I en særs god artikkel forrige mandag advarte Ali Esbati mot å følge veien Sverige har gått, med stadige kutt i velferdsstaten, ikke minst i ytelsene til de svakeste. Et sentralt poeng han trekker fram, er at sykefraværet faktisk ikke har steget de siste 25 årene. Alarmismen NHO og høyresiden står for, er derfor vanskelig å forstå på et rent saklig grunnlag.
Derfor er det ekstra skuffende, men samtidig lærerikt, å følge med på Ap-toppenes ulike utspill (og politiske grep) knyttet til sykefraværet. Det later til at de lever i en verden som nesten utelukkende består av individuelle valg, som kan påvirkes ved hjelp av incentiver. Til og med legene skal incentiveres med penger om de skriver ut halve heller enn hele sykemeldinger. Drit i legeløftets punkt om å alltid sette pasienten først. Det kan jo ikke gjelde om det å bli syk er en beslutning tatt av rasjonelle individer som veier kost opp mot nytte.
Et poeng Esbati introduserte, men ikke rakk å utdype, er viktig her. Han forteller at omtrent en tredjedel av det samlede sykefraværet er nært knyttet til «forhold på arbeidsplassen» (min utheving). Hva sier det om tilstanden i det norske arbeidsmarkedet per i dag, eller samfunnet som sådan? Hva får vi øye på om vi tenker mer som økonomiske sosiologer og mindre som 90-talls økonomer? Kan det være utviklingstrekk i den (globale og) norske kapitalismen, og dermed det norske arbeidsmarkedet, som øker sannsynligheten for at folk blir syke? Etter å ha debutert i arbeidslivet for 45 år siden, og studert politisk økonomi i 40 av dem, kan jeg se flere kandidater.
For det første er arbeidslivet blitt raskt avdemokratisert. Makt er blitt flyttet til ledere i den tro at sterk ledelse er den viktigste suksessfaktoren i enhver organisasjon. Jeg trodde lenge at ledersyken først og fremst var et offentlig fenomen, men kollega Tom Karp, mannen bak den viktige boka om lederisme, har overbevist meg om at problemet blomstrer i privat sektor også.
Maktforskyvningen aktiverer mange mekanismer. Flere av dem springer ut av at de vertikale avstandene øker. «Profesjonelle ledere» søker sammen med andre ledere, blir mer lojale oppover enn nedover og mindre interessert i daglig drift. Det lyttes mindre til dem som kjenner hverdagen på gulvet. Dette legger til rette for dårligere beslutninger som må presses på det som gjerne oppfattes som «lite endringsvillige» og «emosjonelle» medarbeidere.
Stor vertikal avstand og mangel på kunnskap om daglig drift kompenseres med å utvikle «dashbord» fulle av indikatorer. Indikatorer kan ikke gis verdi uten at det måles. Måling innebærer en risiko for at viktige kvaliteter ved arbeidet vi gjør faller utenfor synsvidden til våre ledere. Til gjengjeld kan indikatorene knyttes til mer eller mindre perverse incentiver.
«Opplevd autonomi er sterkt korrelert med søvnkvalitet, helse, og i siste instans dødelighet»
Alt dette bidrar til å redusere medarbeideres autonomi og kontroll over egne arbeidsoppgaver og hvordan de skal løses. Så langt jeg skjønner er forskningen som viser at opplevd autonomi er sterkt korrelert med søvnkvalitet, helse, og i siste instans dødelighet så godt som entydig. Dette vet vi, likevel kjører vi som samfunn og arbeidsliv sakte, men sikkert, i motsatt retning.
Lederismenkan også bidra til at direkte uegnede personer får veldig mye makt. Vi har forskning som tilsier at folk med dyssosiale personlighetsforstyrrelser er overrepresentert i lederjobber. Å ledes av folk med narsissistiske/sosiopatiske trekk innebærer en åpenbar helserisiko. Jeg har både sett det og til dels prøvd det selv. Jeg har også, gjennom å følge mange prosesser, opplevd at lederutvelgere legger ensidig vekt på det de kaller strategiske evner og altfor lite på egenskaper som empati og kommunikasjonsferdigheter.
Et annet trekk ved det moderne arbeidslivet som innebærer risiko for redusert trivsel og trygghet, og dermed helse, er omorganiseringer. I den finansialiserte kapitalismen blir bedrifter i økende grad oppfattet som en portefølje av aktiva som kan skilles ut og kjøpes og selges. Jeg kjenner en kar som har arbeidet fra ett, og kun ett, kontor i 25 år, mens han har tjent fem ulike eiere i den samme perioden.
I offentlig sektor har omorganiseringsiveren ofte en annen karakter. Hos oss handler det ofte om fusjoner. Det gjør livet enklere for styringsbyråkratene i departementene som får færre enheter å forholde seg til, mens den offisielle begrunnelsen som regel er noe greier med robuste fagmiljøer. Resultatet blir fort det vi eufemistisk kan kalle mer robuste flerleddede lederhierarkier.
Enda et trekk som øker usikkerhet og friksjon på arbeidsplassene er alle variantene av arealbesparing som har vært moderne de siste 10–15 årene. Free seating, clean desk og aktivitetsbaserte arbeidsplasser har sannsynligvis negative helseeffekter. De mest polemiske blant oss sier at vi sparer inn ti prosent på arealkostnader mens vi gambler med helsa til 90 prosent av kostnadsbasen – de ansatte.
Mitt helt sikkert uønskede råd til Vestre, Brenna og de andre Ap-toppene? Løft blikket og forsøk å ta inn det store bildet. Man kan ikke bygge sosialdemokratisk politikk på et individualiserende samfunnssyn.
