Nye datasentre har et enormt behov for elektrisk kraft, og køen hos Statnett er lang. Aktørene bak datasentrene har stor betalingsevne, og så lenge «førstemann-til-mølla» gjelder, er det datasentrene som får kraft, ikke andre typer industri. I dag bruker datasentrene vi allerede har i Norge like mye strøm som 160.000 husholdninger. Bare utvinning av kryptovaluta krever like mye kapasitet som alle husstander i Stavanger.
Rødt vil ha «panikklov»
Og verre kan det bli. Dersom alle datasentrene som nå står i kø skulle få krafta de har søkt om, vil de legge beslag på mer enn 60 TWh. Dette tilsvarer dagens forbruk i alle husholdninger og all øvrig kraftkrevende industri til sammen, og er selvsagt fullstendig urealistisk. Denne kaotiske utviklingen krever styring, og Naturvernforbundet mener vi nå må ta en pause på nye tilkoplinger fram til vi har et konsesjonssystem på plass.
Vi innrømmer at vi trenger datasentre til lagring av data og til bruk av kunstig intelligens (KI) innen finans, helse, beredskap og offentlig forvaltning, og at vi bør være mer uavhengige av USA. Men i hvilken grad trenger vi språkmodellene? Kan vi skrive like gode konfirmasjonstaler uten bruk av KI? Og hvor stor andel av den globale datasenterindustrien skal lokaliseres til Norge? Når vi er et så attraktivt land for denne industrien, hvorfor skal vi ikke stille konkrete krav til hvilke anlegg vi vil være vertskap for, med hvilke funksjoner og egenskaper?
Googles datasenter i Skien og Nscale i Narvik er eksempler på at teknogigantene vil dekke etterspørsel etter globale datatjenester som langt overskrider det norske behovet. Bare Nscale etterspør strøm tilsvarende nesten åtte prosent av det totale strømforbruket Norge hadde i fjor. Google nesten det samme.
Over halvparten av registrerte selskaper som vil ha datasentre har utenlandsk eierskap, i hovedsak amerikansk. Strøm til elbusser står i den samme strømkøen som datasentre. Er dette mindre viktig enn teknogigantenes ønsker om ubegrensede mengder ren norsk kraft for egen profitt?
Naturvernforbundets hovedbekymring er naturinngrepene som en storstilt utbygging av datasentre vil kunne medføre. Dette kan skje både direkte ved at natur gjøres om til næringsareal, og indirekte ved at økt kraftetterspørsel legger press på naturen gjennom ytterligere press om utbygging av vindkraft og vannkraft. Hvilken rolle datasentre skal ha i norsk økonomi må også diskuteres i lys av samfunnsnytten til ulike typer datalagring og hvilke naturkonsekvenser datasentre har.
Jeg er overrasket over at øvrig norsk industri er så passive i møtet med denne helt nye konkurransen om kraftressursene fra svært pengesterke, men spekulative aktører. Hvor mange smelteverk må gå konkurs før de våkner?
«Hvor mange smelteverk må gå konkurs før norsk industri våkner?»
Regjeringens svar på ønskene fra datasentrene er hittil kun «mer kraftutbygging», både vannkraft og vindkraft, og nå også gjennom å oppheve viktige miljømessige sikkerhetsnett og pålegge kommunene «utredningsplikt». Dette mener vi er feil svar som ikke bygger tillit. Samtidig avviser regjeringen kontant alle konstruktive forslag om konsesjonssystem for å opprette en viss styring på denne nye sektoren – selv etter at både SV, Rødt og nå til og med Høyre (!) har tatt til orde for mer og bedre regulering av sektoren.
Det er dårlig nytt for både naturen og øvrig norsk industri, og historisk sett svært overraskende fra en Ap-regjering å være så redde for regulering av samfunnskritiske fellesressurser.
I køen av de som ønsker seg mer tilgang til strøm, ligger datasentrene først. Datasentrene har raskere beslutningsveier og høyere betalingsvilje en vanlig industri. Det er fare for at datasentre vil kunne fortrenge både industri og klimatiltak. Nammo på Raufoss fikk nei til nødvendig strøm til nye produksjonslinjer for artillerigranater og rakettmotorer. Men israelskeide Green Mountains datasenter på Hamar fikk. Dette datasenteret brukes av kinesiske Tiktok. I juni vedtok Stortinget derfor en endring i energiloven som åpner for å prioritere sikkerhetsinteresser når strøm tildeles. Men kriterier for andre typer samfunnsnytte mangler, og gir åpenbart ikke nødvendig styringskraft.
Naturvernforbundet foreslår at utbyggingen av datasentre begrenses til NVEs anslag på 6 TWh i 2030 og 8 TWh i 2035. Basert på dette taket, kan man utlyse en konkurranse basert på samfunnsmessige kriterier gjennom en konsesjonsordning, der det er de beste prosjektene som får tilslag. Krav til utnyttelse av overskuddsvarme må inngå, sammen med eierskap, sysselsettingsbidrag, kraft- og nettvurderinger og andre hensyn, gjerne også geopolitiske.
På den måten kan samfunnet styre utviklingen av en ny og potensielt viktig næring, på samme måte som Norge tidligere har valgt å regulere annen strategisk infrastruktur. Et slikt rammeverk handler ikke om å være for eller mot datasentre, men om å ta ansvar for hvilke typer digital kapasitet som bygges, hvor de lokaliseres, og hvordan samlet belastning håndteres over tid.
Utfordringen er ikke at bare at datasentre bruker strøm, men at veksten skjer uten felles prinsipper for prioritering. Når beslutninger tas stykkevis og lokalt, forsvinner de reelle avveiningene mellom natur, industri, beredskap og digital kapasitet. Alternativet til å prioritere er ikke status quo, men at prioriteringene skjer implisitt og uten demokratisk forankring.
I mars satte Danmark en midlertidig stans for nye, store tilknytningssaker. Sverige og Nederland har også innført begrensninger for å takle strømkøen. Irland har kommet lengst med begrensninger. Hvorfor gjør ikke Norge det samme? I vannkraftens ungdom fastsatte Stortinget «panikkloven» for å sikre nasjonal kontroll. Det trenger vi også i møte med datasenterboomen, om ikke regjeringen snart våkner.
