Leder

Datasentre må ha konsesjon

Norske datasentre har blitt milliardbutikk for utenlandske eiere, melder Finansavisen. Den israelske Azrieli-familien kontrollerer gjennom selskapet Green Mountain fem datasentre i Norge. Den kinesiske milliardæren Jihan Wu satser også igjennom Bitdeer-konsernet, som eier datasenter i Molde og i Tydal. Begge har vært brukt til å utvinne kryptovaluta. Tydal i Sør-Trøndelag bygges nå om til å bli Norges største operative KI-senter. «Norge er et perfekt sted å legge datasenter, og den fordelen gir vi bort gratis», sier Robert Næss i Nordea.

«Lærdommene fra oljeeventyret har gått i glemmeboka.»

Norge har rimelig fornybar kraft, kjølig klima og velvillige kommuner. Aktørene bak datasentrene har stor betalingsevne, og så lenge første­mann til mølla gjelder, er det fritt fram for datasentrene. I dag bruker de vi allerede har i Norge, like mye strøm som 160.000 husholdninger. «Bare utvinning av kryptovaluta krever like mye kapasitet som alle husstander i Stavanger», skriver Naturvernforbundets Truls Gullowsen i Klassekampen. Datasentrene vil kunne fortrenge både annen norsk industri og norske klimatiltak.

Internasjonal finanskapital strømmer til Norge for å utnytte den norske vannkrafta, uten å legge stort igjen i form av arbeidsplasser og industriutvikling. Det eneste adekvate svaret på dette er konsesjonsplikt. Professor Kristin Asdal ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur skriver i Klassekampen at siden den første «panikkloven» i 1906 har konsesjonsplikt for å få tilgang til felles ressurser blitt et varemerke for vår regulerte blandingsøkonomi. Den norske oljelovgivningen er et vellykket eksempel på hvordan staten stilte betingelser for etablering. Nå ser alle disse lærdommene ut til å være glemt, aktivt understøttet av EØS-forordninger som svinebinder nasjonalstatens muligheter for å sette rammer for den internasjonale kapitalen. Men situasjonen er i ferd med å bli prekær. Datasenterboomen truer norsk industri, natur og økonomiske modell, som har gjort det mulig å bygge et velfungerende samfunn, der en prioriterer kraft og ressurser til samfunnsbyggende virksomhet og ikke legger landet åpent for internasjonal storkapital.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.