Dette er svært alvorlige resultater», annonserte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap). Vi er blitt vant til å se henne med et strålende smil, men under presentasjonen av Pisa-resultatene 8. september var hun stram i maska.
Ikke rart. Norske 15 åringer gjør det klart dårligere i matte, naturfag og lesing enn for tre år siden. Særlig ille står det til med lesingen, hvor én tredel leser under grunnleggende ferdighetsnivå, og 41 prosent av guttene sliter med å lese bøker som er mer avansert enn Ole Brumm.
«Mer statlig styring av skolene», var responsen fra statsminister Støre til NRK tirsdag. Som svar på Pisa-krisa loves flere ting Utdanningsforbundet og lærere har ønsket seg lenge. Tydeligere kunnskapsmål i alle trinn, fysiske og kvalitetssikra lærebøker til alle og tydeligere avklaring av hvilke oppgaver i skolen lærerne har ansvar for. Andre signaler gir uro i lærer- Norge. Regjeringen varsler nemlig, uten å konkretisere, mer «felles opplegg som gjelder alle skoler» og «mer styring av pedagogikken».
«Skal vi miste metodefriheten og bli styrt av staten i klasserommet?» spør lærer Tore Vaag i Facebook-gruppa «Status lærer», en av flere lærergrupper der regjeringens forslag nå debatteres heftig. «Vi vil advare mot statlig styring som går inn i klasserommene med pålegg om metode», sa Geir Røsvoll, forbundsleder i Utdanningsforbundet til NRK om signalene.
Lar læreren være lærer
Hva mer statlig styring innebærer i praksis, kan bli viktig. Universelle opplegg for alle skoler, og politisk styrt pedagogikk, er det stikk motsatte av hva Estland har gjort for å komme på toppen av Pisa-undersøkelsen.
«Lærerautonomi er helt grunnleggende for systemet», sa Kristina Kallas, estisk undervisningsminister for sentrumspartiet EE200 da hun tidligere i år ble intervjuet om hvorfor Estlands over tid gjør det så bra på PISA-testene, i OECDs utdanningspodkast «Top class».
Norge er ikke aleine om å gjøre det dårligere i Pisa-undersøkelsen. Alle de europeiske landene gjør det dårligere enn forrige undersøkelse. Den breie trenden gjør at forskerne først og fremst skylder på tunge internasjonale trender, heller enn særnorske forklaringer, når de skal forklare fallet. Blant dem: uvettig digitalisering, ringvirkninger fra pandemi og konsentrasjonsødeleggende sosiale medier.
Dette er felles problemer, men noen holder bedre stand enn andre. Siden de ble med i Pisa-undersøkelsene for første gang i 2006 har Estland vært blant de beste landene i Europa. I år er de best i Europa i matte og naturfag for tredje gang på rad, og nummer to på lesing, kun slått av Irland. Og selv om Estlands resultater også faller, er fallet mindre enn de fleste andre land, og marginalt sammenliknet med Norge.
Politikerne holder avstand
Hva gjør dem så motstandsdyktige mot tunge internasjonale trender? Finnes det en suksessoppskrift Norge kan lære av?
For meg, med hjertet på venstresida, er det fristende å forklare tallene med at alle skolebarn i Estland får minst ett varmt måltid mat om dagen; at de har få privatskoler; at ungene ikke begynner på skolen før de er sju; at de har et bredt offentlig finansiert fritidstilbud som gir læring gjennom lek fra barna er små; og sterkt fokus på å utjevne sosiale forskjeller i skolen.
Høyresida kan glede seg over at esterne har mye lekser og kan bruke gjensitting som straff. Trump-medløper Tony Blairs internasjonale stiftelse bruker digitalisering og innovative KI-prosjekter i estisk skole til å prakke KI på skolepolitikere verden over. Her er noe for enhver.
Ekte lærerautonomi
Men den estiske undervisningsministeren peker altså ikke på dette. Kallas mener den helt avgjørende årsaken er lærerautonomi, innenfor et desentralisert skolesystem. Skoler og lærere har makt til å utforme undervisningen, hvilket utstyr som brukes og læringsmetoder som de selv vil.
Det kan høres ut som billig politikersnakk, men det er mer enn prat. Det bekreftes av OECDs Talis-undersøkelse fra 2024 «Teaching and Learning International Survey», der lærere selv svarer på spørsmål om egen arbeidshverdag. Av 15 ulike kriterier som måler lærerens beslutningsmyndighet og autonomi ligger Estland signifikant over OECD-snittet på 13, og marginalt under på en. Til sammenligning ligger Norge over snittet på fire indikatorer, og under på to. Estiske lærere bestemmer blant annet, i større grad enn lærere i andre land, skolens læreplan, innhold i fagene som undervises, hvilke fag som undervises på skolene de jobber, og hvilke læremidler, inkludert digitale, som brukes i undervisningen. I tillegg har lærerne en brei bukett av disiplinærtiltak, inkludert gjensitting de kan bruke. OECD trekker dem fram som eksempel på et land hvor læreren har særlig høy beslutningsmyndighet.
Norske lærere er vant til hyppige politiske styrte endringer i klasserommet. Skjerm er et grelt eksempel. Først kom politiske pålegg om å putte skjermer i hendene på unger så fort de var ute av barnehagen. Nå prediker politikerne i økende grad forbud mot skjerm i klasserom. Estiske lærere er mindre utsatt for politisk pendelsvingning. I lang tid har det vært tverrpolitisk enighet om at regjeringer skal unngå å detaljstyre skolene for mye. Lærere nyter også stor respekt i samfunnet. Med det kommer politisk makt.
«Når du starter med det, setter du håndjern på lærerne.»
— Kristina Kallas, undervisningsminister i Estland
«Lærere, skolen og rektorer i Estland er så respektert at det ikke finnes noen måte en minister kan sette seg opp mot dem. Lærerne har enorm politisk makt, mens en minister har ganske liten», sier utdanningsminister Kallas.
Klipp håndjernene
Status og rolla lærere har i Estland er ikke noe man kan vedta innført i Norge. Den har historiske røtter. Som Sovjetstat var Estland underlagt et dypt sentralisert felles-sovjetisk læresystem styrt fra Moskva. Da imperiet begynte å knake i sammenføyningen var lærerne helt i front i å utfordre systemet. De var blant de første gruppene som begynte organisering utenfor sovjetkontroll. Allerede i 1987 ble den første frie lærerkongressen organisert, med utforming av en nasjonal selvstendig, desentralisert og demokratisk styrt estisk skole på agendaen. Arbeidet ble tatt med tilbake til skolene og på mange måter falt Sovjetunionen i skolen før resten av landet ble fritt. Lærere var også drivkrefter i det fredelige folkelige opprøret som gjorde at Estland ble fritt i 1992.
Selv om vi ikke kan vedta estisk status for norske lærere, finnes det måter å dytte samfunnet i retningen. Utdanningssystemer ikke er noe som kan klippes og limes fra ett land til et annet, det er esterne tydelige på til alle dem som valfarter dit for å lære. Kallas har likevel ett råd å gi politikere i andre land.
«Begrens byrden av styringssystemer over lærernes hoder.» Hun peker på et dilemma mange i norsk skole vil kjenne seg igjen i. Det er fristende for politikerne å skulle regulere det som skjer i klasserommet, fordi foreldre og samfunnet forventer at politikerne skal kunne levere løsninger på alle problemer og urettferdigheter som oppstår «Men du kan ikke gjøre det. Når du starter med det, setter du håndjern på lærerne. De mister profesjonell autoritet, de får problemer med oppførsel og disiplin, fordi de ikke har autoritet, og de mister respekten i samfunnet. De blir funksjonærer som bare utfører oppgavene de er blitt satt til.»
Lærermakt på ordentlig
Det rådet kan bli tøft å følge for politikerne, men også for alle oss som har barn i norsk skole. Vi er mange som i teorien kan støtte kravet om å «la læreren være lærer,» men er vi klar for hva det betyr i praksis? Ekte lærerautonomi innebærer ikke bare at politikerne må droppe mer statlig «styring av pedagogikken» og holde en armlengdes avstand til klasserommet.
Det betyr at vi foreldre må slutte å rope på politikerne hver gang vi er misfornøyd med noe i skolen. Vi kan måtte akseptere at læreren bruker Ipad i undervisningen, selv om vi hater skjerm. Eller bruker lite skjerm, når vi mener det er nødvendig for å ruste ungene for en digital framtid. Vi kan måtte tåle at læreren forteller ungen vår at de har gjort en dårlig jobb, fordi læreren mener det er det ungen trenger å høre. Godta at læreren deler inn elevene på nivå, selv når vår unge havner i den svake gruppa, fordi læreren mener det er riktig måte å undervise. Det krever rett og slett at vi stoler på at læreren vet bedre enn politikere og oss foreldre hva som skal til for å lære barna det de trenger å vite.
Politikerne kommer til å slite. Jeg kommer til å slite. Men kanskje er det prisen for en bedre skole for barna våre.
