Karpe har fått Fritt Ords honnørpris, og deler av høyresiden sutrer selvfølgelig. Bråket rundt låta Attitudeproblem dras frem igjen, andre mener Karpe ikke fortjener prisen fordi de er «antisemitter». I den anledning tenkte jeg at denne jøden kunne slenge seg på: Karpe har gjort mer for meg som jøde enn det etablerte jødiske miljøet rundt synagogen noen gang har gjort.
Karpe har i årevis satt ord på ting mange med minoritetsbakgrunn kjenner på, men som ikke alltid er så lett å forklare. Følelsen av å høre til, men samtidig bli minnet på at man er annerledes. Å måtte forholde seg til andres forestillinger om hvem man er, hva man mener og hvor man hører til. Karpe har klart å gjøre plass til hele den identiteten, uten å unnskylde den eller gjøre den mindre for at den skal passe inn. De har tatt erfaringer mange av oss har vokst opp med og gjort dem til en selvfølgelig del av norsk kultur. Det har betydd mye for mange av oss.
For meg har det også fått en helt egen betydning de siste årene. Karpe har vært med på å skape rom for oss jøder som nekter å la vår identitet brukes til å rettferdiggjøre folkemord. Som nekter å godta at det å være jøde automatisk skal bety en tilknytning til Israel eller sionismen. Noe av det jeg setter aller mest pris på, er at Magdi har vært så tydelig på skillet mellom jøde, israeler og sionist. Et skille noen miljøer jobber ganske hardt for å viske ut. For meg som jøde betyr det utrolig mye at noen med så stor innflytelse faktisk insisterer på det skillet. «Jøde. Israeler. Sionist. Ikke bland kortene», skrev Magdi i Aftenposten.
«Den jødiske identiteten min tilhører ikke staten Israel»
Det burde egentlig være så enkelt. Den jødiske identiteten min tilhører ikke staten Israel. Den tilhører ikke sionismen. Jeg blir ikke mindre jødisk av å stå på palestinernes side, og ingen andre får gjøre min identitet til et argument for handlinger jeg selv tar fullstendig avstand fra.
Det er også derfor jeg blir frustrert når begrepet antisemittisme brukes mot mennesker fordi de er tydelige i sin støtte til Palestina. Antisemittisme er reelt, og nettopp derfor trenger vi å klare å skille mellom hat mot jøder og kritikk av Israel og sionismen. Når alt blandes sammen, beskytter det ikke jøder.
Det gjør det vanskeligere å snakke om den antisemittismen som faktisk rammer oss. Og når enkelte snakker om hva «det jødiske miljøet» mener om Karpe, er det verdt å minne om at vi ikke er én homogen gruppe. De representerer ikke alle norske jøder. De representerer i hvert fall ikke meg. Jeg ser to mennesker som gjennom kunsten sin og handlingene sine har gjort rommet større for mennesker som ikke alltid har fått definere sin egen identitet på egne premisser. Og jeg ser to utrolig fine mennesker som har valgt å bruke stemmen sin når det hadde vært langt enklere å la være. Så mens andre diskuterer hvorfor Karpe ikke fortjener denne prisen, vil jeg heller si takk.
Takk, Chirag og Magdi. For kunsten, for ryggraden og for medmenneskeligheten. Gratulerer med en utrolig fortjent pris.
