I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis.
Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid.
I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig.
«Det er en skandale»
Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis.
Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder. Feltet Aasta Hansteen, som også trekkes fram, eksporterer gass til Storbritannia, ikke EU.
At Norge bestemmer over ressursene på sokkelen, er innlysende, men den norske regjeringen bør ta innover seg signalet fra Brussel. Når vårt viktigste marked ikke ønsker å kjøpe olje og gass fra Arktis, er det både en stor regulatorisk og markedsrisiko for selskapene på sokkelen og den norske staten, som tar brorparten av kostnadene ved utbygging.
I Norge står vi nå overfor et stille, men vesentlig retningsskifte i oljepolitikken. De mest lønnsomme, trygge og enkle feltene er allerede bygd ut, nå står de mest sårbare og risikofylte områdene for tur, som Barentshavet. Og det er her EU setter en grense, nettopp fordi det vil være uforenelig med unionens miljøpolitikk. At den sårbare og unike naturen i Arktis ikke vektlegges tyngre her i Norge, er en skandale.
