Julie Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie Amundsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVerdensteatret

Nå ble Norge litt fattigere

En etter en forsvinner de, de frie scenekunstinstitusjonene som bringer verden til Norge og Norge til verden. Manglende og langsiktig nasjonal satsing på fri scenekunst har nå ført til at både Studium Actoris og Verdensteatret har måttet kaste inn årene. Disse gruppenes årer har padlet gjennom nytt og ukjent farvann og sørget for at Norge har fått ta del i og ­oppleve scenekunst i en særklasse langt utenfor hva man kan forvente fra stedfaste institusjoner.

Hvorfor trenger vi disse frie ­scenekunstgruppene? Hvorfor er det viktig at staten er med og sikrer langsiktig ­finansiering? Hvorfor er det en tragedie nå at de forsvinner en etter en?

For det første vil norsk kunst og kultur bli fattigere av det. De opplevelsene disse aktørene bringer fremfor publikum fester seg gjerne i kroppen i lang tid etterpå. De bidrar ikke bare til å bringe tematisk utfordrende utfoldelse til oss, de gir oss også innblikk i spennende og grenseoverskridende, tverrfaglige sjangre med spor fra verden omkring oss.

Kunst og kultur, når den er fri, bred og innovativ, kan sette dagsorden, skape debatt, innsikt, uenighet og forståelse med et mangfold av kommunikasjonsformer. Derfor er kulturens evne til å bygge broer særdeles stor. I et stadig mer fragmentert og polemisk offentlig ordskifte, trenger vi et fritt og modig kulturfelt som kan skape de gode og fargerike rommene for felles refleksjon og opplevelse.

«Kulturen er en del av nasjonal beredskap»

Vår lille verden her i Norge er blitt fattigere nå som disse institusjonene har måttet legge ned.

Vi i SVs kulturnettverk ser med stor bekymring på hvordan den langsiktige kulturpolitikken i Norge stadig oftere ser ut til å bli offer for en kortsiktig pengegalopp hvor man må kjempe salderingskamper mot opprusting og forsvar.

Kulturen er en del av nasjonal beredskap, nettopp fordi den ­bringer folk sammen. Vi trenger det i en fragmentert tid som den vi lever i.

Kjære regjering: La oss ikke miste flere av våre viktige frie scenekunstnere. La ikke kunst- og kulturfeltet bli til forhandlingsposter hvor stortingsrepresentanter kan hilse hjem til velgerne sine fordi de har reddet noe i revidert statsbudsjett. Kulturaktørene våre fortjener mer enn det. De fortjener reell satsing og langsiktighet. Forutsigbarhet, utviklingslyst og vilje til å løfte kulturen til det beste for alle i Norge.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Smartbriller

Tekno­lo­gien er ikke fienden

Flere politikere og samfunnsdebattanter sier at digitaliseringen har gått for langt og for fort. Vi hører det i debatter om skole, skjermbruk, sosiale medier, kunstig intelligens og nå også om KI-smartbriller. Ja, barn trenger bøker, fysisk aktivitet, konsentrasjon, håndskrift og samtaler ansikt til ansikt. Kunstig intelligens utfordrer etablerte læringsformer. Sosiale medier påvirker vår oppmerksomhet. Personvern utfordres av teknologi som samler inn stadig mer informasjon om oss. Problemet er etter mitt syn et annet: at politikk, regulering, kompetanseutvikling og samfunnsinstitusjoner ikke alltid har klart å holde tritt med utviklingen. Det er ikke noe nytt. Da den industrielle revolusjonen endret arbeidslivet, skapte den både velferd og store sosiale problemer.

Harald v (1937–2026)

Norge for alle

Jeg hadde ikke ventet en slik reaksjon, fredag morgen på kontoret, da jeg så nyheten at Kong Harald V var død. En plutselig klump i halsen, tårefylte øyne og en stemme som ville ha sprukket umiddelbart hvis jeg hadde prøvd å si noe. Sorgen kom så uventet, og åpenbart hadde kongen vært viktig for meg, til tross for at jeg aldri hadde møtt ham. Timene før, og særlig timene og dagene etter kongens død har vist at han betød mye for mange i dette langstrakte landet. En humørfylt, jordnær og omsorgsfull konge som var elsket av mange mens han levde, og som forlater et tomrom hos enda flere når han ikke lenger er blant oss. Gjennom helgen har mine sosiale medier vært fylt av hyllester, av gode ord og minner folk har delt fra sitt møte med majesteten. Vi har vært, og er, vitne til et sorgarbeid som viser at Kong Harald V var nær oss alle, om ikke fysisk, så emosjonelt. Slottsplassen i Oslo som i sommer hadde vært fylt av glade nordmenn i alle aldre som skulle vekke kongen, både når Norge vant og tapte i fotball-VM, har nå vært fylt av hans undersåtter som vil vise sin takknemlighet og ta en siste farvel. Men mine sosiale medier har også vært fylt av hyllester og hilsener fra norske minoritetsgrupper.

Kongehuset

Kjetterske tankar ved edsav­legging

Kva hadde vi diskutert siste veka om likestillinga hadde kome tidlegare til fedrelandet og kongedømet? Da ville edsavlegginga i dag gjeve oss Märtha Louise som monark (Dronning) med ein sjaman som prinsgemal. Dette er ein såkalla kontrafaktisk hypotese. Det faktiske er det at Haakon vart tronfølgjar. Han har skikka seg vel, men ved vurdering av samfunnsmessige konsekvensar er vi avhengig av å tenke gjennom det kontrafaktiske, ein variant av det økonomar kallar alternativkostnaden. Kva ville alternativkostnaden ha vore med englefjør og sjamanisme i kongehuset? Mímir Kristjánsson skreiv på Facebook: «Prinsipielt er det i mine øyne umulig å være noe annet enn republikaner. Men det norske kongehuset har gjort det umulig å være republikaner i Norge». Denne utsegna gav oss ein uvanleg allianse mellom han og Kjetil Rolness. Rolness sa seg samd.