Snorre Bjarkås Bryne har delt denne artikkelen med deg.

Snorre har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Kommentar

Hvordan føles det å programmere sin egen undergang?

De private bekymringene til en kinesisk KI-ingeniør gir gjenklang blant Kinas unge.

Tar over: Barn leker med en robot-barnepasser i Kina, der kunstig intelligens tar på seg stadig flere samfunnsroller. Foto: Jade Gao, AFP/NTBTar over: Barn leker med en robot-barnepasser i Kina, der kunstig intelligens tar på seg stadig flere samfunnsroller. Foto: Jade Gao, AFP/NTB

Se for deg at du er flink til å strikke gensere. Du mestrer alle slags avanserte mønstre, vet hvordan man velger de riktige fargene, og lager gensere som varmer og varer lenge. Folk gir deg gode penger for produktet ditt og anerkjenner deg. Du liker å sitte ved vinduet på arbeidsværelset med en varm kopp kaffe og strikke til de fine omgivelsene utenfor.

En dag kommer en ny maskin på markedet. Den trenger bare en beskrivelse av sluttproduktet, og så spytter den ut en ferdigstrikka genser i løpet av sekunder. Du forstår at konkurrentene dine bruker maskinen, og at hvis du fortsetter å strikke for hånd mister du konkurranseevnen. Du har ikke annet valg enn å ta maskinen i bruk. Ferdighetene du har bygget på over et tiår er blitt verdiløse. Gleden ved å sitte ved vinduet, føre strikkepinnene gjennom garnet og la tida sakte passere, har blitt knust.

Dette scenarioet ble først beskrevet av den 24 år gamle ingeniøren Liu Shengyu, som er ansatt i Deepseek, et av Kinas fremste KI-selskap. I en hittil ukjent personlig blogg skriver det unge matematiske talentet om følelsen av å være med på å skape et produkt som i løpet av bare det neste halvåret vil ta fra ham livsgleden.

«Du får beholde risbollen din, men gleden og lidenskapen må du gi opp», skriver han.

De vanligste dommedagsscenarioene om KI dreier seg ofte om en plutselig hendelse, som at et mektig autonomt våpensystem vender pistolmunningen feil vei. Liu mener vi allerede står i en slags undergang, den er bare mindre spektakulær.

«Jeg kommer nok til å miste jobben snart. For å beskytte risbollen får jeg nok en annen jobb, men jeg kommer aldri til å kjenne på den gleden jeg hadde før», skriver han.

Liu har hatt en drømmekarriere. Han har studert ved prestisjetunge universitet og fikk delta på banebrytende forskningsprosjekter da han så vidt var fylt 20. Etter at han var ferdig på universitetet ble han plukket opp av DeepSeek. Det var opprinnelig en drømmejobb, men begynner nå å gi en bismak. Liu mener nemlig DeepSeeks modeller snart vil kunne drive avansert programmering både bedre og mer effektivt som det han selv gjør.

«I det øyeblikket jeg finner ting jeg kan forbedre [ …] er oppgløddheten i hjertet mitt stor [ …] jeg kjenner på en stor selvrespekt og stolthet», skriver han.

Når DeepSeek slapp sin nyeste modell, innså Liu imidlertid at det ikke lenger var noe bruk for talentet eller evnene hans.

Bloggen har skapt enorm debatt blant unge i Kina, og blitt ett av månedens mest leste på WeChat. Der blir det beskrevet som feltnotatene til en fotsoldat på fronten i en ny storkrig.

Liu sin frykt for å miste livsgleden har fått stor gjenklang hos en generasjon som skal ut i verdens mest krevende jobbmarked preget av intensiv konkurranse fra KI.

«Liu mener vi allerede står i en slags undergang, den er bare mindre spektakulær»

Liu utfordrer den offentlige fortellingen om KI som noe overveldende positivt, og har også møtt mye kritikk. Mange mener Liu glemmer hva KI har gjort for Kinas folkehelse, og hvordan det har minsket forskjellen i tilgang på kunnskap mellom fattig og rik.

Liu står derimot på sitt. Selv opplever han at menneskelig talent begraves, mens vi reduseres til fremmedgjorte og kunnskapsløse operatører av agenter. Disse har frastjålet oss alt det viktige som gjorde oss til meningsfulle deltakere i samfunnet.

«Når det kommer til selvødeleggelse har mennesket aldri nølt», skriver han.

Lius kritikk stopper heller ikke der. Etter å ha fremmedgjort oss, kan KI føre til et dystopisk klassesamfunn der en håndfull tekselskaper kontrollerer nesten alle ressursene, og ytterst få mennesker vil få tilgang på den beste KI-teknologien.

«De vil fly til himmelen med maskinen, mens massene bare får bruke svak KI», skriver han. I den framtida han ser for seg vil klassereise ikke lenger kunne oppnås gjennom arbeid og talent, men bestemmes ut ifra hvilken KI-agent man har tilgang på. Han kaller dette scenarioet for «Cyberpunk 2077», oppkalt etter et dystopisk dataspill. Han kontrasterer det med et annet scenario han kaller kommunisme. Her vil KI frigjøre de produktive kreftene på en måte vi aldri har sett før, og folks levestandard vil få en betydelig oppgradering.

Han er ikke i tvil om hvilken framtid de amerikanske KI-gigantene jobber for.

«Hva tror du skjer hvis Anthropic for alltid beholder grepet om verdens mest avanserte KI? Vil vi få kommunisme eller cyberpunk? Hva tror du?» sier han, og erklærer at han skal vie seg til kampen mot Anthropic og de andre amerikanske KI-gigantene og for kommunisme.

Konflikten Liu tegner opp gir et unikt innblikk i hvordan de ideologiske aspektene KI-striden mellom USA og Kina oppleves i Kinas mest innflytelsesrike teksirkler.

Bloggen ble publisert bare dager etter Anthropic-sjefen Dario Amodei sitt essay «We must pace the frontier», der det tegnes en mer liberalistisk versjon av KI-spliden. I Amodeis verden handler det om at liberale demokratier må dominere KI, for å hindre at teknologien havner i hendene hos autokratiske land. Dette for å unngå at KI brukes til å spre autokrati og undertrykkelse.

Om det er rein ideologi, eller ulike materielle utgangspunkt som har ført til de forskjellige forståelsene av KI-kampen er diskuterbart. For Liu er kampen likevel ekte, og kanskje den viktigste i vår tid.

«Jeg ønsker spesielt ikke at Anthropic får hånda om den mest avanserte KI-en (...) hvis jeg skal si det litt overdrevet så tror jeg alvorligheten ikke er noe mindre enn om Hitler skulle fått grepet om atombomba før de allierte», skriver han.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Kommentar

Vil du ha melankolsk eller jovial haust?

60 år siden 1966

Hva sier egentlig den alter­na­tive ånde­lig­heten om tida vi lever i?