Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen med deg.

Nora Uvsbakk har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSexkjøpsloven

Riksdagsvalg og sexkjøpslov

Agnete Strøm (Kvinnefronten)

13. september er det riksdagsvalg i Sverige.

Sverige har i snart tretti år hatt en sexkjøpslov, først ti år seinere fikk Island og Norge en liknende lov, hvor kjøp av sex er kriminalisert, men ikke salg av sex.

Fra norske stortingsvalg er vi kjent med at sexkjøpsloven er et prioritert politisk tema for partier. Partier som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har valgløfter om at loven skal skrotes, det vil si avkriminalisering og legalisering.

Situasjonen i Sverige er helt annerledes. Simon Häggström skriver på Facebook: «Det er få spørsmål der samtlige åtte riksdagspartier faktisk er overens. Sexkjøpsloven er et unntak.»

De fleste partiene i Sverige forsvarer den sexkjøpsloven og ser prostitusjon som et uttrykk for utsatthet og utnytting og ikke som vanlig arbeid. Det svenske magasinet Konkret gir denne kjappe gjennomgangen (forkortet):

Socialdemokraterna vil styrke arbeidet mot prostitusjon seksuallovbrudd. Moderaterna beskriver prostitusjon og seksuell vold som utnytting og kriminalitet. Kristendemokraterna forsvarer sexkjøpsloven og vil motarbeide prostitusjon. Liberalerna støtter sexkjøpsloven og vil gi økt støtte til dem som vil forlate prostitusjon. Centerpartiet forsvarer sexkjøpsloven og ser prostitusjon som utnytting og ikke som et fritt valg. Vänsterpartiet og Miljöpartiet støtter sexkjøpsloven og ser prostitusjon som et samfunnsproblem, og ikke som et legitimt yrke. Sverigedemokraterna sier ja til sexkjøpslov i Sverige, men vil ikke stemme for dette i EU.

En slik unison samstemthet er ikke situasjonen blant norske partiet. Tar ikke disse norske partiene inn over seg alle av sløringene om sexindustriens utbredelse og omfang i Norge? 13 prosent av norske menn fra alle lag av folket er aktører i sexindustrien og kjøper kvinner. Dette må vi endre på, forsvar sexkjøpsloven.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Statsbudsjettet

Brems eller full gass i oljele­tingen?

I månedene som kommer er det duket for tøffe forhandlinger om Jens Stoltenbergs andre statsbudsjett på denne siden av årtusenskiftet. Stridens eple blir etter alle solemerker oljepolitikken, hvor frontene er spesielt steile. SV og MDG har den siste uka varslet at letestans for olje og gass i Arktis er et hovedkrav inn i forhandlingene. Kontrasten er stor til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som på sin side har oppfordret fossilnæringen til å gyve løs på havområdene nord for polarsirkelen. Miljøpartiene har imidlertid et ess i ermet: folket. Ifølge WWFs årlige naturundersøkelse, som er utført av Opinion, mener 52 prosent av nordmenn at Norge enten bør stanse eller redusere letetempoet på norsk sokkel. Full stans i de særlige sårbare havområdene i Arktis er et klokt sted å starte, som en samlet miljøbevegelse også har løftet som sitt hovedkrav for budsjettforhandlingene. Forslaget om letestans har allerede satt sinnene i kok i den norske oljelobbyen. Men det er verdt å merke seg at letestans i Arktis ikke vil være et dramatisk skifte for dagens produksjon i nord. Feltene som allerede er i drift, påvirkes ikke av letestans etter nye olje- og gassfelt. Som et bidrag til europeisk energisikkerhet ser heller ikke vårt viktigste marked for gass, EU, på Arktis som en del av løsningen på dagens pressede energisituasjon. Norske felt i Arktis står bare for 1,4 prosent (2025-tall) av unionens totale gassimport, og nye funn i Arktis tar i snitt 18 år før det leveres til det europeiske markedet. Innen den tid vil etterspørselen etter norsk gass ha sunket betraktelig. Det var derfor ingen overraskelse at EU videreførte sin støtte til letestans i Arktis tidligere i høst, tross den iherdige lobbyvirksomheten fra regjeringen og oljenæringen. Med dette som bakteppe er det gode grunner til å ta ned letetempoet på norsk sokkel, i tråd med hva nordmenn flest ønsker. Et klokt sted å starte er å skjerme de uvurderlige naturverdiene i Arktis.

Karoline Andaur
Arkitektur

Korstoget mot arki­tek­tene

Hvorfor retter Gaute Brochmann så konsekvent sin kritikk mot arkitektene (Klassekampen 13. oktober)? Han legger skylden på utdanningen og praktiserende arkitekter og underkommuniserer rammebetingelser som har endret seg radikalt siden modernismen og som en rekke fagpersoner fremhever. For å omskrive arkitekturhistorien viser han til personlige erfaringer og det han selv omtaler som «empiri». Egen utdanning og praksis er neppe representativ evidens. Jeg har selv min utdanning fra Berlin på 1990-tallet. Lærerne var postmodernistisk eller dekonstruktivistisk orientert. Praktisk erfaring fikk jeg på kontorer med helt ulike tankemodeller. Brochmann hevder å vite hvilke bøker vi har lest.

Gerrit Mosebach
Statsbudsjettet

Mot kalku­la­tor­sam­funnet

«Den store forskjellen i norsk økonomisk politikk, den går mellom dem som spør hva som er bra for folk, og dem som teller opp folks behov med lommekalkulator.» Det sa daværende leder for Rød Valgallianse, Jorun Gulbrandsen, i partilederdebatten 1985, og det er fortsatt like relevant i dag. At Arbeiderpartiet leverte et dårlig statsbudsjett forrige uke, er ikke noe nytt. Katastrofale kutt i viktige tjenester og velferd, en svekket kommuneøkonomi og overordna lite nytt på bordet er et gjennomgående tema hos den rådende politiske makta, uansett om den har rødt eller blått slips. I dag budsjetterer en tredel av kommunene å gå i underskudd. 35 kommuner er på Robek-lista. Når regjeringa ikke gir kommunene det økonomiske løftet som trengs, tvinges de til å kutte, selv i tjenester de er lovpålagt å levere. Og når kommuneøkonomien ikke strekker til, er det tilbud for oss unge som ryker først. Det er ikke lenge siden Innlandet fylkeskommune la ned seks skoler og skolesteder.

Alexandra Fredwall