I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis.
Allerede abonnent? Logg inn
Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.
Jan Freuchen & Sigurd Tenningen og Ingrid Torvund & Berit RickhardSelv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.
Bjørn HofmannI sin leder 19. september («Det finnes alternativer») viser Mari Skurdal til Ursula von der Leyens tale i Strasbourg, der Europakommisjonens president åpnet for at Canada kan bli EUs «første assosierte medlem». Konklusjonen som trekkes er at det finnes alternativer til EØS-avtalen, og at Norge kunne fått tilgang til det indre marked uten å ha det samme regelverket og spillereglene, slik det påstås at Storbritannia og Sveits har fått til. Det kan for noen være en forlokkende tanke, men den er basert på en misforståelse av hva tilgang til det indre marked faktisk innebærer. Ja, det finnes alternativer til EØS-avtalen, men ingen som gir oss samme nivå av tilgang til EUs indre marked. Full tilgang til EUs indre marked får vi kun gjennom EØS-avtalen eller medlemskap i EU. For det første finnes det ennå ingen avtale med Canada. Vi vet ikke hva et mulig kanadisk «assosiert medlemskap» vil omfatte, utover udefinert samarbeid på utvalgte områder som handel, teknologi og sikkerhet. Etter all sannsynlighet vil ikke Canada få de samme frihetene som Norge har gjennom EØS-avtalen, og som er helt avgjørende for over 400.000 norske arbeidsplasser: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer innenfor hele det indre marked.
Petter Tollefsen