Bjørn Vassnes stiller i Klassekampen 15. oktober spørsmål om det grønne skiftet er et blindspor. Eirik Skattum har skrevet en god kommentar 19. oktober med spesiell vekt på utviklingen i India og Kina. Jeg er enig hans kritikk, men har noe å legge til.
Allerede abonnent? Logg inn
Mens USA med full kraft angriper Den internasjonale straffedomstolen, ICC, og vår regjering svikter, har organisasjonene DAWN og Taxpayers Alliance Against Genocide (TAAG) så langt fått medhold i en føderal domstol i New York i sin sak mot USAs ICC-sanksjoner. Domstolen har midlertidig forbudt amerikanske myndigheter å straffe organisasjonene for å sende bevismateriale til ICC eller samarbeide med sanksjonerte palestinske grupper og FNs spesialrapportør Francesca Albanese. Kjennelsen setter grenser for presidentmakten. Den slår fast at sanksjonene sannsynligvis krenker organisasjonenes grunnlovsfestede ytringsfrihet. Og beskytter deres adgang til å samarbeide med ICC. Et godt tegn, på at amerikanske domstoler fortsatt kan sette grenser for myndighetenes angrep på internasjonal rettsforfølgelse. Domstolen satte ikke hele sanksjonsordningen til side. Men den midlertidige avgjørelsen er så vel prinsipielt som praktisk en viktig seier for ytringsfrihet, rettssikkerhet og kampen mot straffrihet.
Jan BorgenI Klassekampen 17. oktober viser Oslo Arbeiderparti sitt sanne ansikt. Hvilken side av Arbeiderpartiet som vinner frem i sikkerhetspolitikken i årene som kommer, bør bekymre det norske folk. Den dagen Stoltenbergs trer ut av norsk politikk, kan en demning i Arbeiderpartiet sprekke. Venstresiden i Ap, som er sterkt representert i Oslo, bør holdes så langt som overhodet mulig unna Norges sikkerhetspolitikk. Atomvåpenparaplyen i Nato er, lik det eller ikke, en essensiell del av vår sikkerhet. Er det ikke da merkelig, og feigt, å fordømme investeringer i den samme teknologien? En sterk forsvarsindustri blant Norges allierte er avgjørende for vår sikkerhet. Marthe Scharning Lund sier at «verden trenger ikke et nytt atomvåpenkappløp» og at vi ikke kan «investere i vår egen utslettelse».
Ingeborg TennesI Klassekampen 17. oktober kritiserer Alexander Z. Ibsen utstillingen for å overse betydelige strømninger i norsk kunstliv, særlig innenfor det figurative kunstfeltet. Han savner estetiske kvaliteter, vakker kunst og verk som imponerer. Dette er formuleringer vi kanskje oftere forbinder med debatten om Arkitekturopprøret, men jeg forstår hva han peker mot. Årets utstilling kan oppleves som om den etterlater et vakuum når det gjelder klassisk inspirert figurativ kunst.
Frode Lillesund