Jeg hater antiintellektualisme. Noen tror på en forestilling om at intellektualitet er noe som forfektes og skapes blant eliter, mens Vanlige Folk (TM) er mer opptatt av «de enkle ting». Men det er ikke sant.
Morgenbladets kommentator Snorre Valen tok tidligere i sommer opp Arbeiderpartiets lefling med det antiintellektuelle – at regjeringen har «gitt opp å forklare årsakssammenhenger når de snakker om store, politiske saker».
Gjennom angrep på og mistenkeliggjøring av fastleger og andre arbeidstakere har helseminister Vestre forsvart eget forslag om å stramme inn på sykmeldingsordningen ved å gradere den. Arbeids- og sosialminister Tonje Brenna er fortsatt kjent for å ha bedt hele folket om å «stå opp om mårran». Og sist, men ikke minst, kom det mest plumpe forslaget av alle: døgnåpen skjenk under VM, som nå borgerlige partier vil gjøre permanent. Det er både billig og flaut. Samtidig blir restaurantansattes eget forbund, Fellesforbundet, overkjørt.
Felles for disse utspillene er at de ikke baserer seg på kunnskap eller forskning. Det er historieløst. Her svinger Ap kården mot seg selv.
Fagbevegelsen, som jo absolutt er en populistisk bevegelse, har sørget for å demokratisere kunnskap og flytte makt fra rå kapital til kunnskapsbasert forhandling, blant annet ved å bygge opp egne tenketanker og forskningsmiljøer. Fagbevegelsen har intellektualisert Norge til et samfunn der vanlige arbeidstakere deltar i avanserte beslutningsprosesser. Et eksempel er frontfagsmodellen, som er basert på avansert samfunnsøkonomisk teori, men som deles blant de mange.
Den norske modellen har sørget for lik rett til utdanning og et arbeidsliv som krever høy kompetanse av de fleste arbeidstakere. Fagbevegelsen har bygd opp egen ekspertise i møte med arbeidsgiverne, gjennom å etablere og finansiere kraftfulle forskningsstiftelser og tenketanker som Fafo, Manifest og Agenda. Gjennom organisasjoner, tillitsvalgtskolering og studiesirkler har fagbevegelsen drevet en massiv kollektiv intellektualisering.
I tillegg har fagbevegelsen kjempet fram utdanningsreformer med mål om sosial mobilitet og utjevning, som Statens lånekasse for utdanning, utvidelsen av grunnskolen og tilgjengeliggjøringen av høyere utdanning for alle samfunnslag – uavhengig av hvor mye penger man har på konto. Samfunnsdebatten ble institusjonalisert av trepartssamarbeidet. Fagbevegelsen intellektualiserte Norge ved å tvinge staten og kapitalen til å lytte til vitenskapelig funderte argumenter fra folkets egne rekker.
«Når venstresida snakker om skolering, er det av nødvendighet»
For to år siden skrev Dagsavisens Lars West Johnsen om arbeiderbevegelsens dekonstruksjon av egen infrastruktur: “[Stolt] historie som nye generasjoner har latt forvitre. Solgt, lagt ned, gitt opp. Særlig i mellomkrigsårene og rett etter andre verdenskrig bygde partiet og LO opp et påvirkningsarsenal: Et konglomerat av aviser, tidsskrifter og forlag − og bank. I 1920 stifta LO Arbeidernes Landsbank, der innskuddene ble ryggraden i streiker og kampen mot kapitalen. Etter mange krumspring er Landsbanken i dag del av Sparebank1, der LO eier ti prosent. Det er god butikk, men lite klassekamp.»
I 2023 ble Arbeiderbevegelsens folkehøyskole lagt ned etter 84 år. Nå sitter vi igjen med Netflix, porno og pervobriller fra Meta som «vi ikke kan forby», ifølge Arbeiderpartiets digitaliseringsminister.
Det er bare rikfolk som kan ta seg råd til å være uopplyste. Vanlige folk er avhengige av å kjenne sine rettigheter i møte med arbeidslivet, Nav og helsemyndigheter. De må kunne vite om retten til foreldrepenger, sykepenger, abort og mye mer.
Fagbevegelsen har folkeopplysning i ryggmargen. De bygde opp egne institusjoner for utdanning av arbeiderklassen, som Arbeidernes Opplysningsforbund, for å gi vanlige folk intellektuelle verktøy til å delta i samfunnsdebatten og styre landet. Når venstresida snakker om skolering, er det av nødvendighet. Vi klarer oss ikke uten. Uvitenhet er vår største fiende.
Onsdag, på femtenårsmarkeringen for terrorangrepet 22. juli, hørte jeg på Sommer i P2 med AUF-leder Gaute Skjervø. Han beskrev i detalj det han så og følte for femten år siden den kvelden på Utøya, og livet etterpå. Skjervø og hans kamerater i AUF og Ap har gjort en fremragende innsats med å skolere unge og gamle om høyreekstremismens følger. Takket være 22. juli-senteret, ekstremismekommisjonen, AUF og Ap, kan flere tilegne seg livsviktig kunnskap i møte med det høyreekstreme.
Det vi må snakke mer om, er den politikken som kan få høyreekstremisme til å bli en parentes. For det oppstår et paradoks når Arbeiderpartiet skaper politikk inspirert av dem som vil dem verst. I flere omganger de siste årene har vi sett utspill og forslag fra Ap som minner mer om Frp-forslag enn sosialdemokratisk logikk. Sykefraværsdebatten er et eksempel på det.
Ytre høyre har aldri vært populistiske. Det er det venstresida som er, og det startet med Det norske Arbeiderparti. Einar Gerhardsen var en av landets største populister. Det må også være Arbeiderpartiets ansvar, sammen med sine rødgrønne kamerater og fagbevegelsen, å bygge opp igjen de tapte institusjonene som intellektualiserte Norge. Populisme og intellektualisme går hånd i hånd. Og det starter med skolering og organisering. Bygg arbeiderpresse. Arbeiderlitteratur. Folkehøgskole. Opplysningsfond. Gjennom dette kan vi igjen gjøre høyreekstremisme til en parentes.
