Norges Bank fortsetter sin høyrentepolitikk uten at det ser ut til å ha noen gunstige effekter på norsk økonomi. I forrige uke økte sentralbanksjef Ida Wolden Bache styringsrenta til 4,5 prosent, betydelig over de fleste sammenliknbare land.
Det virker som noe har gått surt i Norges Bank. Prisstigningen rokker seg ikke, uansett hvor mange rentehevinger banken gjennomfører, samtidig som det eneste synlige resultatet av politikken er at bygg- og anleggsbransjen har havnet i krise. Det rammer først og fremst de mindre aktørene som sliter med tomme ordrebøker.
Begrunnelsen for å heve styringsrenta er ifølge Norges Bank at prisveksten, som var på 3,3 prosent i september, er klart over målet på to prosent. Spørsmålet er om det i dagens situasjon er mulig å komme tilbake til dette prisnivået uten å strupe den økonomiske aktiviteten fullstendig. I sammenliknbare land som Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Polen, Irland, Belgia og Spania er den også over tre prosent. I alle land er prisveksten påvirket av «eksterne» faktorer som Ukraina-krigen og Iran-krigen, som fører til økte energi- og råvarepriser.
«Noe har gått surt i Norges Bank»
Sentralbanksjef Ida Wolden Bache synes å være i utakt med de reelle behovene i landet. Man kan mistenke Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet, som det så fint heter, for å være mest påvirket av aktører i finansbobla, der de dominerende aktørene, med noen få unntak, som Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen, konstant ivrer for renteøkninger. De bekymrer seg over lønnsutviklingen og for stor offentlig pengebruk. Likevel er det vanskelig å se en prisstigning på tre prosent som et stort samfunnsproblem. Prisvekst kombinert med lønnsutvikling er derimot balsam for sjelen for folk med boliglån.
Det spesielle med rentebeslutningen denne gangen var at den underliggende prisveksten var lavere enn ventet. Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt skriver at det ikke hadde vært vanskelig å finne argumenter for å holde renta i ro hvis sentralbanken hadde vært opptatt av å unngå økt arbeidsledighet. Kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi er også på vei ned og færre bedrifter melder om at det er vanskelig å få tak i arbeidskraft. Det er altså ingen fare for overoppheting av økonomien. Krona har også vært sterkere enn det Norges Bank forventet, noe som gjør at prisveksten på importerte varer blir mindre enn den ellers ville vært, skriver han.
Likevel durer Norges Bank ufortrødent videre med høyrentepolitikken – mer til skade enn gagn for norsk arbeids- og næringsliv. Det er rett og slett et problem for et samfunn hvis sentralbanken ikke lenger arbeider i takt med det både politikere, næringsliv og folk flest oppfatter som de viktigste samfunnsutfordringene. Mange vil peke på behovet for å øke boligbyggingen, sørge for aktivitet i hele landet og få flere inn i arbeidslivet. En undersøkelse gjennomført av Opinion for Gudbrandsdal Energi viser at folk heller ikke kjenner seg igjen i Norges Banks påstand om at de har fått bedret kjøpekraft og evne til å betjene gjeld. Nesten 60 prosent var uenig i påstanden, mens bare 14 prosent sa seg enig. Dess lavere inntekt folk hadde, dess mindre enig var de i påstanden om forbedret kjøpekraft.
I USA har de noe som heter forbrukertillit («consumer confidence»), som måler i hvilken grad befolkningen har tro på økonomien og den økonomiske politikken. I Norge må det være et mål å opprettholde og forsterke denne tilliten, men da må Norges Bank bidra til å løse problemer i stedet for å forsterke dem. I dag har dessverre sentralbanken bitt seg fast i en dogmatisk og innsnevret tolkning av toprosentmålet, som i liten grad synes å handle om de reelle økonomiske utfordringene i Norge.
