Norge har havnet i en lei kattepine når striden om Ukraina-krigen nå har forflyttet seg til Svalbard, takket være en dom i Nord-Troms og Senja tingrett på Finnsnes. Dommen førte til at Sysselmesteren på Svalbard umiddelbart tok arrest i det russiske forskningsfartøyet «Professor Moltsjanov», som frakter mat og forsyninger til de russiske bosettingene i Pyramiden og Barentsburg. Russland har reagert kraftig og kaller arrestasjonen for statsterrorisme og brudd på Svalbardtraktaten.
Bakgrunnen for saken er et krav fra det ukrainske oljeselskapet Naftogaz om erstatning for verdier som ble konfiskert etter Russlands annektering av Krim i 2014. I 2023 kom en dom fra en voldgiftsdomstol, Permanent Court of Arbitration (PCA) i Haag, som ga selskapet medhold i at det hadde krav på krigsskadeerstatning. Det ble tilkjent 4,22 milliarder dollar, som i dag har vokst til 6 milliarder dollar.
Jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg har skrevet et lengre notat om saken, som er lagt ut på sosiale medier, der hun hevder at det norske regelverket ikke er tilpasset den situasjonen vi nå har havnet i. Hun påpeker at dommen fra voldgiftsdomstolen i Haag er avsagt under dissens, og at Russland har reist ugyldighetssak mot dommen, som derfor ikke er rettskraftig avgjort. Naftogaz har likevel forsøkt å bruke den som rettsgrunnlag for å inndrive sitt krav i områder hvor de kan få tak i statlig russisk eiendom. I noen land har de lyktes, mens andre ikke har akseptert dommen som rettslig grunnlag for inndrivelse. Det skyldes at det ikke er en avgjørelse fra International Court of Justice (ICJ), som alle FNs medlemsland er underlagt og som er den eneste domstolen som med endelig virkning kan avklare mellomstatlige konflikter og traktattolkningsspørsmål. Det er også et ankepunkt at erstatningen ikke skal til Ukraina som stat, men til oljeselskapet Naftogaz.
«Erstatningen skal ikke til Ukraina som stat, men til et enkeltselskap»
Krigsskadeerstatning er et stort og komplisert tema etter en krig. I alle store fredsslutninger har det vært langdryge tautrekkinger om erstatningskrav, for eksempel etter første og andre verdenskrig. Hovedlinjene i oppgjøret etter andre verdenskrig ble lagt på Jalta- og Potsdam-konferansene i 1945. Selv da ble resultatet omstridt. Sovjetunionen skulle for eksempel hente ut krigsskadeerstatninger fra «sin» tyske sektor, noe som gjorde at DDR ble kraftig svekket. Når det en dag blir fred mellom Ukraina og Russland, vil diskusjonene om krigsskadeerstatning også da stå helt sentralt. Det rette stedet for disse drøftingene er kanskje ikke Nord-Troms og Senja tingrett.
Konsekvensene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan også bli store. I prinsippet kan Naftogaz reise krav om arrest og salg av hvilken som helst russisk båt eller eiendom. I dag har for eksempel russiske fiskebåter adgang til å ankre opp i tre havner, Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø. Skulle disse båtene plutselig bli arrestert etter at de har lagt til kai, vil det reise spørsmål ved om norske myndighetsvedtak i det hele tatt står til troende.
Uansett hva vi måtte mene om tingrettens dom er arrestasjonen problematisk for norsk nordområdepolitikk. Norge har interesse av mest mulig ro og stabile forhold i Arktis og på Svalbard. En ting er at Russland kan begynne å bruse med fjærene, med militærøvelser eller andre trusler, men det vil også føre andre aktører til området med en mer aktivistisk tilnærming, ikke minst USA. Da har vi utløst en utvikling stikk i strid med våre egne interesser. Å sammenlikne det med skuddet i Sarajevo, som utløste første verdenskrig, er selvfølgelig en vill overdrivelse, men i trøblete tider er vi helt avhengig av at norske myndigheter og folkevalgte har kontroll over landets utenriks- og sikkerhetspolitikk. Stormaktsrivaliseringen må holdes på et absolutt minimum. Da må Norge ha kapasiteter til å håndheve suvereniteten, uten at det skapes usikkerhet om hvem det er som bestemmer – og på hvilket grunnlag det skal skje. Dommen i Nord-Troms og Senja tingrett er slik sett en kinkig nøtt for Norge, og som Høgberg skriver, kanskje ikke akkurat det vi hadde trengt nå.
