Erlend Wiborg svarer meg at det ikke er noe «radikalt» forslag å frata hundretusenvis av mennesker stemmeretten. Til dette kan jeg bare si, jo, det er radikalt. Det er til og med høyreradikalt.
Allerede abonnent? Logg inn
Tenk deg at familien Støre har arva ei hytte. Denne skal tre vaksne søsken dele på. Om våren diskuterer alle med sine barn og ektefellar, og finn ut når det passar best for dei. Sidan blir det laga eit forslag til korleis vekene på hytta skal bli fordelt. Men når forslaget blir lagt fram, ser Jonas at hans familie har fått tildelt veker som absolutt ikkje passar! Sonen skal på fotballcup i veke 28, og langt bak i e-postinnboksen dukkar det opp ein invitasjon til ein politisk sommarleir i veke 31. Her er det enkelte omsyn som ikkje er blitt tatt, ny og vesentleg informasjon har komme på bordet. Utgreiingane kan ha vore mangelfulle, tenker Jonas, og vil fremje ei innvending.
Agnes Granli LægreidI sin artikkel «Om måker og mennesker» i Klassekampen 13. august presenterer Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes noen synspunkter på hvordan naturen fungerer og hvordan vi skal verne om den. Det er lett å være enig i utgangspunktet: Naturvern handler om å ta vare på naturen som helhet. At han med dette som bakgrunn, ender opp med å argumentere mot bevaring av truede arter i et nasjonalt perspektiv, er imidlertid uforståelig! I artikkelen presenterte Vassnes en rekke mer eller mindre filosofiske betraktninger omkring artenes opprinnelse og utryddelse, og tanker om livet på jorda ut fra evolusjonens gang. Han beskrev biologer som «måkenes talsmenn som burde vite hvilke dyrearter som er truet». Biologene vet hvilke dyrearter som er truet i Norge og på verdensbasis.
Martin Eggen og Ingar Jostein ØienIfølge mediene kan om lag 40 prosent av arbeidstakerne ha hjemmekontor. Det utlegges som positivt for barnefamilier, fordi de får mer tid hjemme med barna når de ikke taper en til to timer hver veg til jobben. Jeg innser at dette er en fordel. Men hva med flertallet på 60 prosent som ikke kan ha hjemmekontor, for eksempel renholdere, sjåfører, butikkansatte, bygningsarbeidere og industriarbeidere. Hva slags kompensasjon får de for de fordelene hjemmekontoristene tydeligvis har? Hvor er kravene på høgere lønn eller lengre ferier for de som må være på jobb for reelt å produsere noe? De bruker to til fire timer av fritida si for å komme på jobb. Det er godt mulig at tekstprodusentene på hjemmekontor produserer bra og at økonomifolka ser fordelen med å betale mindre for kontorplasser. Men hvordan er det med arbeids- og opplæringsmiljøet samt de uformelle diskusjonene på arbeidsplassen som ofte gir effektive løsninger? Fagforeningene burde ta opp dette ved forhandlingene for å bygge ned de forsterkede klasseskillene hjemmekontoristene skaper.
Bo Andersen