En etter en forsvinner de, de frie scenekunstinstitusjonene som bringer verden til Norge og Norge til verden. Manglende og langsiktig nasjonal satsing på fri scenekunst har nå ført til at både Studium Actoris og Verdensteatret har måttet kaste inn årene. Disse gruppenes årer har padlet gjennom nytt og ukjent farvann og sørget for at Norge har fått ta del i og oppleve scenekunst i en særklasse langt utenfor hva man kan forvente fra stedfaste institusjoner.
Hvorfor trenger vi disse frie scenekunstgruppene? Hvorfor er det viktig at staten er med og sikrer langsiktig finansiering? Hvorfor er det en tragedie nå at de forsvinner en etter en?
For det første vil norsk kunst og kultur bli fattigere av det. De opplevelsene disse aktørene bringer fremfor publikum fester seg gjerne i kroppen i lang tid etterpå. De bidrar ikke bare til å bringe tematisk utfordrende utfoldelse til oss, de gir oss også innblikk i spennende og grenseoverskridende, tverrfaglige sjangre med spor fra verden omkring oss.
Kunst og kultur, når den er fri, bred og innovativ, kan sette dagsorden, skape debatt, innsikt, uenighet og forståelse med et mangfold av kommunikasjonsformer. Derfor er kulturens evne til å bygge broer særdeles stor. I et stadig mer fragmentert og polemisk offentlig ordskifte, trenger vi et fritt og modig kulturfelt som kan skape de gode og fargerike rommene for felles refleksjon og opplevelse.
«Kulturen er en del av nasjonal beredskap»
Vår lille verden her i Norge er blitt fattigere nå som disse institusjonene har måttet legge ned.
Vi i SVs kulturnettverk ser med stor bekymring på hvordan den langsiktige kulturpolitikken i Norge stadig oftere ser ut til å bli offer for en kortsiktig pengegalopp hvor man må kjempe salderingskamper mot opprusting og forsvar.
Kulturen er en del av nasjonal beredskap, nettopp fordi den bringer folk sammen. Vi trenger det i en fragmentert tid som den vi lever i.
Kjære regjering: La oss ikke miste flere av våre viktige frie scenekunstnere. La ikke kunst- og kulturfeltet bli til forhandlingsposter hvor stortingsrepresentanter kan hilse hjem til velgerne sine fordi de har reddet noe i revidert statsbudsjett. Kulturaktørene våre fortjener mer enn det. De fortjener reell satsing og langsiktighet. Forutsigbarhet, utviklingslyst og vilje til å løfte kulturen til det beste for alle i Norge.
