Halve historien

Da jeg oppdaget at NRK skulle vise Ken Burns’ «Den amerikanske revolusjonen» som en del av årets dokusommer, tenkte jeg umiddelbart at jeg ville skrive om den. Jeg så den nemlig i fjor, da jeg bodde et semester i New York. Men først etter at jeg hadde begynt på denne artikkelen, ble jeg oppmerksom på noe som snudde hele saken på hodet: Versjonen NRK viser, er ikke den samme som den amerikanske kringkasteren PBS sendte. Det tolv timer lange eposet er kuttet ned til under seks timer, i det jeg antar er den internasjonale eksportutgaven (NRK har ikke svart på henvendelser). Dette blir derfor en slags «2 for 1»-anmeldelse av begge versjoner.

For den som har sett noen av Burns’ tidligere dokumentarer, er formatet velkjent. Titlene er rett fram – «The Civil War», «The Vietnam War» og nå «The American Revolution» – satt i en ærverdig hvit seriff med store bokstaver og en tynn rød strek under. Peter Coyote leser manuset til Geoffrey C. Ward med rolig fortellerstemme. Det vi ser på skjermen, er veldig nedtonet, det er et par rekonstruksjoner og dronebilder av Amerika, og når de intervjuede historikerne har ordet, dukker det opp et snakkende hode. For det meste vises malerier og håndtegnede kart fra den aktuelle historiske epoken, filmet med langsomme zoom inn og ut.

Strengt tatt ligger all informasjonen i lydsporet, og serien kunne like gjerne vært en podkast, men mye av opplevelsen ligger nettopp i disse statiske bildene. Du blir sugd inn, samtidig som bildene aldri stjeler fokus.

Serieskaperne – Ken Burns, Sarah Botstein og David Schmidt – beskriver den amerikanske revolusjonen som den mest følgerike i verdenshistorien. USA feirer 250-årsjubileum i år, og gitt tilstanden landet er i akkurat nå, er det en feiring med kraftig bismak, trolig også for amerikanerne selv. På mange måter er det derfor et perfekt tidspunkt å skru klokka tilbake og se på hvordan det hele begynte.

Det vi lærte på skolen, er at den amerikanske revolusjonen var opplysningstidas seier: like rettigheter for alle menn, proklamert i klartekst. I serien påpeker historikeren Alan Taylor at den største misforståelsen om revolusjonen er at den samlet amerikanerne. I realiteten var den like mye en blodig borgerkrig mellom landsmenn – og ikke alle kom seirende ut.

Burns viser hvordan motivasjonene for revolusjonen var svært sammensatte. Britenes proklamasjonslinje fra 1763 stengte for ekspansjon vestover og gjorde både bosettere og landspekulanter rasende – Washington instruerte selv sine forvaltere om å trosse loven og sikre seg de beste jordene bortenfor Appalachene.

Utsikter til profitt og land var altså en av de viktigste drivkreftene for flere av de såkalte landsfedrene. For urfolkene var regnestykket motsatt: Britisk styre framsto tidvis som et vern mot nettopp denne ekspansjonen. Men heller ikke urfolkene var én enhetlig blokk – flere nasjoner valgte side strategisk, og noen kjempet med de såkalte patriotene. Disse nyansene kommer blant annet fram gjennom brev, dagbøker og annet arkivmateriale, lest inn av en lang rekke kjendiser (Tom Hanks, Claire Danes, Paul Giamatti og Josh Brolin, for å nevne noen), perspektiver som kompliserer bildet.

«Det tolv timer lange eposet er kuttet ned til under seks timer»

Dette er blant sporene som er klippet ut av den halverte NRK-versjonen – det kan virke som de små historiene har måttet vike til fordel for de store linjene. Ta episode 2, «Et asyl for menneskeheten», der George Washington tar kommandoen i den nye amerikanske hæren, og marsjen mot frihet starter for alvor. I originalen kommer en lengre sekvens om Washington som forretningsmann, etterfulgt av en beskrivelse av ham som slaveeier med over 300 mennesker, kvinner og barn inkludert som sin eiendom. En av dem skriver i brev at han var alt annet enn «en gentleman». Historikerne understreker at dette er nødvendig for å forstå Washington og hans rolle i revolusjonen. I NRKs versjon er disse betraktningene borte.

Hvorfor akkurat de slavegjorte menneskenes historier er viktige, blir tydelig i en annen del av episode 2, som også er kuttet. Lord Dunmore, britenes guvernør i Virginia og selv slaveeier, lovte i november 1775 frihet til alle som var slavegjort av opprørerne og som tok til våpen for den britiske kronen. Innen en måned hadde rundt 300 rømt og sluttet seg til det Dunmore kalte Det etiopiske regimentet. Frihetstilbudet kom altså fra kronen, ikke fra revolusjonen, og den britiske øverstkommanderende Henry Clinton utvidet det seinere til å gjelde alle som rømte fra patriot-eiere, uten krav om å bære våpen.

For mange var dette den eneste veien ut av fangenskap – anslagene ligger på rundt 20.000 som flyktet til britene i løpet av krigen. Washington, som selv eide slaver, hadde forbudt svarte å verve seg til kontinentalhæren. Han fryktet, forteller historikeren Christopher Leslie Brown, at det ville undergrave slaveriet som institusjon om de kjempet side om side med hvite soldater.

Sju uker seinere snudde han, av rein nødvendighet – men bare et stykke på vei. Det var frie afrikanskamerikanere som allerede hadde tjenestegjort, som fikk lov til å verve seg på nytt. Slavegjorte var fortsatt utelukket. Først seinere i krigen åpnet enkelte delstater også for dem, og til sammen endte rundt 5000 svarte med å kjempe for patriotene.

Frihet betydde altså én ting for dem som skrev i uavhengighetserklæringen at alle mennesker er skapt like, og noe ganske annet for dem ordene ikke gjaldt. Historikeren Vincent Brown påpeker at valget av side sjelden handlet om høye idealer, men om dypt lokale vurderinger av hva som ga en selv best sjanser. Da patriotene omsider åpnet rekkene, var det flere afrikanskamerikanere som regnet med at det kunne gi dem bedre muligheter, kanskje innrømmelser og en form for status etter krigen. Liknende regnestykker gjorde urfolksledere som søkte en strategisk løsning for sitt folk.

Alle disse sporene uteblir fra versjonen NRK viser. Risikoen er at fortellingen om USA nok en gang blir teleologisk: én lineær historie om årsak og virkning, om krigens forløp fram mot et gitt mål.

Burns’ langsomme form er seriens egentlige argument: Den har tid til å la motstridende erfaringer stå side ved side, uten å tvinge dem sammen til én fortelling. At norske seere får halvparten, er derfor ikke bare et spørsmål om lengde – det er det store bildet som forsvinner. Jeg håper derfor at de resterende seks timene finner veien hit også.