Leder

Vrengebilde

I et mye delt Facebook-innlegg søndag anklager nestleder i Høyre Ola Svenneby tre Arbeiderparti-politikere og én MDG-politiker for å ikke snakke sant om terrorangrepet mot pridemarkeringen i Berlin kvelden i forveien. «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive», lister han opp. På det tidspunktet Svenneby publiserte sin post, hadde den tyske utenriksministeren vært ute og sagt at det dreide seg om islamistisk terror. Det var imidlertid ikke klart hva bakgrunnen var da Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam, Abdullah Alsabeehg og Frøya Skjold Sjursæther publiserte innleggene Svenneby lenker til i sin post. Likevel retter han svært hard kritikk mot de fire: «Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.»

«Inntrykket Ola Svenneby skaper, stemmer ikke.»

Det spesielle med utspillet fra Ola Svenneby, er det som ligger mellom linjene. For premisset er at Arbeiderpartiet spesielt og venstresida generelt har problemer med å fordømme islamistisk motivert terrorisme. Når Svenneby i Aftenposten i går utdyper sitt standpunkt, peker han fortsatt på venstresida, men da er anklagen at de ikke er harde nok mot fordommer mot homofile i muslimske miljøer mer generelt. Om det er tilfellet, kan godt diskuteres. Men det er noe annet enn å påstå at de fire politikerne han trekker fram i sin opprinnelige post, skulle ha problemer med å si at det dreide seg om islamistisk vold. Det gikk heller ikke mange timene før samtlige hadde oppdatert sosiale medier med at gjerningsmannen var en radikalisert islamist.

Det er ikke vanskelig å ta avstand fra farlige, radikaliserte islamister, eller å sympatisere med dem de ofte peker ut som sine symbolske mål, som jøder og skeive. Det inntrykket Svenneby skaper, stemmer derfor ikke. Men det er likevel effektivt. Karikaturen av et Arbeiderparti og en venstreside som egentlig går islamistenes ærend lever i beste velgående på nettets mørke kroker. Også det må vi snakke sant om, og helst uten fordummende vrengebilder.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.