Venstresida har ikke noe godt svar på hvordan man skal vinne velgerne som strømmer til høyrepopulismen, sa Loren Balhorn i Klassekampen nylig. Jacobin-redaktøren analyserte veksten til Alternativ for Tyskland (AFD), som fikk 43,8 prosent av stemmene i Sachsen-Anhalt. Det mest påfallende var hvor mange hjemmesittere partiet klarte å trekke til urnene.
AFD har særlig profilert seg på innvandringsmotstand, og det samme gjelder Sverigedemokraterna (SD) i vårt naboland. Sistnevnte gikk riktignok litt tilbake i høstens riksdagsvalg, men har de siste årene hatt stor oppslutning. AFD og SD gjør det spesielt bra i bygder og gamle industridistrikter, og en stor andel av velgerne tilhører det man litt løst kan definere som arbeiderklassen.
Men også i Norge trekkes flere mot høyreflanken, altså Fremskrittspartiet (Frp). På en måling utført for Klassekampen nylig hadde partiet en oppslutning på rekordhøye 33,4 prosent. Hva vet vi egentlig om dem som ville stemt på Frp i dag? Drives de av samme motiver som høyrevelgerne i andre land, eller er det ulike fenomener?
For å få vite litt om hvem den typiske Frp-velgeren anno 2026 er, kontakter vi valgforsker Johannes Bergh. Han understreker at det er noen viktige forskjeller mellom de europeiske partiene, der AFD er mer ekstremt enn SD og Frp.
– Men velgerne har en del til felles. De er flere menn enn kvinner, og mange har lav utdanning og tilhører arbeiderklassen.
Høyrebølgen skjer altså på tvers av landegrenser. Samtidig er det noen særnorske faktorer bak Frps formidable vekst.
– Mobiliseringen handler i stor grad om økonomi. Saker som skatt og det man kan kalle tradisjonell høyrepolitikk har betydd mer enn verdi- og identitetspolitikk. Ideen om at det offentlige sløser bort penger har fått stort gjennomslag, og Frp har klart å bli det tydeligste opposisjonspartiet og oppleves som et naturlig styringsparti, foran Høyre.
– Et inntrykk man kan få, er at arbeiderklassen er verdikonservativ – kritisk til innvandring, har et tradisjonelt syn på kjønn og så videre. Men det er altså ikke grunnen til Frps vekst?
– Det er klart at skepsis til innvandring betyr noe, det samme gjelder klimatiltak. Men det er ikke den drivende faktoren. Som helhet er ikke den norske arbeiderklassen utpreget konservativ. En liten minoritet er imot likestilling og skeive, men de fleste er mest kritiske til det de opplever som en for radikal likestillingspolitikk, overdreven politisk korrekthet og den slags, sier Bergh.
Han påpeker at Frp har lagt seg på en mindre verdikonservativ linje enn partier i andre land, som profilerer seg på motstand til skeive rettigheter eller abort. Det har ikke samme appell her.
– Norge er ganske enkelt ikke så verdikonservativt – vi er et nokså sekulært og progressivt samfunn. I tillegg har vi KrF, som har fanget opp den delen av velgermassen som er opptatt av religion og tradisjonelle familieverdier.
I mange land gjør høyrepopulismen det best i utkantstrøk med høy arbeidsledighet. I Norge ser det litt annerledes ut, kan Bergh fortelle. Riktignok gjør Frp det svakt i Oslo, men de gjør det heller ikke spesielt bra i de mest perifere kommunene.
– De har høyest oppslutning i mellomstore kommuner. En viktig faktor er hvor man jobber: Det er særlig folk i privat sektor som stemmer Frp. Det går et Frp-belte langs kysten, med mye næringsliv som industri og fiskeoppdrett. Den typiske Frp-velgeren er yrkesaktiv og opptatt av at det må legges til rette for næringslivet.
«Det er særlig folk i privat sektor som stemmer Frp.»
— Johannes Bergh, valgforsker
Hva skjedde egentlig mellom stortingsvalget i 2021 og 2025, da Frp gikk fra 11,6 til 23,9 prosent oppslutning?
– Mitt inntrykk er at Frp har lyktes i å få unge menn til å bli interessert i politikk. Mange er bekymret for egen framtid, og argumenter om at man skal få beholde mer av pengene man tjener, har appell. Det blir stadig større forskjell mellom kjønnene når det gjelder saksprioritering. Ved forrige valg var de viktigste sakene for unge kvinner klima og helse og for unge menn skatt og innvandring.
– Hvordan man skal møte velgernes innvandringsskepsis, er en vanskelig nøtt for venstresida?
– Det har vært et dilemma lenge: Man kan nå fram til arbeiderklassen med økonomisk politikk, men ikke med identitetspolitiske saker. Der har Frp en klar fordel. Venstresida må håndtere spørsmål som innvandring på en måte som er akseptabel for velgerne, men bør holde mest fokus på økonomi, sier Bergh.
Tilbake til det hverdagslige
I grove trekk deler Frp og Arbeiderpartiet (Ap) den norske arbeiderklassen mellom seg. Vi tar en telefon til en som grunner mye på hvordan man skal kontre høyrepopulismen: Ap-politiker Per Vidar Kjølmoen, som representerer Møre og Romsdal, et fylke hvor arbeiderbevegelsen har sterke røtter. Nå er Frp det største partiet med nesten 40 prosent oppslutning på siste måling.
«Det er det første jeg tenker på når jeg våkner.»
— Per Vidar Kjølmoen, Ap-politiker
– Det er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste før jeg sovner. Møre og Romsdal Ap er kanarifuglen i gruva. Når vi dauer, er det på tide for resten av sosialdemokratiet å våkne, sier han.
Kjølmoen knytter Frps oppslutning til høyrebølgen som skyller over hele Vesten.
– Spørsmålet er hva en bonde i Kansas, en uføretrygda i Sachsen-Anhalt og en fagarbeider i Ulsteinvik har til felles. Jeg tror det er følelsen av å være marginalisert og oversett. Du frykter at jobben din vil outsources til Asia, og du merker at livet blir tøffere med en lønn som relativt sett blir lavere. Og så føler du at det er noen folk i samfunnet som har det bedre enn deg, og som kanskje ser litt ned på måten du lever på.
Under et besøk i Brussel ble han vitne til en demonstrasjon med reinholdere som gjorde inntrykk på ham.
– Der har det blitt et sånt samfunn hvor man står og hyler mot månen, altså EU, om det er noe man ikke liker – og egentlig demonstrerer man bare avmakt. Det er et eksempel på hva som skjer hvis den norske modellen blir borte. Uansett: Jeg var jo overbevist om at det eneste de underbetalte reinholderne var opptatt av, var bedre lønn. Men det som sto på parolene, var «We want respect». Den følelsen av verdiløshet og av å bli sett ned på, er krutt for ytre høyre. De skjønte følelsen først og la opp politikken sin deretter. Det er derfor AFD gjør reint bord nå. Dette er velgere som burde være arbeiderpartienes kjernevelgere.
– Hva er det venstresida gjør feil?
– Jeg tror det er en kulturell greie, der vi som politikere har begynt å snakke om saker folk synes er litt fremmede, med et språk de ikke helt skjønner. Se på forrige valg i USA, der demokratene var veldig opptatt av at Trump var en fare for folkestyret. Men en bonde i Ohio er mest opptatt av å selge kornet sitt, ikke av høytflygende tanker om demokratiet.
I Møre og Romsdal har Kjølmoen og partifellene derfor forsøkt å holde fokus på konkrete hverdagssaker.
– Vi har valgt saker som selv de som ikke har noen interesse for politikk kan følge med på. I 2021 var vår viktigste sak en halvering av ferjetakstene, etter en voldsom prisøkning som gjorde folk dritforbanna. Vi har også fokusert på klassisk sosialdemokratiske saker som skole og eldreomsorg. Som resultat gjorde vi et godt valg i 2021 og 2025, mot alle odds.
Han mener venstresida har en del å lære av Frps populisme.
– De har en fordel ved å være i opposisjon, men de er også flinke på å få ut budskapet og treffe en stemning. De lover at du skal få betale mye mindre i skatt og få en mye bedre velferdsstat. Vi må bli tøffere på å vise at det ikke henger på greip. I Møre og Romsdal kritiserte vi Frps kutt i videregående opplæring, og viste hvor dårlig det er for både gutta og næringslivet. Jeg mener også at det rødgrønne fellesprosjektet er for svakt. Altfor ofte gjør vi hverandre til fiender fordi vi konkurrerer om de samme velgerne, heller enn å danne en felles ideologisk front mot Frp.
Dropp slemme kapitalister
Egentlig er Frp et eliteparti som tjener rike mennesker på Oslo vest, mener Kjølmoen.
– De siste årene har vel mange opplevd partiet ditt sentralt som ganske elitepreget?
– Vi er nødt til å ta den kulturelle delen på alvor. Vi må være et artig fredagstaco-parti som kan snakke om dieselbiler. De tinga der må vi passe på, i hvert fall vi på Stortinget som spiser kanapeer med Dagens Næringsliv og Aftenposten. Det er lett å adoptere en virkelighetsoppfatning som er veldig ulik hverdagen til folk flest. Tar du morgenkaffen med pressebenken på Stortinget og ti-kaffen på Esso på Åndalsnes, merker du at det snakkes helt ulike språk. Jeg tror vi må fokusere mer på ti-kaffen på Åndalsnes.
– Hva er viktig for folk der?
– Mange i Møre og Romsdal jobber i næringer som petroleum eller fiske, og er redde for at bransjene blir borte. Det er viktig at vi i klimapolitikken ikke gir inntrykk av at arbeidsplassene skal legges ned i morgen, men at vi trygger framtida slik at det kan leves gode liv på bygda også da. Så har vi mange helsefagarbeidere og ufaglærte som opplever at lommeboka krymper, med en dieselpris på 30 kroner, matpriser som går bananas og sydenturer som blir dyrere. Om du er redd for om du har nok penger til å komme gjennom måneden, blir det automatisk det viktigste.
– Venstresida tenker gjerne at industrieieren er fienden. Det aner meg at folk i Frp-beltet ser litt ulikt på det?
– Møre og Romsdal Ap kan ikke snakke om slemme kapitalister – det som funker på et AUF-møte eller hos Rødt, skaper bare avstand her. Folk opplever at eieren er til stede på gølvet, man spiser lunsj sammen og så videre. De synes det er bra at flinke folk lykkes og får gevinst, og den typen kapitalisme har stor respekt på Vestlandet. Vi må heller appellere til rettferdighetssansen. De fleste mener også at det er riktig at de som har mest betaler mer for fellesskapet, og vil reagere om det blir motsatt.
– Innvandringsskepsis har noe å si for Frps oppslutning. Hva skal venstresida gjøre med det?
– Vi må møte folk på bekymringen, og vise at vi ønsker å bevare det Norge folk er glade i. Venstresida har en tendens til å tenke at det finnes noen uinformerte, halvrasistiske tullinger der ute som ikke fortjener å stemme på oss uansett, og det er farlig. Jeg tror ikke egentlig folk er så skeptiske til innvandrere. Det de reagerer på, er når det skjer store forandringer i nabolaget, i skolen og så videre. Folk trenger at det finnes noe bestående, og det tror jeg at de fleste innvandrere også ønsker. Vi på venstresida lager iblant noen motsetninger som ikke trenger å være der.
– Sannheten er jo at det nesten ikke er innvandring til Norge lenger, med unntak av ukrainere, som har gått veldig bra. Integreringen går også greit på bygdene. Når Frp lykkes med fiendebildene, tror jeg det er fordi folk kan føle at livet de lever er truet. Du har folk i dårlig betalte jobber som opplever at det kommer noen som er villige til å jobbe for enda lavere lønn.
– Det å ivareta det bestående, strider litt mot venstresidas etos?
– Vi er jo egentlig superprogressive bevegelser, og det ligger i dna-et vårt å alltid forandre ting. På en måte er det veldig bra at vi har den krafta. Men slik klimaet er nå, er det ikke så rart at folk ser bakover. Med Europa i nedgang, Russland som kriger i nabolaget og Kina som kan bli neste stormakt, gjør det noe med selvbildet til den jevne europeer. Det må vi ta inn over oss.
