Leder

Vrengebilde

I et mye delt Facebook-innlegg søndag anklager nestleder i Høyre Ola Svenneby tre Arbeiderparti-politikere og én MDG-politiker for å ikke snakke sant om terrorangrepet mot pridemarkeringen i Berlin kvelden i forveien. «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive», lister han opp. På det tidspunktet Svenneby publiserte sin post, hadde den tyske utenriksministeren vært ute og sagt at det dreide seg om islamistisk terror. Det var imidlertid ikke klart hva bakgrunnen var da Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam, Abdullah Alsabeehg og Frøya Skjold Sjursæther publiserte innleggene Svenneby lenker til i sin post. Likevel retter han svært hard kritikk mot de fire: «Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.»

«Inntrykket Ola Svenneby skaper, stemmer ikke.»

Det spesielle med utspillet fra Ola Svenneby, er det som ligger mellom linjene. For premisset er at Arbeiderpartiet spesielt og venstresida generelt har problemer med å fordømme islamistisk motivert terrorisme. Når Svenneby i Aftenposten i går utdyper sitt standpunkt, peker han fortsatt på venstresida, men da er anklagen at de ikke er harde nok mot fordommer mot homofile i muslimske miljøer mer generelt. Om det er tilfellet, kan godt diskuteres. Men det er noe annet enn å påstå at de fire politikerne han trekker fram i sin opprinnelige post, skulle ha problemer med å si at det dreide seg om islamistisk vold. Det gikk heller ikke mange timene før samtlige hadde oppdatert sosiale medier med at gjerningsmannen var en radikalisert islamist.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra farlige, radikaliserte islamister, eller å sympatisere med dem de ofte peker ut som sine symbolske mål, som jøder og skeive. Det inntrykket Svenneby skaper, stemmer derfor ikke. Men det er likevel effektivt. Karikaturen av et Arbeiderparti og en venstreside som egentlig går islamistenes ærend lever i beste velgående på nettets mørke kroker. Også det må vi snakke sant om, og helst uten fordummende vrengebilder.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.