HF-gutten», et begrep som sirkulerte da jeg var student for ti-tolv år siden. Alle i min feministiske krets visste hva det viste til: en mannlig student på humanistisk fakultet med frakk og Thomas Mann under armen. Han var pretensiøs og med store intellektuelle vyer. Han burde jekkes ned, for han tok for mye plass i forelesninger med sine bedrevitende utlegninger. I dag er stereotypien fjern, for denne arten er vel utdødd (og var i sin siste krampetrekning i nevnte periode). I hvert fall savner jeg ham, og erklærer herved: HF-gutten, alt er tilgitt, du kan få snakke over meg så mye du vil om du bare vender tilbake.
Misforstått egalitarisme
HF-gutten tilhørte en tid da litteraturen ennå hadde status. De siste årene har det blitt gjort velmente pedagogiske forsøk på å berge nordmenn fra lesekrisa. Det er sunt å lese, får vi høre. Det styrker fantasien og motvirker demens. Men det aner meg at slike argumenter har samme appell som tørr formkake. Noe som har appell, er opplevelsen av at litteraturen løfter deg opp i en høyere sfære. Kanskje er det derfor influenseren Oskar Westerlin gjør suksess under NRKs «Boktober»-kampanje; boka han anbefaler, «Fluenes herre», er utsolgt. Uansett hva du synes om Westerlin, stimulerer han unge menns selvhevdelsesinstinkt på en måte pedagogikken kan se langt etter.
Man må slett ikke være høyrevridd for å ha en sånn kraft. Da jeg i sommer tok fly, satt det noen unge menn jeg intuitivt oppfattet som fotballgutter på den andre sida av midtgangen. Begge leste de tjukke bøker, og jeg skimtet tittelen på den ene: «Forbrytelse og straff». Inspirasjonen må vel ha vært landslagsstjerna Oscar Bobb, som har flagget sin interesse for Dostojevskij? Den unge mannen var kommet et godt stykke inn i boka, kunne jeg se. Ingenting er så motiverende som å ha noen å strekke seg etter, noen man beundrer og vil likne på.
På sosiale medier har det sirkulert noen argumenter om at KI gjør offentligheten mer rettferdig, fordi flere får mulighet til å uttrykke seg. Alle er ikke like gode til å skrive. Men det er en misforstått egalitarisme, som i hvert fall ikke gjør litteraturen og det litterære feltet noen tjeneste. Det å skrive har alltid vært preget av konkurranse, idolisering, av lysten til å være smart og flink. Det er ikke alltid pent, men det er noe av det som gjør det gøy. Uten bestrebelser har litteraturen ingen aura. For hver KI-bok som utgis, forvitrer litt av denne auraen.
