Det føltes helt fantastisk. Hjemme i leiligheten i Drammen satt 50 år gamle Eric med ei pakke med 200 Ritalin-piller i hånda. Bare to dager tidligere hadde han fått en ADHD-diagnose hos en psykiater i Oslo, og nå hadde den aller første tabletten begynt å virke. Han la seg ned på senga og kjente en ro i kroppen, som om alle brikkene i det kaotiske hodet hans falt på plass.
Dagen etter skrev han til psykiateren: «Jeg har aldri følt meg så bra i hele mitt liv. Det fikk alt til å gå i saktere tempo. Det ryddet opp i hele hodet mitt. Det er bokstavelig talt som å gå fra natt til dag.»
Allerede fra første dose føltes selv det minste gjøremål så mye enklere å få gjennomført enn før. Han kunne huske ting fra langt tilbake, og å snakke norsk var lett som en lek for norskamerikaneren.
«Endelig kan jeg begynne på ‘Erics liv, del to’. Takk igjen», fortsatte han, på engelsk, i e-posten.
«Godt å høre!» svarte psykiateren i en e-post kort tid etterpå.
Fra å ha kjent seg vimsete og sliten, kjente Eric seg nå målrettet, høy og sterk. Selv søvnen var bedre. Det var som om han kunne klare alt.
Ennå visste han ikke hva som ventet.
En million ideer
Tanken på ADHD hadde slått ham noen måneder tidligere.
– Jeg var nysgjerrig, forteller Eric i dag.
Av hensyn til sine nærmeste vil han bare bruke fornavnet.
Hele livet har han vært en eventyrlysten ja-person. Det var dette som først brakte ham til Norge i 2003. Eric jobbet fast som engelsklærer ved Åssiden videregående i Drammen og ble norsk statsborger. Hjemme hadde han samboer, og to døtre fra et tidligere ekteskap. Det meste i livet var på stell.
Men så var det dette andre. Helt siden han var barn, hadde Eric slitt med å sitte stille. Han gikk aldri, han løp, og mora kalte ham bare «Flash». Han kunne bygge lego i tolv timer, men så fort han kjedet seg, virret han videre, med en million ideer i hodet. Som voksen sa kollegene ofte til ham: «Ingen flere prosjekter nå, Eric».
Eric har også slitt med store barndomstraumer, og særlig i vintermånedene senket et mørke seg over ham. De siste årene hadde han vært sykmeldt i disse periodene. Og da pandemien kom, og undervisningen måtte organiseres hjemmefra, ble det mørke skylaget tettere. Eric, som noen år tidligere hadde fått hele forsørgeransvaret for barna, kjente på økonomisk stress og stor ansvarsfølelse.
Så mens pandemi og isolasjon bet seg fast, satt Eric hjemme og skrollet. I sosiale medier var ADHD blitt den store snakkisen, forteller Erics samboer Ashley.
– Folk diagnostiserte seg selv og andre og delte historier om det på nettet, og da vi så det, tenkte vi «vent litt, dette gir mening». Alle de ulike tegnene begynte å hope seg opp, sier hun.
Eric søkte først hjelp i det offentlige helsevesenet. Der kan ADHD-utredninger være svært omfattende og ta flere måneder, men kapasiteten er sprengt, og svært mange blir avvist.
De siste årene har et privat ADHD-marked blomstret fram. I sosiale medier myldrer det av tips om hvilke private klinikker folk i stedet kan oppsøke for å få rask diagnose og tilgang på medisin.
Klinikken denne historien handler om, dukker ofte opp i slike kanaler. Hit fikk Eric en henvisning fra fastlegen, og så fikk han time raskt.
En ping-pong-ball
Før Eric fikk komme til ADHD-psykiateren, måtte han ta en nevrologisk test hvor hans psykiske og fysiske helse ble gjennomgått. I rapporten står det om Erics vanskelige perioder og at han har gått på antidepressiver i 23 år.
Og så, 18. mai 2021, kom Eric inn til ADHD-utredning. Han og psykiateren gjennomgikk noen skjemaer, og Eric svarte på spørsmål.
«Føler han humper rundt som en ping-pong-ball. Strever med å skru ting av. Strever med å roe seg ned», står i psykiaterens journalnotater, som Klassekampen har fått se. Hos Eric mente han å se klare tegn til ADHD og utelukket samtidig at han var alvorlig deprimert, suicidal eller psykotisk. Han noterte imidlertid at Eric har hatt «reaktive depresjoner» og stått på medisiner mot angst, depresjon og søvnproblemer.
Allerede etter denne første konsultasjonen, som varte i halvannen time, fikk Eric ADHD-diagnosen. I dag forteller han at han opplevde utredningen som hastig og upersonlig.
– Han satt bare bak skjermen sin i hjørnet av kontoret, og skrev på pc-en sin. Han så knapt på meg. Det føltes som at han var veldig distansert, sier Eric.
Klassekampen har sendt flere henvendelser til psykiateren, og Eric har opphevet taushetsplikta. Han ønsker imidlertid ikke å stille til intervju.
200 piller
I konsultasjon nummer to, 20. mai 2021, fikk Eric skrevet ut en resept på 200 tabletter med Ritalin. Det er blant de vanligste medisinene mot ADHD, der virkestoffet er metylfenidat, og har mange likhetstrekk med amfetamin.
«Jeg anbefaler at vi gjør et forsøk med Metylfenidat, Ritalin 10 mg tabletter, øke til maks 60 mg daglig fordelt på minst tre doser», skrev psykiateren.
– Han tegnet og forklarte at jeg kunne ta en ny dose hver 2,5 time til hver tredje time. Samtidig sa han at jeg skulle ta det som føltes riktig for meg, sier Eric.
Men å forstå dette, hva som «føltes riktig», skulle fort by på problemer.
– Å gi noen Ritalin som varer i tre timer, og så si at de skal ta så mye de føler de trenger – det er galskap, nå når jeg ser tilbake på det. Jeg tok for mye.
– Hvor mye Ritalin tok du?
– Mange piller hver dag, helt fra jeg våknet og fram til kvelden. Noen ganger fikk jeg sove, andre ganger ikke. Det kom an på hvilket humør jeg var i.
Eric skrev flere e-poster til psykiateren hvor han forklarte hvordan han følte seg, og hvor mye han tok. Først tok han 60 mg per dag, som i pakningsvedlegget oppgis som høyeste anbefalte dose, og etter kort tid økte han doseringen til 100 mg om dagen, som er en stor dose selv for en voksen mann.
«Øynene hans var vidåpne og liksom rasende»
— Ashley, samboer
Etter cirka 20 dager gikk pillepakka mot slutten, og Eric ble bekymret. Han skrev til psykiateren og fikk en ny resept på 200 piller tilsendt i posten noen dager seinere.
Så tok kontakten dem imellom brått slutt. Eric ønsket ikke flere timer, fordi han opplevde psykiateren som kort, kald og ikke minst kostbar. Totalt hadde han nå betalt 16.500 kroner for diagnose og medisin. I stedet gikk Eric til fastlegen, hvor han fortsatte å få utskrevet Ritalin.
Klassekampen har vært i kontakt med fastlegen, som pensjonerte seg for fem år siden. Han forteller at han forholdt seg psykiaterens anbefaling og det Eric selv sa. Da han ikke lenger har tilgang til journalen, ønsker han ikke kommentere saken.
De ville øynene
Samboer Ashley forteller at Eric endret seg drastisk straks han begynte med Ritalin.
– Øynene hans var vidåpne og liksom rasende, med store pupiller, og de virkelig stirret på deg. Det virket ganske truende.
En ting var det intense blikket, noe annet var kjeven, som strammet seg konstant, og den insisterende stemmen. Impulsiviteten var også skrudd opp på maks, som skulle gi store utslag for lommeboka hans. Plutselig bestilte Eric en flybillett hjem til USA, tok opp et kredittkortlån på 100.000 kroner og shoppet det vekk på «ubrukelige ting».
Ashley savnet den gamle Eric.
– Han virket lite interessert i å lytte, og han hadde alltid rett. Han tok også mye større risiko, kjørte fort og svingte brått. Plutselig kunne han erklære at hans beste venner ikke var vennene hans lenger, uten at jeg forsto hvorfor, sier hun.
Ustoppelig
Eric, derimot, red på en bølge. Selv om han slet med å spise og bare drakk kullsyrevann, kunne han gå åtte mil i uka sammen med hunden sin, Riley, og fra å ha slitt med overvekt, raste han på få måneder ned fra 140 til 90 kilo.
– Jeg husker jeg gikk nedover gata og følte meg som den hotteste typen noensinne. I denne tilstanden tror du at du kan gjøre alt, at du kan «run through bullets».
Det var som om alle tankene hans rant over og måtte ut. Han skrev dem ned på store lapper som han hang opp overalt på kjøkkenet hjemme. Fra å ha skydd sosiale medier tidligere, kunne Eric nå gå på Facebook og skrive lange utlegninger om seg selv og familien og hva han mente om alt mulig.
– Jeg dreit meg fullstendig ut. Alle kunne se det jeg skrev, og ingen visste hva de skulle gjøre. Hvis noen sa meg imot, blokkerte jeg dem. Jeg var veldig, veldig syk.
– Følte du deg avhengig av pillene?
– Nei, det føltes som om jeg var på mitt beste noensinne, og at jeg måtte fortsette å ta dem.
Skrek til kollegene
For Eric er det særlig en hendelse som har brent seg fast, fra juni 2021, en drøy måned etter at han begynte på Ritalin. På skolen var det snart sommerferie, og de ansatte var samlet til et planleggingsmøte. Eric kom for seint til møtet, og satte seg bakerst i et hjørne.
En ansatt som var til stede på møtet, forteller at Eric ikke var til å kjenne igjen. Han skal ha rotet rundt i sekken sin, kastet med hodet og kommet med kommentarer som var helt på siden. Under en pause ble han bedt om å gå hjem, men han nektet for at han hadde noen problemer. I stedet erklærte han at han følte seg bedre enn noensinne, og at dette var «den nye Eric, Eric 2.0».
«Hvis noen sa meg imot, blokkerte jeg dem. Jeg var veldig, veldig syk»
— Eric
– Jeg følte at jeg hadde alle svarene, og at de andre ikke forsto noen ting. Da møtet var ferdig, begynte jeg å skrike til alle. «Fuck you guys!» skrek jeg. Jeg sa at jeg hatet dem, og så dro jeg derfra, sier Eric.
Tårene renner. Han sliter fremdeles med å forstå hvem han var på denne tida, hvilket monster Ritalinen hadde vekket i ham.
– Jeg kan ikke tro hvordan jeg kunne skrike til disse folkene. Flere av dem var gode venner av meg, og jeg hadde fått så mye av dem.
Nådde bunnen
I august, halvannen måned etter at Eric begynte på Ritalin, kom den store smellen. Eric klarte ikke å slutte å gråte.
– Jeg skrek og ble helt gal. Å ta Ritalin var som å putte bensin på bålet, forteller han.
Det verste Eric sitter igjen med i dag, er hvor hardt det gikk utover barna. For hjemme i Drammen hadde hans «nye jeg» blitt stadig vanskeligere å bo sammen med.
– Det knuser hjertet mitt å tenke på hvordan jeg hele livet jobbet så hardt for å beskytte barna, og så fikk jeg Ritalin. Det visket vekk alle årene hvor vi hadde vært en stabil, lykkelig familie. De så at jeg gikk av hengslene.
En natt kontaktet naboene politiet. Også barnevernet ble koplet inn. Eric skal ha ropt og slått i vegger og dører, ifølge en hendelsesrapport Klassekampen har fått se. De undersøkte situasjonen, men kom fram til at selv om Eric var ustabil, var han ikke voldelig, og fordi han selv forsto at han måtte få hjelp, ble det ikke iverksatt tiltak, ifølge rapporten.
En industri
En av de få som fortsatt sto igjen i Erics vennekrets, var Finn Grønn, en tidligere lærerkollega fra skolen, som ble vitne til flere av de dypeste nedturene. En gang fant han Eric sittende under kjøkkenbordet hjemme mens han slo hodet sitt hardt mot bordbeinet. En annen gang lå 50-åringen på gulvet i fosterstilling og hylte.
– Det var vondt å se dette. Han var det jeg i ettertid vil beskrive som psykotisk. Jeg var engstelig for ham og for døtrene hans, sier Grønn.
«Det er en industri bak her»
— Finn Grønn, venn og tidligere kollega
Han var ikke i tvil om at Eric var blitt avhengig. Selv om han fikk overbevist kompisen om å oppsøke hjelp, var det ikke mulig å få ham til å slutte med Ritalin.
– Han ville ikke høre, så lenge han syntes Ritalinen ga ham energi og en slags rus. Han burde ha sett signalene selv, men han var jo syk.
Grønn ble skremt over at Erics tilstand aldri ble fanget opp.
– Det er en industri bak her. Jeg stusser over at de kan være så raske i avtrekkeren og bare kan kjøre på med Ritalin, hvis de vet hva konsekvensene kan være.
Til tross for den store veksten i private ADHD-utredninger finnes det ennå ingen oversikt over hvor mange som har fått diagnosen. Ifølge Folkehelseinstituttet skal det innen kort tid innføres en rapporteringsplikt for private helsetjenester.
Enn så lenge taler medisinbruken for seg: Inntaket av ADHD-medisin er mer enn doblet siden 2019. I første halvår av 2026 var det totalt 119.000 nordmenn som hentet ut slike medisiner på apotek.
Som tidligere lærer har Grønn vært borti mange elever med ADHD, der medisinene som regel har fungert beroligende.
– Eric fikk en helt annen effekt enn det som er vanlig. Jeg kjente ham ikke igjen. Han var helt fjern.
Behov for varsomhet
Da det nærmet seg høst, konkluderte en psykolog med at Eric lider av en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av barndomstraumene. En psykiater ved Volvat slo også fast at Erics angst, uro og kaos var relatert til for høye doser med sentralstimulerende.
Til slutt fikk Eric oppfølging hos psykiater Thor Kvakkestad, som etter å ha gjennomført flere samtaler og tester, konkluderte med at Eric, i tillegg til ADHD, også har bipolar lidelse type 2.
En slik diagnose gir grunn til aktsomhet.
– Har pasienten alvorlig depresjon, psykose og bipolar lidelse i sin historie, bør legen være forsiktig med sentralstimulerende legemidler, fordi det kan øke risikoen for nye og mer alvorlige episoder.
Under utredningen hos den første psykiateren kom ikke dette fram, sier Kvakkestad.
– Hvis pasienten har svart likt på de samme spørsmålene om bipolar lidelse hos den første psykiateren og hos meg, burde dette blitt fanget opp. At dette ikke slo ut, kan godt være fordi pasienten ikke ga de samme opplysningene til ham som til meg.
Kvakkestad kom fram til at pasienten burde slutte med Ritalin, fordi han beskrev perioder med hypomani og hadde fått mer angstsymptomer og sannsynligvis depresjon etter noen ukers bruk. Ifølge psykiateren kan det også skyldes at pasienten på eget initiativ brukte mer enn maks godkjente døgndose.
Klaget inn psykiateren
Eric mener han ble utsatt for feilbehandling, og via en advokat klaget han psykiateren inn for Statsforvalteren. I sitt svar, som Klassekampen har fått tilgang til, skriver psykiateren at han aldri var i tvil om ADHD-diagnosen i Erics tilfelle. Dette baserte han på den nevrologiske rapporten, tre ulike undersøkelser og en «adekvat vurdering» av andre mulige psykiatriske lidelser, hvor han utelukket både angst, alvorlig depresjon, PTSD og bipolar lidelse. «Han rapporterte ikke tegn til hypomanier», skriver psykiateren i svaret som er sendt inn i februar 2022.
Han understreker at han verken hadde tilgang til epikriser eller henvisning og derfor var prisgitt det Eric selv fortalte: «Når pasienten underslår fakta, og man ikke får innsyn i tidligere behandling, vil utredningen og vurderingen dessverre bli deretter.»
I svaret står psykiateren fast på at påstanden om feilbehandling er uriktig: «Behandlingen fra min side var ufullstendig på grunn av pasientens manglende samarbeidsvilje».
– Skjulte ingenting
Eric kjenner seg ikke igjen i bildet som tegnes. Han mener han svarte på alle spørsmål som best han kunne.
– Men var det visse ting du unnlot å fortelle fordi du ville ha ADHD-diagnosen?
– Jeg ville gjerne ha diagnosen fordi jeg var sikker på at den var riktig, men jeg ville aldri ha forandret på historien min. Verken overfor nevrologene eller psykiateren skjulte jeg at jeg hadde hatt en forferdelig barndom, at jeg slet og hadde gått på antidepressiver. Han hadde bare trengt å lese rapporten fra nevrologene. Jeg fikk ikke inntrykk av at han leste den overhodet.
– Var det et mål for deg å få Ritalin?
– Nei. Jeg hadde en elev en gang som fikk det, og han sprang rundt som en galning. Det var det eneste jeg visste om Ritalin, at det var omtrent som speed. Men jeg antok at legen visste best.
Ifølge psykiater Kvakkestad er det ikke uvanlig at pasienter er så overfokuserte på å få en ADHD-diagnose at de ikke er mottakelige for andre forklaringer. Derfor bør en utreder sjekke journaler og opplysninger fra foreldre, skoler og andre, for ikke å overse andre psykiske tilstander. Dersom det ikke er mulig, som i dette tilfellet, skal legen være ekstra forsiktig.
Kvakkestad understreker at effekten av medisin alltid skal følges opp. Når behandlingen avsluttes, skal fastlegen alltid motta epikrise, altså en oppsummering.
– Hvis man ikke har fått kartlagt effekt av medisinen over tid, kan man ikke anbefale videre bruk.
Klassekampen får opplyst fra Erics tidligere fastlege at han aldri mottok noen epikrise.
Nådde bunnen
Norskamerikaneren mener han tok varig skade av Ritalinen, og at han fikk symptomer på psykose. Selv om han med medisiner mot bipolaritet ble mer stabil utover høsten, slet han med ettervirkningene, og depresjon, angst og paranoia preget hverdagen. I det utslitte hodet begynte vonde flashbacks til barndommen å trenge seg på. Han fantaserte om hvordan han skulle avslutte livet sitt.
– Jeg løp i skogen og hadde tatt med meg en machete, fordi jeg var sikker på at folk var ute etter meg. Jeg unner ingen å gå gjennom dette.
Eric ville vekk. Brått solgte han leiligheten sin, og rett før jul flyttet han tilbake til USA sammen med hunden og den yngste dattera. Hans eldste datter på 18 år hadde flyttet ut.
– Dette er de verste beslutningene jeg noen gang har tatt. Jeg etterlot min eldste datter i Norge og tok min yngste ut av skolen. Jeg ville aldri ha gjort dette hvis jeg hadde vært frisk.
Endret rutinene
Erics formelle klageprosess mot ADHD-psykiateren stoppet opp våren 2022. Men i sitt svar til Statsforvalteren skriver psykiateren at han har endret sine rutiner, og at ADHD-utredningene og kontrollen på medikamenter er blitt bedre siden sommeren 2021. Han forklarer at han nå ber alle pasienter om å ta med henvisning og epikriser, og at han benytter seg av kjernejournal for å kontrollere medisiner.
«Jeg tror at hvis denne pasienten hadde kommet som ny til meg i dag, så ville de konfliktene som dessverre oppsto, derfor kunne vært unngått», skriver han.
Den samme psykiateren er nå under gransking av Statens helsetilsyn i en annen sak, for vurdering av «mulig pliktbrudd», som det heter i dokumenter Klassekampen har fått innsyn i. Saken er oversendt fra Statsforvalteren, og psykiateren har fått varsel fra Helsetilsynet om at de nå vurderer å begrense hans autorisasjon som lege. Tilsynet har ikke konkludert i saken.
Tidligere har den profilerte psykiateren blitt felt totalt åtte ganger for brudd på forsvarlighetskravet i Helsepersonelloven, seinest våren 2024. Han sto da i fare for å miste retten til å drive privat. Sakene, som ble omtalt i Magasinet Psykisk helse, handlet om kvalitet på ADHD-utredning, oppfølging av pasienter og utskriving av sentralstimulerende legemidler som avviker i bruk og mengde fra retningslinjene uten begrunnelse fra legen. Helsetilsynet fant også manglende måling av puls og blodtrykk, som er viktig da sentralstimulerende medisiner øker risikoen for hjerte- og karsykdommer.
Likevel fikk det ingen konsekvenser for psykiateren, fordi han i løpet av saksbehandlingstida kunne dokumentere at han hadde gjort tiltak for å forbedre sin praksis og fått veiledning av en overlege.
Helsetilsynet bemerket imidlertid at psykiateren også etter tidligere pliktbrudd hadde sagt han skulle endre praksis, uten at det har skjedd. «Statens helsetilsyn ser alvorlig på manglende evne til å korrigere praksis», heter det i tilsynets avgjørelse, som Klassekampen har fått se.
Klassekampen har spurt psykiateren om kommentar til tilsynssakene, men har ikke fått svar.
Håpet
Etter fem år med jevnlig terapi, anser Eric seg som stabil og frisk. Nå gjenstår en stor reparasjonsjobb. Eric mistet jobben som lærer, hans yngste datter flyttet tilbake til Norge, og han har strevd med å betale ned kredittkortgjeld.
Han og Ashley har funnet tilbake til hverandre og bor sammen i Buffalo i delstaten New York, hvor Eric vokste opp. Målet er å flytte tilbake til Norge.
– Dette ødela alt i livet vårt. Hvor mange andre kan dette ha skjedd med? spør Ashley.
Paret ønsker å dele historien for å advare andre mot raske ADHD-diagnoser og medisinering.
– Jeg tror det er mange mennesker der ute som er traumatiserte fordi de helt uten videre har fått utdelt piller som skulle hjelpe dem, sier Eric.
Han vil forsøke å gjenopprette kontakten med barna, som han forstår at er såret og traumatisert etter alt som er hendt.
– Jeg håper at døtrene mine, vennene og kollegene kan få vite hva som skjedde med meg, så de forstår at jeg ikke er ond og gal.
