I løpet av de neste 25 årene forventer man at det bare i USA skal overføres ufattelige hundre tusen milliarder dollar i privat formue mellom generasjonene. Financial Times rapporterte nylig om en viss uro i den globalt aktive finansbransjen som arbeider med å «hjelpe de superrike med å bevare og øke formuen sin». Der opplever man at kundebasen riktignok blomstrer, men at gamle forretningsmodeller, som har handlet om langsiktige personlige relasjoner med såkalte High Net Worth Individuals, kan komme til kort.
Yngre arvinger ser i en viss grad ut til å ønske å bruke apper som de selv tar seg av. Og de er mer interessert i å spytte inn penger i «digitale eiendeler» som kryptovaluta. Storbanker og investeringsfond tilpasser seg. De prøver å utvikle egne digitale verktøy og på andre måter nå de rike barna. Men som en sjef i banken Wells Fargo konstaterer, fungerer gamle løsninger ofte likevel bra: «Uansett hvor rike folk er, setter de fortsatt pris på eksklusive opplevelser», som en fin og synlig plass på en US Open-finale i tennis.
Artikkelen i Financial Times er skrevet som en reportasje om Wall Street, men minner egentlig om flere viktige aspekter ved den reelt eksisterende kapitalismen. Dels hvor utrolig store formuer som kontrolleres av privatpersoner. Dels at den beste måten å bli ekstremt rik på under det rådende økonomiske systemet, er å være det fra begynnelsen av.
Den egentlige betydningen av at store formuer «forvaltes» slik at de skal vokse, er en forventning om finansiell avkastning på ulike former for eiendeler. En del av denne avkastningen overføres til de finansielle aktørene som honorarer. En del går til løpende luksusforbruk. Men det som først og fremst skjer, er at de som sitter på store ressurser, kjøper opp andre aktiva.
Vanligvis dreier det seg om aksjer på børsen og om eiendom. Dette driver opp prisen på slike eiendeler, noe vi kan se ved at børsindekser og boligpriser over hele den vestlige verden har steget mye raskere enn det generelle pris- og lønnsnivået. «Investeringer» i kryptovaluta legger et nytt lag med finansiell spekulasjon på toppen av denne jakten på eiendeler. De suger opp reelle ressurser og omdanner dem til en kombinasjon av gigantisk hasardspill og organisert svindel. Forestillingen om at de superrike og deres håndlangere er spesielt flinke til å finne og investere i produktive virksomheter, stemmer ganske enkelt ikke særlig godt overens med virkeligheten.
For alle disse aktivaklassene gjelder det at mindre aktører kan gjøre «kupp»: ved å kjøpe en god blanding av aksjer, ved å (med banklån) ha kjøpt og solgt boligen sin på riktig tidspunkt, eller ved å ha kommet til å slenge småpenger på riktig kryptovaluta. Men det er ikke dit de store pengestrømmene går. Som blant andre de franske økonomene Thomas Piketty og nå Gabriel Zucman har kartlagt, ser vi en økende konsentrasjon av formuer, drevet av et lite sjikt av ekstremt rike. Nivåene likner igjen på dem som gjaldt før demokratiets bredere gjennombrudd, i «røverbaronenes» tid rundt forrige århundreskifte.
«Økt konsentrasjon av formuer betyr større krav til andres arbeid»
En helt annen artikkel i Financial Times stilte i januar spørsmålet: «Befinner det liberale demokratiet seg i en uhelbredelig svekkelse?». Utgangspunktet der er at vekstraten i BNP per innbygger i den industrialiserte verden i moderne tid har samvariert med en ofte brukt demokratiindeks fra instituttet V-Dem. Fra midten av 1990-tallet peker vekstkurven nedover, og omtrent et tiår seinere begynner demokratiindeksen å gå i samme retning.
Artikkelforfatteren tar for seg en demografisk effekt: I aldrende industriland har offentlige ressurser til pensjoner økt, mens offentlige investeringer har gått ned som andel av BNP. Kan dette være en forklaring på stagnerende økonomier og de sosiale konfliktene dette medfører?
Det er å overse den store elefanten i rommet. Den svake utviklingen i offentlige investeringer skyldes ikke generell ressursmangel, men en forskyvning av maktforholdene. I store deler av den industrialiserte verden har offentlig sektor blitt satt under press, mens de aller rikeste har kunnet frigjøre seg fra beskatning og samle større rikdommer.
Avkastningen som storbankene ønsker å fortsette å tilby sine superrike kunder, handler i bunn og grunn om retten til å kontrollere andres fremtidige arbeidsinnsats. Økt konsentrasjon av formuer betyr større krav til andres arbeid. Når økonomien samtidig vokser saktere, øker presset på alle som må selge sin arbeidskraft for å betale utgiftene sine, inkludert renter på boliglån.
Det er denne spiralen av ulikhet som truer det liberale demokratiet. Den gjør det ved å undergrave de samfunnsmessige forutsetningene for utvikling i realøkonomien. Og den gjør det ved at finanskapital omdannes til politisk makt – for å beholde og styrke en orden som tjener interessene og posisjonene til en velstående minoritet.
Kanskje dette kunne være et problemstilling å drøfte for, la oss si, en statlig kommisjon?
