Leder

Skeives kamp er alles kamp

Avslutningen på en måneds markering av mangfold og kjærlighet fikk en brutal slutt lørdag kveld, da en varebil kjørte inn i en folkemengde som feiret pride i Berlin. En person er drept, og minst 16 skadet. Tidligere på dagen gikk hundretusenvis i paraden, kjent i Tyskland som Christopher Street Day. Navnet stammer fra Christopher Street i Greenwich Village i New York. På denne gata ligger baren Stonewall Inn. I 1969 var dette utgangspunktet for Stonewall-opprøret, der skeive tok til gatene og protesterte etter omfattende trakassering fra politiet. Protestene var en katalysator for den moderne kampen for skeives rettigheter verden over. Skeive skulle ikke lenger måtte gjemme seg. I månedene som fulgte ble flere organisasjoner som arbeidet mot diskriminering av skeive, og for at skeive skulle ha de samme rettighetene som andre, etablert. Året etter ble den første Christopher Street Liberation Day March organisert i New York.

«Ingen skal trues til taushet.»

Angrepet i Berlin vekker vonde minner. Det er ikke lenge siden vi opplevde et terrorangrep rettet mot skeive i Norge. 25. juni 2022 ble to personer drept, og flere skadet, utafor det skeive utestedet London pub i Oslo. Mange bærer også med seg sårene fra angrepet, selv om det ikke synes på kroppen. En ny nasjonal holdningsundersøkelse viser at skepsisen til kjønnsmangfold og pride har økt. Samtidig viser den at de fleste mener pride er viktig, men undersøkelsen reflekterer debatten om hvor mye fokus pride-markeringen skal ha i offentligheten. Når diskusjonen går om regnbueflagging og pride i skolen, er det viktig å ikke miste av syne hva det egentlig handler om: folks rett til å være seg selv. Retten til å leve et trygt og fritt liv. Det var derfor kjærkomment da kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) tok til motmæle mot kritikerne tidligere i sommer. På spørsmål fra avisa Vårt Land om barn kunne få fritak fra regnbueflagging eller pride-relatert innhold i skolen, sa Nordtun: «Nei, vi må ha et rausere Norge, et mer inkluderende Norge, som løfter fellesskapet, respekt for hverandre og at vi er et mangfold.» Storsamfunnet må vise solidaritet med skeive på skolen, på jobb og i gatene. Det er vårt alles ansvar at skeive ikke skal føle at de står aleine. Ingen skal trues til taushet.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.