Man kan jo lure noen ganger: Norge har sokkelen full av olje. Likevel skyter bensinprisene i været her hjemme når et stred i Midtøsten blir blokkert. Vi dyrker hvete som bare dét. Likevel blir melet i butikken plutselig kjempedyrt når Russland invaderer Ukraina. De norske vannkraftverkene kjører for fulle mugger, men strømprisene går til himmels. Hvorfor er det sånn?
– Markedene har fratatt folk et godt og trygt bosted, tilgang på rimelig mat og energi. Mange steder er det også markeder for utdanning, som fratar dem muligheten til å ta høyere utdanning, sier politisk økonom Ann Pettifor på telefon fra hjemmet sitt i London.
79-åringen fra Sør-Afrika har bak seg et langt liv som forfatter og aktivist. Hun var en av initiativtakerne til den store, internasjonale kampanjen på 1990-tallet for å slette gjelda til utviklingsland, og ble seinere en del av den eksklusive klubben av de svært få økonomene som forutså finanskrisa i 2008. Nå er hun aktuell med en ny bok. «The Global Casino» tar for seg den enorme makta som forvaltes av navnløse, ikke-valgte tradere på verdens finansmarkeder.
– Selv om folk ikke har en tydelig forståelse av hvordan dette fungerer, merker de at myndighetene ikke har kontroll over vår levestandard, sier Pettifor.
Her ligger kimen til ytre høyres framvekst, mener hun.
– Da er det mange som ser til sterke menn eller kvinner for beskyttelse mot markedene.
Når Donald Trump sier han skal bygge en mur mot Mexico eller beskytte arbeiderne mot konkurranse fra Kina, gir det velgerne en følelse av kontroll, påpeker Pettifor.
Skal venstresida ha noe å stille opp med mot disse kreftene, er den nødt til å ta tak i problemet ved rota. Og rota, mener hun, er at så store deler av vår samfunnsutvikling ikke er underlagt demokratiet.
– Silicon Valley dikterer økonomisk politikk, mens Elon Musk finansierer et ytre høyre-parti her i Storbritannia. Vi mangler økonomisk suverenitet, digital suverenitet og politisk suverenitet, sier Pettifor.
Universitet gikk konkurs
På det som Pettifor kaller det globale kasinoet, omsettes alt fra hvete til valutaer, olje, metaller, gjeld og aksjer. Men der det finnes restriksjoner på flyt av både mennesker og varer, er det ingen restriksjoner på flyt av kapital gjennom disse markedene. Det gir dem som opererer her, uforholdsmessig stor innflytelse over våre liv, mener Ann Pettifor.
– Det jeg ville med denne siste boka, er å forklare hvordan de fleste beslutningene i vår økonomi blir tatt i de globale markedene. Prisen på penger, prisen på energi, prisen på mat, blir bestemt på Wall Street og råvarebørser. Det igjen bestemmer våre renter og valutakurser. Venstresida må ta tak i disse sterke kreftene, sier Pettifor.
«Uten kontroll på kapitalen, er det umulig å skattlegge de rike»
— Ann Pettifor
– Prisene bestemmes jo også av tilbud og etterspørsel og hendelser som krig?
– Tilbud og etterspørsel er tull i en verden med fri flyt av kapital. I dag vil du for eksempel finne at USA flyter over av olje og gass, men likevel er prisen høy på grunn av spenningene i Hormuzstredet, like høy som i et land som Storbritannia, som har mangel på olje og gass.
I England, hvor Pettifor har bodd hele sitt voksne liv, har et nytt marked åpnet seg opp de siste årene. Store kapitalfond har begynt å kjøpe opp britiske universiteter, for så å installere sine folk i lederposisjoner, omforme pensum eller som med universitetet GSM London: gå konkurs og stenge hele institusjonen. Frustrasjonen som dette skaper, må rettes til riktig adressat, mener Pettifor.
– Når ting går galt, tenker de fleste at det er myndighetenes feil. Og det er helt sant at myndighetene lar det skje, men i virkeligheten er det de frie strømmene av kapital, som gjør det mulig for for eksempel et privat fond å kjøpe et britisk universitet eller et gamlehjem eller sykehus. Det skjer fordi vi har et globalt kasino.
Oppvekst ved gullgruva
Ann Pettifor er oppvokst i den lille gruvebyen Welkom, midt i Sør-Afrika. Pettifor kom til verden i 1947, samme år som Welkom ble grunnlagt – like etter at det ble oppdaget gull i området. Alt liv i den lille byen var sentrert rundt det edle metallet. Pettifor begynte tidlig å undre seg over hvorfor gullet som ble utvunnet fra gruva, alltid hadde den samme prisen, 35 dollar per unse, mens prisene på alle andre varer bevegde seg opp og ned. Faren hadde ikke mye skolegang, men han prøvde så godt han kunne å forklare dattera om Bretton Woods-systemet.
På tampen av andre verdenskrig gikk 44 land, inkludert USA, Sør-Afrika, Norge og resten av Vest-Europa, sammen om et pengesystem, der alle lands valutaer var knyttet til den amerikanske dollaren gjennom en fast vekslingskurs. Dollaren var igjen knyttet til gull gjennom en fast kurs, altså 35 dollar per unse.
Da faren forklarte Pettifor disse sammenhengene, begynte hun for første gang å ane konturene av en økonomisk arkitektur som la betingelsene ikke bare for Sør-Afrika, men for Welkom og hennes families liv. Opplevelsen av at det lille livet henger sammen med de store, globale systemene, ble en øyeåpner for Pettifor, som har brukt alle årene siden på å forstå, forklare og forsøke å forandre disse systemene.
Frykter ny krise
Allerede da Ann Pettifor var tidlig i tjueårene, var Bretton Woods historie. Systemet ble oppløst i 1971 da president Richard Nixon besluttet å frikople dollaren fra gullet. I Pettifors nye bok, er dette øyeblikket da «det globale kasinoet» ble skapt. Nå kunne kapital flyte fritt over landegrenser, og i årene som fulgte, skulle finansmarkedene vokse inn i himmelen, samtidig som stadig flere deler av våre velferdstjenester og infrastruktur ble privatisert og inkorporert i den nye globaliserte finanskapitalismen.
– Folk på venstresida har lenge vært kritiske til finanskapitalismen. Hva er det ved vår tid som gjorde at du ville skrive denne boka akkurat nå?
– Det som skjer nå, er at verden har blitt så finansialisert, at kapitalistene ikke lenger er interessert i å investere i produktiv aktivitet. Ta en jernbanestrekning som eksempel. Den vil ta kanskje ti år å bygge og 30 år før den gir inntekter. Du må finne land og du må skaffe arbeidere, og arbeiderne kan finne på å gå ut i streik. Kapitalistene vil ikke ha det trøblete greiene der, så de investerer heller i finansprodukter.
«Da kommer sjokket, og da kommer den neste finanskrisa»
Resultatet er en oppblåst finansøkonomi, som gjør oss alle sårbare, ifølge Pettifor. Hun illustrerer det ved å fortelle om da hun kjøpte seg et hus i London på 1980-tallet. Rett etterpå steg rentene kraftig og boligmarkedet krasjet. Pettifors hus ble plutselig verdt langt mindre enn gjelda hun hadde pådratt seg.
– Når dét skjer i en stor skala, taper folk masse penger. Hver eneste finanskrise vi har hatt, har oppstått når det viser seg at eiendelene som bankene sitter på, er verdt mye mindre enn bankene først trodde. Det var det som skjedde i 2008. Og når bankene oppdager det, bryter helvete løs, fordi de kan da heller ikke stole på verdivurderingen av andres eiendeler. Denne mangelen på tillit til verdivurderinger, gir finanskriser.
Å ikke investere i produktiv aktivitet, men heller dra inn penger fra finansielle produkter, blir problematisk når verdiene på de produktene kollapser.
– Da kommer sjokket, og da kommer den neste finanskrisa.
– Ser du tegn til det nå?
– Slik jeg ser det, er både KI og krypto enorme bobler, og de er farlige. Og våre sentralbanker og tilsynsmyndigheter har valgt å ignorere dem.
– De som mener KI ikke er en boble, peker på at veksten i KI-bransjen er drevet av reelle investeringer og ikke spekulasjon, og dessuten drevet fram av store, robuste selskaper. Hva er det som gjør at du tenker at KI er en boble?
– Vel, i boka skriver jeg om en mann som heter Masayoshi Son …
La 800 milliarder på bordet
Tidlig i juni ble det kjent at Masayoshi Son, en av verdens rikeste menn, har signert en giga-avtale med Frankrike om å bygge ut KI-datasentre. Son er en notorisk risikokapitalist og eier Japans største selskap, Softbank. Nå har han en plan om å hjelpe Europa med å hevde seg i det globale KI-kappløpet. Da Ann Pettifor så nyhetene, satt hun kaffen i halsen.
– Med en gang jeg så ham, tenkte jeg «here we go again», sier Pettifor.
I hennes nye bok spiller nemlig Masayoshi Son rollen som selve personifiseringen av vårt uregulerte, globale finansmarked. Pettifor skisserer hvordan Son i løpet av en taxitur gjennom New Yorks gater kan høre en salgspitch fra sin medpassasjer, for så å love bort 40 milliarder kroner i investeringer i et selskap – som et par år seinere går dundrende konkurs.
– Masayoshi Son har gamblet på finansmarkedene siden 1990-tallet. Han har hatt enorme tap, og de japanske myndighetene har måttet trå til med statlige redningspakker. Biografien hans har tittelen «The Gambling Man». Grunnen til at han nå kan gamble med den europeiske økonomien, er at myndighetene nekter å styre kapitalstrømmer over grensene.
Pettifor mener datasenter-utbyggingen, som nå skyter fart over hele kloden, kan bli KI-boomens svake punkt. Den siste tida har de store teknologifirmaene begynt å finansiere datasentrene ved å ta opp store lån hos private kredittfond. Lånene tas ikke opp direkte av tekselskapene selv, men indirekte av et eget konsortium, hvor de er deleiere. På den måten dukker ikke disse mega-lånene opp i regnskapene til tekselskapene. Denne formen for finansiering var svært utbredt i tida rett før finanskrisa i 2008. Nå er det mange som spekulerer i om disse lånene gjør at tekselskapene egentlig er verdt mye mindre enn de ser ut til. Dette burde bekymre oss alle, mener Ann Pettifor.
Krypto
Den andre bobla Pettifor advarer mot, er altså kryptovaluta. Fra å være et sært fenomen dypt inne i internetts avkroker, har bitcoin og andre digitale valutaer de seinere årene inntatt en sentral posisjon både i retorikken til verdens mektigste mann og i porteføljene til finansspekulanter verden over.
– Kryptovaluta er verdenshistoriens største ponzi-svindel, sier Ann Pettifor.
En ponzi-svindel er et slags pyramidespill, der deltakerne tjener penger på at det hele tida kommer innskudd fra nye deltakere, ikke på at det skapes nye verdier.
– Som alle ponzi-svindler kommer det til å kollapse. Spørsmålet er bare når. Man vet aldri hva det er som kommer til å trigge kollapsen.
– Mange kryptofolk er også kritiske til finansbransjen. De ser en del av de samme problemene som venstresida, men har andre analyser og løsninger. Når jeg hører dem snakke, tenker jeg at mange av disse er folk som venstresida kunne ha nådd med sine analyser?
– Ja, men problemet er at kryptoentusiastene har helt feil oppfatning av hva penger er. De ser på penger som en råvare. Men det stemmer ikke, sier Pettifor.
Hun trekker fram den avdøde amerikanske antropologen David Graeber, som blant annet har skrevet om pengesystemer opp gjennom historien. Graeber argumenterer for at før menneskene begynte å bruke mynter eller andre fysiske betalingsmidler, hadde man systemer for gjeld og kreditt.
– I de siste fem tusen år har mennesker forstått penger som kreditt. Det er en sosial konstruksjon, et løfte om å betale. Det er ikke sølv, det er ikke gull, sier Pettifor.
For at et pengesystem skal fungere, trenger det en infrastruktur av tillit.
– Et kredittkort er et løfte om at du kan betale, og du kan stoles på fordi du har banken i ryggen. Banken har en lisens og er regulert. I tillegg har du et rettssystem i landet, som gjør at løfter om betaling, håndheves. Kredittkortet er bare et symbol på denne tilliten. Problemet med kryptovaluta, er at de bare tar symbolet, men de har ikke tilliten.
Forutså finanskrisa
Bretton Woods var ikke det eneste systemet som dikterte livet i gullbyen Welkom da Ann Pettifor vokste opp. Et annet, minst like viktig, var apartheid. Det var disse lovene som dikterte hvor de svarte gruvearbeiderne skulle bo, og at folk med indisk avstamming ikke engang fikk lov til å gå av toget i Welkom.
Da Pettifor dro til Johannesburg for å studere politikk og økonomi, ble hun med i anti-apartheid-bevegelsen, via studentforeningen til den anglikanske kirka. Etter hvert som apartheidstaten strammet grepet, så Pettifor mange av sine medstudenter bli arrestert og sendt i fengsel, og hun bestemte seg for å flytte, først til Tanzania og så til England.
Der jobbet hun på Labour-partiets hovedkontor og seinere som rådgiver for flere folkevalgte, før hun på 1990-tallet dedikerte seg til kampen for gjeldsslette.
«Systemer kan endres og kollapse, nesten over natta»
Pettifor var med på å ta initiativ til den verdensomspennende Jubilee 2000-bevegelsen, som samlet solidaritetsbevegelsen og religiøse grupperinger i et krav om å slette utviklingslands gjeld innen årtusenskiftet. Kampanjen ga resultater: I 1999 besluttet G8 å slette til sammen 110 milliarder dollar av de fattigste landenes gjeld.
Det var dette arbeidet som fikk Ann Pettifor til å begynne å snuse på de rike landenes regnskaper, og oppdage at de hadde langt større gjeldsbyrder enn de fattige. I 2006 utga hun boka «The Coming First World Debt Crisis», hvor hun advarte om at verden var på vei inn i en omfattende finanskrise. Året etter begynte krisa å utspille seg, og i 2008 var kollapsen et faktum. Siden har Pettifor vært kjent som «økonomen som forutså finanskrisa» – en tittel hun deler med en liten håndfull andre økonomer.
Dollar på retur
I årene siden har verdensøkonomien blitt rystet av den ene krisa etter den andre: strømkrise, levekostnadskrise, handelskrig og oljekrise. Det vitner om et sårbart økonomisk system, mener Pettifor. I sin nye bok skisserer hun et alternativt system, der land er mer selvforsynte og forsyningslinjene er kortere. Hun mener vi må vekk fra mantraet om eksportdreven vekst.
– I boka skriver du om fordelene ved korte forsyningslinjer, og du siterer økonomen John Maynard Keynes på at land burde være mest mulig selvstendige og selvforsynte. Samtidig er du kritisk til Donald Trumps tollmurer. Men er ikke tollmurene et forsøk på nettopp mer selvforsyning?
– Ja, land burde lære seg å være mer selvforsynte, men ikke på denne måten. Når Donald Trump setter opp handelsbarrierer, straffer han andre land, og han straffer sitt eget folk ved å gjøre varer dyrere. Amerikanerne har et problem med at de importerer for mye og eksporterer for lite. Men Donald Trump forstår ikke at dette problemet handler om dollaren i seg selv og ikke egentlig om handelen.
Problemets kjerne, mener Pettifor er at den amerikanske dollaren fungerer som standardvaluta for så mye av verdens handel. Dermed blir amerikanske statsobligasjoner ansett som det tryggeste stedet å plassere penger, og når så mange kjøper disse obligasjonene, presses dollarkursen oppover. Det gjør livet vanskelig for land som ikke har dollarreserver, men det gjør også livet vanskelig for amerikanske eksportbedrifter, påpeker Pettifor.
– Den sterke dollaren er veldig ødeleggende for den amerikanske industriens muligheter til å konkurrere på de globale markedene.
I Ann Pettifors alternative system finnes ingen standardvaluta, men snarere en ordning som tillater land å handle med hverandre i sin egen valuta, slik hennes forbilde, Keynes, så det for seg.
Plutselig kollaps
– Hvis du var finansminister i Storbritannia, hva hadde vært det første du ville ha gjort?
– Jeg ville ha endret sentralbankens mandat slik at den tar hensyn til arbeidsledighet. Og så ville jeg ha begynt å kontrollere kapitalflyten over grensene, slik at jeg kunne ha skattlagt de rike. Uten kontroll på kapitalen er det umulig å skattlegge de rike, fordi de flytter bare kapitalen til skatteparadiser.
Det er store strukturer hun går løs på. Men så har Pettifor også opplevd at store systemer som virker stabile og uangripelige, kan gå i oppløsning, slik de gjorde da apartheidregimet i Sør-Afrika falt.
– I min oppvekst trodde jeg ikke at det var mulig å forandre apartheidsystemet. Jeg trodde heller ikke at Sovjetunionen kunne kollapse. Eller Bretton Woods. Det har lært meg at systemer kan endres og kollapse, nesten over natta, sier Ann Pettifor.
