Forsker Frans-Jan Parmentier forsøker i et langt innlegg i Klassekampen å koble såkalte klimafornektere til høyrepopulisme. Da begår han en vanlig feil, som han også gjør i sine resonnementer. Her er hva vi klimarealister mener.
Allerede abonnent? Logg inn
Gyrid Gunnes skriver klokt om statsstøtte til tros- og livssynssamfunn 13. august. Primært er jeg imot all form for statlig støtte til livssynssamfunn, sekundært følger jeg Gunnes’ tankegang. Jeg har også alltid ment at man må skille mellom hva det er «lov» å tro på og praktisere, og hva som skal få støtte av staten. Når det gjelder det første, setter jeg religions- og livssynsfriheten svært høyt. Men staten skal ikke være forpliktet til å støtte hva som helst, for å si det litt grovt – der må det finnes noen kriterier som samsvarer med samfunnets generelle og allment aksepterte verdier.
Vidar WebjørnsenRekordmange unge søker yrkesfag – 55 prosent av søkerne til Vg1 har i år et yrkesfaglig utdanningsprogram som førsteønske. Men midt i begeistringen over søkertallene snakker vi for lite om et mer ubehagelig spørsmål: Hvorfor har vi organisert yrkesopplæringen slik at en stor del av elevene tilbys en ordinær utgang før de blir fagarbeidere? Rundt 25 prosent av elevene på yrkesfaglig Vg2 går direkte til påbygg. I helse- og oppvekstfag gjaldt det sist skoleår hele 49 prosent. Påbygg er med andre ord ikke en liten sikkerhetsventil for noen få som har valgt feil. Det er blitt en hovedvei gjennom videregående opplæring for svært mange elever. Elevene gjør ikke noe galt. For den enkelte kan det være helt rasjonelt å velge påbygg.
Halvor SpetalenTakk til Per Velde for en god artikkel i tirsdagens avis om hvordan europeiske land svikta den lovlige demokratisk valgte regjeringa i Spania, og dermed ga uvurderlig støtte til fascistene og Franco. Og, nei, Nordahl Grieg brukte ikke akkurat ordene «Spania i våre hjerter». Derimot skreiv han diktsamlingen «Norge i våre hjerter» (1929), en diktsamling som oppnådde noe så sjeldent som å bli en bestselger. Pengene brukte Grieg til å starte tidsskriftet «Veien frem», som han holdt gående i to år (1936–1937) stort sett på egen hånd. Her utfolda han et voldsomt engasjement og polemisk energi, hele tida retta mot den framvoksende fascisme, som han så klarere enn de fleste. Det var rasende polemikk, og den som ville ha «på den ene side, og på den annen», måtte se andre steder.
Olav Bakken Jensen