Kari Kristensen har delt denne artikkelen med deg.

Kari Kristensen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAntisemittisme

Holdnings­pro­blemer

Karpe: Åpner opp. Karpe: Åpner opp.

Karpe har fått Fritt Ords honnørpris, og deler av høyresiden sutrer selvfølgelig. Bråket rundt låta Attitudeproblem dras frem igjen, andre mener Karpe ikke fortjener prisen fordi de er «antisemitter». I den anledning tenkte jeg at denne jøden kunne slenge seg på: Karpe har gjort mer for meg som jøde enn det etablerte jødiske miljøet rundt synagogen noen gang har gjort.

Karpe har i årevis satt ord på ting mange med minoritetsbakgrunn kjenner på, men som ikke alltid er så lett å forklare. Følelsen av å høre til, men samtidig bli minnet på at man er annerledes. Å måtte forholde seg til andres forestillinger om hvem man er, hva man mener og hvor man hører til. Karpe har klart å gjøre plass til hele den identiteten, uten å unnskylde den eller gjøre den mindre for at den skal passe inn. De har tatt erfaringer mange av oss har vokst opp med og gjort dem til en selvfølgelig del av norsk kultur. Det har betydd mye for mange av oss.

For meg har det også fått en helt egen betydning de siste årene. Karpe har vært med på å skape rom for oss jøder som nekter å la vår identitet brukes til å rettferdiggjøre folkemord. Som nekter å godta at det å være jøde automatisk skal bety en tilknytning til Israel eller sionismen. Noe av det jeg setter aller mest pris på, er at Magdi har vært så tydelig på skillet mellom jøde, israeler og sionist. Et skille noen miljøer jobber ganske hardt for å viske ut. For meg som jøde betyr det utrolig mye at noen med så stor innflytelse faktisk insisterer på det skillet. «Jøde. Israeler. Sionist. Ikke bland kortene», skrev Magdi i Aftenposten.

«Den jødiske identiteten min tilhører ikke staten Israel»

Det burde egentlig være så enkelt. Den jødiske identiteten min tilhører ikke staten Israel. Den tilhører ikke sionismen. Jeg blir ikke mindre jødisk av å stå på palestinernes side, og ingen andre får gjøre min identitet til et argument for handlinger jeg selv tar fullstendig avstand fra.

Det er også derfor jeg blir frustrert når begrepet antisemittisme brukes mot mennesker fordi de er tydelige i sin støtte til Palestina. Antisemittisme er reelt, og nettopp derfor trenger vi å klare å skille mellom hat mot jøder og kritikk av Israel og sionismen. Når alt blandes sammen, beskytter det ikke jøder.

Det gjør det vanskeligere å snakke om den antisemittismen som faktisk rammer oss. Og når enkelte snakker om hva «det jødiske miljøet» mener om Karpe, er det verdt å minne om at vi ikke er én homogen gruppe. De representerer ikke alle norske jøder. De representerer i hvert fall ikke meg. Jeg ser to mennesker som gjennom kunsten sin og handlingene sine har gjort rommet større for mennesker som ikke alltid har fått definere sin egen identitet på egne premisser. Og jeg ser to utrolig fine mennesker som har valgt å bruke stemmen sin når det hadde vært langt enklere å la være. Så mens andre diskuterer hvorfor Karpe ikke fortjener denne prisen, vil jeg heller si takk.

Takk, Chirag og Magdi. For kunsten, for ryggraden og for medmenneskeligheten. Gratulerer med en utrolig fortjent pris.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nationaltheatret

Både her og der

I et innlegg i Klassekampen 24. oktober ber «Nationaltheatrets venner» (Reidar Gjærum) om at Stortinget avviser å utrede forslaget – lagt frem av gruppen «Ny framtid for Nationaltheatret» – om et påbygg til bygningen. Det skremmes med at en slik utredning vil «ta måneder, kanskje år», og utsette nødvendig reparasjon. Det er usaklig. Arbeidet med å skaffe midlertidige lokaler for drift, for eksempel på Tøyen, og oppstart av oppussing, kan og bør startes opp umiddelbart. Det er mange tilgjengelige lokaler i byen. Men det vil være et tungt politisk ansvar å ha avvist et forslag – uten saklig begrunnelse – som påviser at teaterets behov, med fire scener under samme tak, kan imøtekommes ved å gjennomføre den utvidelsen med cirka 4000 kvadratmeter som byggets arkitekt Henrik Bull foreslo allerede for hundre år siden. Styrets og de ansattes ønske om en løsning på Tøyen har en forutsetning om at det midlertidige skal bli permanent, etter ferdig oppussing i sentrum.

Klima

Billig er ikke bedre

Jeg er ikke bekymret for at noen i middelklassen skal få et par kroner for mye, slik Mímir Kristjánsson later til å tro i Klassekampen 15. oktober. Det jeg er bekymret for, er to store samfunnsutfordringer: at andelen som lever i relativ fattigdom i Norge øker, samtidig som vi nordmenn har et av verdens største overforbruk. Hadde alle levd som oss, ville vi trengt 3,5 jordkloder. Rødts svar er å gjøre det billigere for alle å forbruke mer. Det løser ikke problemet med at noen har for lite, men gjør overforbruksproblemet større. Det er oppsiktsvekkende at Rødt later som ressursforbruk ikke har en kostnad.

Fiskeripolitikk

Vi kan seile vår egen sjø

Norge er en liten stat, men en stor havnasjon. Gjennom havretten har vi suverene rettigheter til å forvalte ressursene i våre enorme havområder. Denne havmakten gir Norge både et stort ansvar og en sterk internasjonal posisjon. At Norge står utenfor EUs felles fiskeripolitikk, er derfor av grunnleggende betydning. Fiskeriforvaltningen er ikke en del av EØS-avtalen. Norge bestemmer selv hvordan fiskeressursene i norske farvann skal forvaltes, hvem som skal få delta i fisket, og hvordan de norske kvotene skal fordeles. Samtidig kan vi samarbeide med EU og andre kyststater om felles bestander. Forskjellen er avgjørende: Som selvstendig kyststat møter Norge EU ved forhandlingsbordet som en egen part. Et samarbeid krever enighet mellom Norge og EU.